Gert Nygårdshaugs matutredning

Forfatter Gert Nygårdshaug trippeljubilerer og feires av Cappelen Damm i kveld.

Jeg har lest de fleste bøkene hans, men bare intervjua ham én gang. I 2012, og da handla det om mat.


Han har spist honningtørkede veps og fundert på hva slags vin som passer best til menneskekjøtt, men akkurat de oppskriftene får du ikke når forfatteren Gert Nygårdshaug nå gir ut sin første kokebok.

I 1986 skrev Gert Nygårdshaug en roman om en mann som bestemmer seg for å spise seg selv, marinert i rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep, og servert med gratinerte poteter og aspargespaté. Og laserforsker Tremor Harding gjør et viktig valg tidlig i boken: «Nå begynte han å lete seg frem til en rødvin som kunne passe til lyst, litt søtlig kjøtt. Valget falt til slutt på en St. Estèphe: Château Haut Marbuzet. Den var perfekt», skriver Nygårdshaug i Nullpluss.

– Jeg valgte den vinen fordi jeg husker at jeg selv hadde drukket den, og syntes den passet ypperlig til for eksempel svinekjøtt, forteller Nygårdshaug om den absurde ideen han fikk over en sixpack med øl på et tog gjennom Brennerpasset i Alpene.

Dessverre, eller kanskje vi skal si heldigvis, er ikke oppskriften på og av Tremor Harding med i kokeboken Vår ære og vår mat, som Nygårdshaug har skrevet sammen med forfatterkollega Torgrim Eggen. Typisk for begge er at de elsker å beskrive sine romanfigurer gjennom deres måltider, og ikke bare hva de sier og hvordan de kler seg.

– Det spiser for lite i fiksjonen. Jeg synes det er mer interessant å lese om et godt måltid enn å lese om noen som tar seg en røyk eller hvordan de kler seg. Jeg blir alltid veldig sulten hvis jeg leser romaner som beskriver et godt måltid, og siden jeg gjerne leser på senga, må jeg ofte stå opp for å spise, forteller Nygårdshaug.

Vår ære og vår mat er en mathistorie som både peker innover og utover for Nygårdshaug, tilbake til hvalbiffen, kjøttkakene og mandelpotetene han husker fra barndommens Tynset og ut til øglene, klippfiskrettene og tyrefekterbiffen han har spist som nysgjerrig forfatter på jakt etter neste mysterium. Som hvordan man skal gjenskape den uimotståelige smaken av stekt leguan med banansaus hjemme i Norge.

fullsizerender

Gamle smaker
– Fatter’n sa at gammelosten ikke var skikkelig moden før den hadde ligget i kjeller’n og kommet seg opp på øverste trinn i kjellertrappa for egen maskin.

Gert Nygårdshaug flirer mens han disker opp med det han betegner som krumtappen blant sine lunsjfavoritter, «islandsk rugbrød med gammelost». Han bruker først ostehøvelen og skjærer noen generøse skiver rørossmør, kapper deretter noen dugelige biter av gammelosten, drypper lynghonning over, og pynter til slutt rugbrødskivene med ytterligere noen flak fjellsmør på toppen.

– Intet annet enn rørossmør duger til gammelost, og jeg gir blanke i advarsler om hva som er sunt eller ikke. Det forandrer seg konstant, med unntak av blåbær, som alltid har vært sunt.

Men forfatteren er ikke helt fornøyd med dagens lunsj. Rugbrødet er ikke av den søtere og mørkere islandske typen han foretrekker, og osten er ikke moden nok. «De sublime smaksharmoniene som utfolder seg i munnhulen når jeg nyter dette sammen med kaffe og portvin og tygger en brun sukkerbit til, er uforlignelig!» skriver Nygårdshaug i kokeboken.

– Det satt langt inne før jeg sa til å skrive kokebok. Men når konseptet var å skrive om rettene jeg selv synes er best, hva jeg spiser til vanlig og stadig kommer tilbake til, sa jeg til slutt ja.

Selv om Nygårdshaug presenterer flere retter inspirert av spansk, fransk, portugisisk og latinamerikansk kjøkken, er tyngdepunktet klassiske norske råvarer – der flere av dem i dag står sterkere i glemmeboken enn i kokebøkene. Ingredienser som seilaks, matjessild og hval.

– Jeg vokste opp med hvalbiff. På Tynset drev mange bønder minkfarm som binæring, og hva fikk minken å spise? Det kom digre lastebiler med kasser med blodig hvalbiff, og bondekjerringene, de bare luktet litt på det, og fant ut at kjøttet var helt fantastisk. Jeg husker første gangen jeg fikk hvalbiff med løk og fløte, det var så godt. Det ble en av mine favorittretter, og jeg spiser det fortsatt ti-tolv ganger i året.

Der Nygårdshaug er mer traust hjemme på sitt eget kjøkken er hans mest kjente romanhelt, gastronomen, hobbyarkeologen og amatørdetektiven Fredric Drum, mer av en kulinarisk jålebukk. Fødselshjelperen var Freddie Nielsen, kjøkkensjef på d’Artagnan – en av Oslos første gourmetrestauranter.

Detektiven på Kasserollen
I Jegerdukken (1987), Nygårdshaugs andre krimroman, besøker Fredric Drum sin danske venn Freddie Nielsen på restauranten d’Artagnan i Nedre slottsgate. «Da Freddie hadde åpnet d’Artagnan som det eksklusive spisestedet det var, hadde han møtte skepsis og hoderysting blant kolleger. Men Freddie holdt hodet hevet og sa at han heller ville dø fattig lagende god mat, enn tjene seg til millionær på en pølsebu,» skriver Nygårdshaug.
Drum driver selv restauranten Kasserollen, Oslos aller beste restaurant, med tre stjerner i Michelin-guiden.

– Fikk den tre stjerner? Å fy fader, jeg tror jeg gikk ned til to i senere bøker. Det var veldig tidlig i forfatterskapet, og jeg var ikke så kjent med Michelin-kriteriene, rødmer Nygårdshaug.

I bøkene beskrev Nygårdshaug d’Artagnan som Oslos nest beste restaurant, men i virkeligheten var det han som tråkket ned dørstokken i Nedre slottsgate for å suge til seg matkunnskapen på kjøkkenet til Freddie Nielsen. D’Artagnan var Norges ledende gourmetrestaurant fra den åpnet i 1979 til et stykke ut i 1990-årene.

– I 1984 var det lite skriving om mat i norske medier, og det fantes knapt gourmetrestauranter i Oslo. Kunnskap om vin var også veldig perifert. Så det å lage en detektiv som også var gourmet føltes innovativt. Jeg er egoistisk når det gjelder å skrive, og fordyper meg i ting jeg selv er interessert i. Da jeg laget en krimhelt, skulle han ha følgende interesser: arkeologi, gamle kulturer og skriftspråk, samt mat og vin.

Derfor dro Nygårdshaug til Saint-Émilion i Frankrike i 1984, for å smake seg opp på fransk mat- og vinkultur, og samtidig skrive det av på skatten. Men vinen var for dyr for en slunken forfatterlommebok, så han tok med seg et vinglass og lurte seg unna på omvisningen i distriktets beste vinslott. Den natten, innestengt på slottet, gikk det med tre flasker av 1961-årgangen av Château Cheval Blanc – en opplevelse han skulle beskrive i Honningkrukken (1985).

– Jeg hadde tidligere gått på polet, gravd dypt i min slunkne lommebok og kjøpt to flasker av 1978-årgangen av Château Margeaux for 350 kroner flasken. Det var mye i 1984! Da jeg kom til Saint-Émilion, viste det seg at den samme årgangen kostet tre ganger så mye. Da forsto jeg at Vinmonopolet har en bra forretningsfilosofi: De bestiller viner årevis i forveien, setter en fast pris, og setter ikke opp prisen hvis vinen viser seg å være en bra årgang. I bøkene smakte Fredric også på alle vinene jeg ikke hadde råd til selv, men jeg føler at jeg har smakt dem selv, siden han beskrev opplevelsen.

Nygårdshaug bestemte allerede fra start at han skulle skrive en serie på ti krimromaner om Fredric Drum, men prosjektet ble ikke fullført før med Rødsonen i 2006.

– Etterhvert kunne jeg ikke bla opp i en avis uten å finne mat- og vinspalter, mens kokebøker begynte å selge som hakka møkk. Jeg gikk lei hele matgreia, så maten og vinen ble nedtonet kraftig i de siste bøkene.

Gourmet i Vanndal
I romanen Fortellernes marked (2008) gjennomfører Gert Nygårdshaug en av karrierens største og mest usannsynlige tankeeksperimenter. Han lar restauranten Brasserie Elgen, drevet av den tidligere El Bulli-kokken Bersvend III Nyhusmoen, utkonkurrere Vanndals tre pizzeriaer og thairestaurant med en meny bestående av ferskvannsfisk som sik og harr, vil som elg og skogsfugl, samt «et bredt utvalg av oster fra lokale gårdsmeierier som endelig hadde fått dispensasjon fra påbud og pasteurisering slik at ostene kunne utvikle seg smaksrikt». En utopi, innrømmer Nygårdshaug.

