Gikk du glipp av ny Four Tet-plate i sommer? Randoms er en samling spor brukt på forskjellige samleplater, det eldste stammer fra 1996 og det ferskeste fra 2013.
Her er uansett min folktronika-sak fra 2003.
Hvem sa elektronisk musikk var kald og upersonlig? Nå står melodiske og varme enmannsprosjekter i kø for å overbevise om at også datamaskiner har sjel.
Helt siden Kraftwerk slo seg fram med sin robotmusikk tidlig på 1970-tallet er musikk med datamaskin som hovedinstrument forbundet med kjølig motorisk repetisjon. I dag er ”elektronika” den vanligste sjangerbetegnelsen for elektronisk musikk du ikke skal danse til, men ordet gir fortsatt de samme kalde assosiasjonene.
Men selv om mange artister ynder å leve opp til ryktet, ser vi nå som datautstyret er blitt både rimelig og enkelt å bruke tydelige tegn på at dagens utgaver av Brian Wilson og Nick Drake like gjerne bruker datamaskinen for å få ut melodiene de har i hodet.
Psykedelisk symfoni
Ta Manitoba [2016-kommentar: Skifta navn til Caribou i 2004 etter søksmål fra en punkrocker], prosjektet til kanadieren Dan Snaith. Up In Flames er satt sammen ved hjelp av en gammel datamaskin og hjelpemidler som gitar, klokkespill, saksofon og keyboard, men høres ut som et symfonisk og psykedelisk poporkester.
Snaith er tydelig begeistret for den drømmende pop’en og psykedeliske rocken fra engelske og amerikanske band som Spiritualized, My Bloody Valentine, The Stone Roses, The Flaming Lips og Mercury Rev, og albumet er nærmest en hyllest til den innadvendte indiepopen og psykedeliske rocken som var et kultfenomen tidlig på 90-tallet. Avslutningssporet ”Every Time She Turns Round It’s Her Birthday” høres ut som en vakker feiring av Mercury Revs udødelige ”Car Wash Hair, og bare det holder lenge for meg.
En annen dataskrue er engelskmannen Kieran Hebden, som under navnet Four Tet også har laget en vidunderlig liten plate. Rounds er den tredje plata utgitt som Four Tet, og vanskelig å båssette der den bedagelig glir innom jazz, pop, eksperimentell elektronika, rock og r&b – basert på programmerte rytmer, gitarplukking, pianotemaer og en sikker sans for delikate melodier og elegante arrangementer.
Hebden mestrer det meste han forsøker seg på, noe som gjør Rounds til en plate som fortjener et bredt publikum.
Hyller Beach Boys
Hebden er opprinnelig gitarist i bandet Fridge, og en annen gitarist har skapt et av de aller beste møtene mellom vrang elektronika og melodisk sommerstemning. Østerrikeren Christian Fennesz har bakgrunn i det eksperimentelle rockebandet Maische, men som soloartisten Fennesz har han utforsket gitarens muligheter i samspill med sampler og laptop.
I 2001 kom mesterverket Endless Summer, som kombinerer avantgardistisk elektronika og melodisk nerve på et vis jeg ikke hadde hørt før. Som tittelen lover er det en hyllest til Brian Wilsons popsymfonier med The Beach Boys, vel og merke dersom Wilson samarbeidet med minimalister og elektroniske støymakere. Et album som forener det visjonære og nostalgiske, det kalde og det varme, på fortreffelig vis.
Her hjemme har Röyksopp vist at det er mulig å lage varm pop ved hjelp av datamaskin og sampler, men i år er det Rune Lindbæks vesle plateselskap Drum Island som viser veien videre med to fine utgivelser.
22 år gamle Jørgen Skjulstad er fra Skjetten like ved Lillestrøm, og kaller seg Center of the Universe. Hans lille univers består av computere, trommemaskiner, fløyter og annet rart, og han synger med en stemme som både sprekker og til tider låter ganske sur. Men det kan ikke ta vekk sjarmen i det hjemmesnekrede prosjektet, og The Sounds of the Center of the Universe er fylt med bittersøte melodier og eksentriske stemninger.
Tidligere i år debuterte vestlendingen Cato Strømsvik med Out of Tune under artistnavnet Cato Canari. Den er like sjarmerende og samtidig veldig annerledes enn Center of the Universe, for Cato Canari ligger nærmere sen disko fra 70- og 80-tallet og retrofiksert house à la Daft Punk og Les Rythmes Digitales. Det ender i et ujevnt, men underholdende album med frekk pop og ironisk disko, som nok en gang minner oss om at musikk kan være god uansett hva den er laget på.
Bonus: To små Four Tet-spinoffs.
Kieran Hebden & Steve Reid
The Exchange Session Volume 1
Domino/Playground
Som Four Tet er engelske Kieran Hebden i eliten når det gjelder å spleise elektronika med tradisjonelle instrumenter, men på det første av to album med den legendariske trommisen Steve Reid (Miles Davis, James Brown, Fats Domino, Sun Ra, Fela Kuti) hever han lista betraktelig.
Dette er rødglødende improvisert frijazz, selv om det står i fare for å tippe over i det Christopher Nielsen i ”Avantgarde” kjølig betraktet som ”meget bra, men er det eksperimentelt ’a?”.
Fridge
The Sun
Domino/Playground
Etter utforskningen av grensene mellom frijazz, støy og elektronika med trommis Steve Reid har Kieran Hebden nå gjenopplivd sitt gamle postrockband Fridge – og gir oss gruppas første album siden 2001.
Greit nok, men har du ikke savnet dem, vil dette neppe frelse deg. Det føles lenge siden Hebden, som Four Tet, ga oss klassiske «folktronica»-album som Pause og Rounds.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 