Savnet band 6: Snuten

Snuten, kom tilbake!

Det er 2016, og verden trenger et comeback av «supergruppa» som besto av Nils Bech, Sverre «KongSverre» Thorstensen, Martin Bjørnersen og Ivar Winther.

I 2003 diskuterte jeg med Winther om Snuten var elektroclash, selv foretrakk han merkelappen «futureretro».

Så hva med en dose futureretro-retro i 2016? Mer elektroclash her.

Stikkordene er elektro, punk, funk, 80-tallet, gamle synther og trommemaskiner, men sjangeren elektroclash har allerede rukket å bli begrepet musikere prøver å flykte fra.

”Et kommersielt vågestykke et sted mellom popgudinne Madonna og den hippe genren elektroclash”, skrev Aftenposten. Dagbladet kalte låten en ”elektroclash-flørt”, og når Bertine Zetlitz denne uken ligger på fjerdeplass på VG-listen med ”Girl Like You” har vi altså fått tidenes første norske elektroclash-hit. Begrepet skjuler en bred og omfattende interesse for den sjangerknusende musikken fra det tidlige 80-tallet.

– Jeg ser ikke på meg selv som en elektroclash-artist, det er et begrep jeg forbinder med fashion, mote og posering, sier Ivar Winther.

Han legger om dagen siste hånd på et album som i april slippes på C+C Records under navnet Snuten, men allerede på Sailing Away EP har han vist evne til å stå oppreist i en liten bølge norske artister som snuser på det tidlige 80-tallets maskinlyder, sjangerforakt og blanding av svart dansemusikk og hissig hvit rock.

– Jeg vil kalle ”elektroclash” for ”fremtidsretro”, siden musikken er preget av den samme fremtidsoptimismen og troen på elektroniske instrumenter som synthesizere og trommemaskiner som musikken fra det tidlige 80-tallet. Men flere av dagens elektroartister skuer like klart fremover som bakover, sier Martin Bjørnersen.

Han synger og spiller perkusjon i Snuten, blander 80-tallets postpunk og 00-tallets elektroclash med klubbkonseptet Tom Tom Klubb og har sammen med DJ-makker Gaute Drevdal satt sammen samleplaten Tompilation vol. 1 – et kart over den nye elektroscenen i Oslo. Den kommer også ut i april, på Drevdals egen plateetikett Nunk.

– Jeg kaller Snuten for ”futureretro”, sier Winther selv.

– Vi spiller slik vi ser for oss en 2003-revival vil høres ut i 2013. Flere i bandet har lest mye Friedrich Nietzsche og Stephen W. Hawking i det siste, så det blir mye snakk om relative tidsbegreper. Musikken vi lager i dag er fortsatt futuristisk robotmusikk, slik den var på 80-tallet. Så langt har ikke samfunnet kommet ennå.

Men mens vi venter på Snuten og Tompilation er det altså Bertine Zetlitz som stikker av med overskriftene og platesalget. Winther ser likhetstrekk, men føler at ”Girl Like You” skjeler mot et langt mørkere 80-tall enn ham selv.

– Mye av programmeringen i ”Girl Like You” er helt klart inspirert av gamle trommemaskiner og de knappe virkemidlene i tidlig house, men samtidig tar den også i bruk elementer fra goth og synthrock, to sjangre jeg har liten sans for. Jeg er mer inspirert av funk, elektro, new wave og gammel hiphop, sier Winther.

Han ser på ”Girl Like You” som langt mer smakfull, enkel og minimalistisk enn Snuten, der han lesser på med effekter.

– Alle effektene vil nok skremme vekk mange lyttere. Jeg tror alle som lager musikk egentlig har mest lyst til å lage progrock, og derfor gjør ting stadig vanskeligere og mer komplisert i studio. Til slutt sitter du igjen med harper og trekkbasuner og høres ut som Pink Floyd, ler Winther.

Winther har sine røtter i punk og new wave og nærte lenge dyp mistillit mot all maskinmusikk. Snuten ble født som følge av innkjøp av datamaskin, og det er denne dobbeltheten som gjør at Snuten lett høres ut som en hvit punkrocker som ønsker å ta vare på og løpe fra sine røtter samtidig. Winther spiller en rekke instrumenter selv, og kaller seg ”en inkompetent Prince uten fete kostymer”.