– Vanndal er en idyllisert versjon av Tynset, med en god restaurant. I virkeligheten er det veldig dårlig kultur for gode restauranter på landsbygda, det går i pizzeriaer og kinarestauranter. Riksvei tre går gjennom Østerdalen, men for at folk skal ta den tre kilometer lange avstikkeren inn til sentrum bør Tynset være kjent for noe. Tenk om bygda hadde hatt en god restaurant, slik at folk hadde stukket innom både den og noen butikker i samme slengen. Det er lokalpolitikk!

Michelin-guiden var i utgangspunktet nettopp en guide for bilister, der to stjerner antydet at restauranten var verdt en omvei. Men Nygårdshaug tror ikke ønskedrømmen kan bli oppfylt før også lokalbefolkningen lærer seg å verdsette det gode restaurantbesøket i større grad.

– Det finnes ett koselig sted på Tynset, en pub og spisested på jernbanestasjonen, men det er lite folk der. Folk sitter hjemme, de går ikke ut. Det er lite håp!

Øgle med banan
Gert Nygårdshaug og Torgrim Eggen har delt verden mellom seg. Der Torgrim Eggen dras mot mat fra India, Kina, Libanon og USA, trekkes Nygårdshaug mot Spania, Madeira og Venezuela. I sistnevnte fant han en av sine absolutte middagsfavoritter: Et fritert halestykke fra øglen leguan, servert med søt banansaus.

– Jeg måtte spise den to ganger om dagen, for det var noe av det beste jeg hadde smakt. Retten måtte med i kokeboken, men siden de ikke hadde leguan på Meny, ble det kylling isteden.

– Takker du ofte nei til mat du får servert ute på reise?

– Jeg har takket nei og nei, spesielt da jeg bodde blant indianere i Amazonas. Der hadde de mye tvilsomt, som jeg nødig tok i munnen, larver og slike ting. Jeg smakte, men det var ikke mat jeg ville spise meg mett på. Men jeg har spist honningtørkede nilveps servert som snacks i en bar i Egypt, de var tørket og glasert med honning. Det spiste jeg som peanøtter.

Nygårdshaug mener nysgjerrigheten er den viktigste drivkraften både for kokker og forfattere.

– Jeg tror du bør være kreativ også innen matkunsten for å bli en god forfatter. Det henger sammen, og har noe med fantasi å gjør. Å spise og lage mat handler om å bryte grenser, være nysgjerrig og forsøke nye ting. Det gjelder også for litteraturen, er du nysgjerrig setter du deg lettere inn i andre kulturer og andre menneskers situasjon.

Fakta – Gert Nygårdshaug
* Forfatter, født 1946 på Tynset. Bosatt i Lier siden 1992.
* Utdannet i idéhistorie, historie og filosofi, og jobbet som snekker fra 1978 til 1984.
* Debuterte med diktsamlingen Impulser (1966).
* Har gitt ut 50 bøker, deriblant ti krimromaner om gourmeten, vinkjenneren, hobbyarkeologen og amatørdetektiven Fredric Drum.
* Romanen Mengele Zoo (1989) ble i 2007 kåret til «tidenes norske bok» i en nettavstemning arrangert av Dagbladet, NRKs «Nitimen» og litteraturfestivalen på Lillehammer. Kåringen medførte et kommersielt gjennombrudd.
* Har stått på valglisten til Rødt i Lier kommune ved de to siste kommune- og fylkestingsvalgene.

Bonus: Sa jeg ett intervju? Jeg glemte nesten denne 2006-mikroben fra Ny Tid. 

Hva leser du nå, Gert?

HVEM: Gert Nygårdshaug, aktuell med Rødsonen, den tiende og siste romanen om den uvanlige krimhelten Fredric Drum.

AKKURAT NÅ: Jeg leser en bok som heter Drømmetiden, som handler om myter og legender fra Australias urbefolkning.

ETTERPÅ: Tja, si det. Det er så mye jeg burde ha lest. Muligens blir det Laurence Gardners Gåten Maria Magdalena, fordi det morer meg å lese bøker som forsøker å ta knekken på primitive religioner som kristendommen. Ellers blir det nok etter hvert en krim av svenske Stieg Larsson.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: