Sondre Lerche anno 2001: Ikke skremt av platebransjen

Sondre Lerche annonserte nettopp karrierens mest omfattende norgesturné, med hittil 32 konserter fra 21. januar til og med 1. april.

Da passer det jo å legge ut mitt Faro Journalen-intervju fra 2001, med den da 18 år gamle platedebutanten. En annen versjon av samme intervju finner du her.

Virgin Records skryter i sitt presseskriv at popdebutant Sondre Lerche er så opptatt av musikkbransjen at han ønsket seg et abonnement på Faro Journalen til jul. Selvfølgelig måtte vi ta en prat med denne 18-åringen.

Sondre Lerche Vaular varmet opp for Beth Orton og samarbeidet med Sean O’Hagan fra The High Llamas før han fylte 18 år. Og mens klassekameratene er mest opptatt av russefeiring og eksamen, sitter altså Sondre i sitt nybygde hjemmestudio og leser Faro Journalen.

– Faro er et must, jeg er blant annet fryktelig opptatt av listestatistikkene dere trykker og vurderingene av nye radiolåter. Jeg er ikke bare opptatt av meg selv, men syntes for eksempel det var meget interessant å se hvordan Tweeterfriendly Music ble a-lista på P1, Petre og P4, men bare oppnådde en 18. plass på Hit40-lista. Uka før hadde nemlig jeg debutert på åttende plass på Hit40, selv om jeg bare ble spilt av Petre, og ikke P4 og P1, forteller Lerche.

Bergensgutten skrev kontrakt med Virgin Records Norway våren 2000 og debuterte med You Know So Well EP i februar. Denne uka slippes No One’s Gonna Come EP, og i august kommer debutalbumet.

Selv om både alder, plateselskap og talentet for å skrive fengende poplåter er den samme, blir ikke Sondre skremt av suksessen og oppmerksomheten rundt Lene Marlin.

– Jeg tenker ikke over om berømmelse skremmer eller lokker, og kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det kan oppleves å få slik oppmerksomhet som Lene Marlin har fått. Jeg tenker rett og slett ikke så mye på hvordan musikken fungerer utenfor mitt eget hode.

Men Sondre har allikevel fått en liten smak på hvordan suksess kan smake. Etter EP-debuten i februar var det mye interesse fra pressen, og ikke alt var like interessant.

– Jeg måtte hele tiden prøve å rette oppmerksomheten mot det jeg drev med, nemlig musikk, mens flere i pressen var mest interessert i å høre om meg som person, om jeg hadde kjæreste og slike ting. Samtidig var det en god del merkelige tilbud om å delta på det ene og det andre, så jeg måtte være selektiv i forhold til det jeg ville stille opp på. Men heldigvis er jeg i en slik situasjon at jeg bare kan ta med meg gitaren og spille noen sanger hvis jeg får muligheten.

Sondre har allerede fullført debutalbumet sitt, men valgte å utsette utgivelsen til august for at han kunne fullføre videregående først. Men i sitt ferske hjemmestudio har han allerede rukket å lage 50-60 nye sanger, noe han innser er fåfengt å få gitt ut slik platebransjen fungerer i dag. Tiden da The Beatles pøste ut nye sanger i rask rekkefølge og James Brown slapp flere album i året er definitivt forbi; nå skal et suksessfullt album helst få noen år på å feste seg [2016-kommentar: Dette skulle endre seg med årene].

– Jeg håper det ikke går så lang tid før jeg får sjansen til å gi ut et nytt album. På 60-tallet tror jeg at artistens kreativitet sto mer i sentrum, og de store artistene kunne gi ut plater nesten når de følte for det. I dag er artister som Britney Spears og Backstreet Boys mer å regne som produkter framfor musikere; mens plateselskapene rett og slett driver forretning med musikk som et av flere virkemidler.

En av Sondres store forbilder er Beck, blant annet fordi han klarte å forhandle seg fram til en avtale med storselskapet Geffen om å få lov til å gi ut mindre kommersielle album på mindre selskap. Noe lignende kunne Sondre tenke seg, men inntil videre får han nøye seg med å gi ut sanger fra hjemmestudioet på sine EP-plater.

– Jeg kjører på en måte to parallelle løp. I tillegg til de mer påkostede innspillingene jeg gjør i studio sammen med HP Gundersen og Jørgen Træen, jobber jeg mer primitivt og lofi i hjemmestudioet – der jeg for eksempel bruker enkle effekter som å trampe i gulvet og slå meg på låret som perkusjon

Sondre har nok drømmer om å produsere selv og kanskje også starte eget plateselskap, men nå er han i stallen til Virgin Records – og hvordan opplever han å være tilknyttet den multinasjonale platebransjen?

– Det er så mange ting med platebransjen du ikke tenker over før du har havnet midt oppe i det. Apparatet, alle planene og tankene bak en plateutgivelse er langt større enn jeg kunne forestille meg. Og folk flest har nok et noe diffust bilde av platebransjen, for etter at jeg ga ut den første plata spurte flere folk jeg kjenner om de kunne kjøpe plata av meg. ”Nei, jeg har den dessverre ikke, men du kan kjøpe den i platebutikken”, svarte jeg. ”Å ja, hvilken platebutikk da?” spør de tilbake. De forsto ikke at plata var til salgs på samme måte som platene til større internasjonale artister.

Sondre kjente så klart til mytene om de onde storselskapene som overkjører sine artister kontra de idealistiske småselskapene som lar artistene få fritt utløp for det kunstneriske.

– Jeg føler ikke at platebransjen er så ille som ryktene vil ha det til. Uten å ha så mye å sammenligne med føler jeg at jeg har havnet i den mer behagelige delen av bransjen, og er takknemlig for det. Før jeg skrev under kontrakten forvisset jeg meg for at jeg kunne få mulighet til å lage den musikken jeg har lyst til. Jeg tror det er viktig å være bevisst på hva man vil og vise litt autoritet i forhold til selskapene, og det som er viktig for meg er at jeg får lage den musikken jeg er interessert i å lage – samtidig som jeg er i en så utrolig heldig situasjon at jeg har et håp om å leve av musikken min.

 

Bonus: Ekspertene tror på Sondre Lerche (fra Dagsavisen 2001). 

Hvem av Øya-artistene har størst stjernepotensial? Dagsavisen spurte musikkpressen.

Arvid Skancke-Knutsen, redaktør i Ballade.no.
– Umiddelbart vil jeg si det er Sondre Lerche. Han lager god musikk og det virker som han har en fornuftig holdning til karrieren. Ellers har jeg fått sniklytte til Vibeke Saugestads nye plate, og det er blitt et strålende popalbum. Folk prater om Lano Places, og Xploding Plastix er et spennende band med potensial til å vekke oppsikt i utlandet.

 Krister Tångring, redaktør i Preik.com.
– Jeg ble spesielt imponert av Thulsa Doom – som beviste at det som funket på plate funket like bra på scenen. Ellers har jeg spesielt sansen for Cato Salsa Experience.

Espen A. Hansen, musikkjournalist i VG.
– Jeg er her bare for å dekke Sondre Lerche – så da sier det seg selv hvem VG har mest tro på. Pen Jakke fortjener også å selge mange plater, mens Silver også imponerte. Ellers vil jeg si at Øyafestivalen er en meget behagelig festival.

Asbjørn Slettemark, redaktør i Faro Journalen.
– Til tross for en uheldig konsert imponerte Sondre Lerche – og han har jeg umiddelbart mest tro på som popstjerne. Han like å framstille seg som en artist med kred, men han har det samme mainstreampotensialet som Lene Marlin. Ellers tror jeg tiden er kommet for at Warlocks skal få den anerkjennelsen de fortjener, mens JR Ewing er det beste som har skjedd norsk rock siden Turboneger.

Marianne Jemtegård, redaktør i Musiq.no.
– Jeg tror Seven har størst kommersiell appell. De har gitt ut et bra album og gjør bra konserter. Lano Places lager gode låter, mens Whopper er en personlig favoritt og ligger godt an i sin støypopdivisjon. Silver er hausset opp som de nye rockeyndlingene, og de leverte på scenen. JR Ewing og Xploding Plastix har allerede gjort det skarpt i Europa, og kan nok gjøre det enda bedre.