Siden den første Pondus-boka ble utgitt i 2001 har stripesamlinger toppet de norske bestselgerlistene, i høst kommer Pondus-bok nr. 15, Nemi-bok nr. 12, Kollektivet-bok nr. 11, Lunch-bok nr. 3 og Rutetid–bok nr. 3.
Men er det noen som anmelder disse bøkene, eller har litteraturredaksjonen gått i Terje Stemland-fella? Aftenpostens litteraturredaktør slo i 2003 lakonisk fast «det gjør jo Hvem Hva Hvor også» da jeg påpekte at Frode Øverlis Pondus solgte mest bøker den høsten.
Jeg mener det ikke er riktig å overse disse bøkene, for dette er snakk om forfatterskap, ja til og med livsverk, i stadig utvikling. Det er ikke den samme boka som utgis hvert år. Og «alle» anmelder jo juleheftene.
Her er mitt forsøk på å oppsummere humorhøsten 2006.
Frode Øverli
Pondus 0–6
Schibsted Forlagene 2006
4/6
Lars Lauvik
Naiv. Hyper.
Schibsted Forlagene 2006
5/6
Tomas Drefvelin
Rex Rudi: Hail hail rock’n’roll
Egmont Serieforlaget 2006
3/6
Underholdende, men trygge norske tegneseriebøker.
Norske tegneseriebøker er blitt ”big business”. Denne uken setter Frode Øverli igjen rekord med et førsteopplag på 70.000 eksemplarer av den sjette Pondus-boken, og konkurrentene følger som perler på en snor: Lise Myhres tredje Nemi-bok, andreboken med Lars Lauviks Eon og Martin Kellermans Rocky, samt debutene til Tomas Drefvelins Rex Rudi og Torbjørn Liens Kollektivet. Det er nesten uvirkelig, spesielt når det i 2000 ble regnet som dristig å lansere Pondus i eget månedsblad.
Samtidig er disse høstbøkene i ferd med å bli like rituelle og forutsigbare som juleheftene. En ny dose kronologiske samlinger av stripeserier de ivrigste alt har lest to ganger, i avis og månedshefte, med en innpakning som til tider er vel trofast mot etablerte tradisjoner.
Hvorfor er ikke Pondus-bøkene i 100 prosent farger, og hvorfor roter man i kronologien? Ved å samle søndagssidene i egne bolker og overse de lengre historiene, roter forlaget til Frode Øverlis prosjekt. Det blir uforståelig når Jokke plutselig åpner bruktsjappe med faren sin, når både historien og bifiguren ble introdusert i serier som ikke er i bøkene. Øverli er i starten både uinspirert og i reprisemodus, og dermed ender 0–6 opp som den svakeste Pondus-boken. Heldigvis gjenfinner han formen da han gir Jokke kjæreste mot slutten, et dristig grep som viser at han tør å bevege seg der andre står stille.
Lars Lauviks andre bok er derimot et fremskritt fra i fjor, med bedre presentasjon, mer bakgrunn og jevnere serier. Han har funnet formen i både Eon og Oppgulp, som begge er en fryd å lese med bisarr humor og knasende sprø innfall. Wildlife er svakere, og fortjener ikke så stor plass. Det er dessuten fortsatt uklart om Lauvik-bøkene satser på kronologi eller et utvalg av de beste stripene.
Egmont står bak den beste presentasjonen av stripeserier i Nemi-bøkene, og fortsetter stilen i den første Rex Rudi-boken. Med forord, skisser, sensurerte striper, løpesedler og annet bonus, er dette en flott oppsummering av seriens første år, men boken understreker samtidig seriens svakheter.
Rex Rudi er både et band av kjøtt og blod og et tegneserieband, men Tomas Drefvelin sliter med å forene sine to verdener. Han tegner godt og levende, men tyr ofte til billige poenger og trøtte klisjeer når han skal være morsom. De første stripene er preget av mer selvironi og realisme, men bare unntaksvis slipper leseren inn til bandets sjel. Det blir mye dum slapstick og dårlige ordspill, og det er påfallende mer energi, angst og selvinnsikt i forordet til Hank von Helvete enn i tegneserien.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 