Forrige ukes sak om Snuten og elektroclash sneiet innom Nebraska-bandet The Faint, som ikke er savna, men fortsatt er med oss.
De har nettopp oppsummert karrieren med samleplata Capsule: 1999-2016, så da passer det fint å børste støv av dette 2002-intervjuet – opprinnelig en undersak til denne saken om New York-bandet Radio 4.
Den dansbare rocken holder seg ikke bare i New York. The Faint fra Nebraska vekker til live minner om alt fra The Clash og The Cure til Depeche Mode.
I løpet av en uke har fire band fra Omaha, Nebraska spilt i kjelleren på So What! i Oslo. Og det er tette bånd i miljøet: Todd Baechle (28) i The Faint – som spiller på So What! mandag [2002] – har tidligere spilt med Conor Oberst i Bright Eyes og har kjæreste i Azure Ray – som begge spilte på So What! tirsdag.
– Vi er en gruppe venner, men det har utviklet seg til en bra scene. Bandene gjør det bare bedre og bedre, og det samme gjør plateselskapet vi driver: Saddle Creek, sier Baechle.
Feiring av dansen
The Faint startet som et indiepopband, men giret om til 80-tallsinspirert synthpop med albumet Blank-Wave Arcade i 1999. Deres nyeste utgivelse, Danse Macabre, utvider paletten slik at bandet står side om side med den framtidsrettede 80-tallsretroen som strømmer ut fra New York.
– Vi henter inspirasjon fra hele 80- og 90-tallet, siden det er musikken vi vokste opp med. Men der den forrige plata var bevisst 80-tallsinspirert, er Danse Macabre mer preget av ønsket om å lage ny musikk. Men to års turnering med 80-tallsinspirert musikk har selvfølgelig satt sine spor.
Og som med Radio 4 opponerer The Faint mot kjedsomheten i amerikansk indierock.
– Vi bestemte oss for å være morsommere på konsert, og derfor begynte vi å lage mer dansbar rock. Danse Macabre er en feiring av dansing – uten at det betyr at sangene ikke har emner. Vi liker at sangene handler om noe, men på konsert ønsker vi at folk skal glemme tekstene og behovet for å virke kul – og heller miste seg selv i dansen.
Underbevisst
The Faint er blitt sammenlignet med et utall band: The Cure, Depeche Mode, Nine Inch Nails, Devo, Duran Duran, Kraftwerk, Wire, Joy Division, Blondie og Pet Shop Boys for å nevne noen. Når Dagsavisen bemerker at bandets logo minner sterkt om The Clash på albumet Give ‘Em Enough Rope blir Baechle overrasket.
– Det har ingen tatt opp før, men når du sier det kan jeg se for meg akkurat den plata. Det må ha vært underbevisst. Det er slik det er med inspirasjon: Det kan være fullstendig tilfeldig eller underbevisst, mens andre ganger … jeg vet ikke. Men vi prøver aldri bevisst å høres ut som et spesielt band, men prøver snarere å blande inspirasjonskilder sammen for å komme opp med noe nytt og friskt.
– Men er det forbudt å danse i Nebraska?
– Da må du krysse grensen for uanstendig oppførsel, men det har jeg gjort. Ikke hjemme, men i New Mexico der jeg ble arrestert for å danse naken rundt på en konsert bare iført litt spraymaling, ler Baechle.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 