– ”Revival”-begrepet er det billigste journalistiske trikset jeg kjenner til, for samtidig som det ikke finnes musikere som ikke skuer bakover er det veldig få som er fornøyd med å oppdatere en bestemt epoke. Jeg synes synthene hørtes best ut på 80-tallet, men samtidig blir gitarlyden aldri fetere enn på 70-tallet. Men det mest spennende som skjedde på 80-tallet var da svart og hvit musikk krasjet; det er svært mye hvite elementer i gammel hiphop og svarte elementer i engelsk postpunk, forklarer Winther.

Det tidlige 80-tallet var en arena for musikalsk eksperimentering og sjangermessig genspleising. De harde frontene mellom disco og punk forsvant, verken hip hop eller house hadde festet grepet og dansegulvene var preget av punk, pop, synth, reggae, disco og elektro. Begrepet ”postpunk” rommer sjangerkryssende band som Gang Of Four, Public Image Ltd., The Clash og Joy Division, mens elektroartister som Afrika Bambaataa mikset het funk, hiphop og kald europeisk maskinmusikk som Kraftwerk.

I dag ser vi den samme sjangerforakten hos elektroclashartister som Fischerspooner, Playgroup, Felix Da Housecat og Miss Kittin & The Hacker, discopunkere som Electric Six, Peaches og The Faint og funky New York-rockeband som Radio 4, Interpol og Liars. Det interessante er at brorparten av disse artistene skjeler sterkt til musikk de egentlig er for unge til å ha opplevd, noe Winther tilskriver storesøsken-syndromet.

– Jeg er egentlig for ung til å ha opplevd punk, postpunk og new wave, men ble lært godt opp av storebror. Ønsket om å være litt eldre enn du egentlig er, ligger nok bak for flere enn meg.

Elektroclash fikk sitt navn så sent som 2001, og var i fjor det heteste i utenlandsk trendpresse. Lokale musikkscener sprang frem i Canada, Berlin, London og Finland, mens moteskaperne kastet seg over fenomenet med like stor glød som punk på 70-tallet og grunge på 90-tallet. Men et knapt år etter er elektroclash allerede blitt et ”dirty word”.

– Det er klare likhetstrekk mellom oss og elektroclash-artistene, men det er to forskjellige scener som ikke har så mye med hverandre å gjøre som du tror. Elektroclash er for glamorøst og moteorientert for oss, sa Anthony Roman i Radio 4 til Dagsavisen i 2002.

Ivar Winther har også merket at ”elektroclash” er blitt et tabuord.

– Når jeg intervjues av nærradioer er ordet ”elektroclash” likestilt med ”Adolf Hitler”, og ingen tør ta ordet i sin munn. Det er nok fordi det er blitt knyttet til moteverdenen og assosieres med å ha det gøy, noe en slett ikke skal ha blant rettroende musikkinteresserte.

Martin Bjørnersen tror skepsisen har å gjøre med hype og metning.

– Elektroclash har vært gjenstand for en massiv hype, noe som skjer stadig raskere og oftere med de fleste nye retninger innen musikk. Informasjonsflyten er så rask at folks metningspunkt kommer langt tidligere enn det gjorde med grunge og drum ’n’ bass, og i dag kan en knapt snakke om noen musikalsk undergrunn lengre – på godt og vondt.

Bortsett fra i Norge, der plateselskapene fortsatt er trege når det kommer til å gripe fatt i nye trender fra lokale talenter. Bertine Zetlitz fikk sin elektroinnpakning i Storbritannia, selv om den norske elektroundergrunnen i stor grad holder til i Oslo – representert med navn som King Midas, Professor Anarad, Prins Thomas, Trulz & Robin, Oslo Athletico og Martine (fra duoen Martine & Mirejam).

– Oslo har tidligere vært bra på hardrock og hiphop, to sjangre som er mørkere, kaldere og mer brutal enn viserock, smakfull house og elektronika fra Bergen og Tromsø. De norske elektroartistene holder til Oslo, og musikken er både kaldere og mørkere, avslutter Winther.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.