Savnet band 1: The Blood Brothers

Er det virkelig gått ti år siden kaospunkerne The Blood Brothers takket for seg med albumet Young Machetes?

På høy tid å finne fram 2003-gjennombruddet igjen altså, men jeg falt aldri for oppfølgeren Crimes. Bommert?

The Blood Brothers
…Burn, Piano Island, Burn
ARTISTdirect Records/Playground 2003
6/6

Tenk deg Frank Zappas eget hardcoreband. Se for deg en gjeng punkere flasket opp på Faith No More, Refused, Bob Dylans tekster og Grant Morrisons surrealistiske tegneserier. Eller legg bort alle sammenligninger og forbered deg på et sjeldent deilig rockesjokk. Da begynner du å nærme deg Seattle-bandet The Blood Brothers, som med sitt tredje album har laget et av 2003s mest utfordrende og givende rockeplater.

Den nærmeste hjemlige referansen er JR Ewings kaospunk, men med tekstlinjer som ” I saw a millionaire eat his shadow, I saw a water clock beat a widow” og større innslag av bisarr funkmetal er The Blood Brothers langt mer avantgardistisk og surrealistisk.

Albumet er produsert av Ross Robinson, som tar opp tråden fra At The Drive-Ins Relationship of Command med et lydbilde som høres ut som en blanding av hissig tornado og rasende bisverm. Dette er deilig kaotisk, intens, støyende og bisarr rock, og The Blood Brothers renser bedre opp i ørene enn en hel pakke q-tips. Tittelen på åpningssporet, ”Guitarmy”, sier sitt.

 

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Blood Brothers
Crimes
V2 Records/Bonnier Amigo 2004
4/6

Blood Brothers roer seg ned og finner frem rødvinen. Relativt sett.

Seattle-bandet Blood Brothers skapte en minisensasjon med fjorårets …Burn, Piano Island, Burn og påfølgende konsert på Øyafestivalen. Da fikk de JR Ewing til å høres ut som Helmut Lotti, men når de nå vender tilbake med en mer kontrollert oppfølger, måtte det nesten bli en skuffelse.

Da jeg fikk lagt nevene på albumet, trodde jeg det hadde den fantastiske tittelen «Like a skull shaped balloon I believe in us», men det viste seg bare å være tekst på omslaget. Også musikken på Crimes gir den samme halvveise skuffelsen, for i forhold til det surrealistiske kaoset fra forrige korsvei får vi nå mer tradisjonell emo/postpunk.

Johnny Whitney og Jordan Blilie skriker seg fortsatt hese og leverer surrealistiske tekstlinjer som «the confetti falling is razor sharpened», men det er noe som mangler. Det viktigste er nok det hissige lydbildet til produsent Ross Robinson. Etterfølger John Goodmanson (Sleater-KinneyBlonde Redhead) gjør en grei jobb, men Crimes ender som en god, men langtfra briljant plate.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

 

Advertisements

2 kommentar

  1. […] dag 1: Visste du at det er gått ti år siden Seattle-bandet The Blood Brothers takka for seg? oyvindholen.wordpress.com/2016/10/17/sav… […]

  2. […] JR Ewing allerede har dukka opp som referanse i savnet-ukas to første dager, er det bare å kjøre på […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: