I oktober ga Kristian Hammerstad ut sin andre tegneserieroman, Trigrammaton, og her er en utvida utgave av høstens D2-intervju.
Kristian Hammerstad har siden tegneseriedebuten Kryp (2012) slått seg opp som internasjonal illustratør, sett i spaltene til The New Yorker, New York Times, Las Vegas Weekly og Wired. Nå vender han tilbake til rutene med sitt mest ambisiøse verk, tegneserieromanen Trigrammaton, som med sine 384 sider er den tykkeste utgivelsen i Jippi Forlags 20 år gamle historie.
– Jeg visste at boken kom til å bli ganske tykk, jeg regnet med at det kom til å bli et sted mellom 200 og 300 sider. Det ble litt mer, men historien i seg selv er egentlig ikke så lang, det er mest layouten som gjør boken så tykk. Ting forandret seg litt under arbeidet, så jeg visste ikke akkurat hvor lang boken kom til å bli før jeg nesten var ferdig. Sant og si prøvde jeg å ikke tenke så mye på lengden underveis, for ikke å miste motet, forklarer Hammerstad om boken som utgis i et noe uvanlig format for tegneserier, med bare én rute pr. side.
– Grunnen til at det er ett bilde per side er nok mest fordi jeg følte meg litt begrenset av mange små ruter på én side, men allikevel liker å jobbe innenfor ganske strenge rammer. Og at det kanskje kan skape noen overraskelser når man leser boken i fysisk format, at man røper litt mindre underveis ettersom leseren har mindre oversikt over hva som kommer.
Trigrammaton er en miks av skrekk og dystopisk science fiction, lagt til et Norge på jakt etter alternative energikilder. Ser vi konturene av en aldri så liten ny bølge for norsk skrekk og science fiction? [Flu Hartbergs Moderator, samt korte historier av Anja Dahle Øverbye og Anders N. Kvammen i årets utgave av Forresten bør også nevnes.]
– Det hadde vært fint. Jeg tror ikke jeg har lest noe norsk skrekk eller science-fiction annet enn Bing og Bringsværds romaner og noveller, men mye av det er jo ganske gammelt nå. Jeg vet at Sigbjørn Lilleeng jobber på en serie i science fiction-leia, og jeg er veldig nysgjerrig på hva han lager. Min egen bok har nok en del elementer man sikkert kan kalle science fiction, men for min del er det ikke så viktig hvilken definisjon den havner under. Fantasien er et fint å prisme å se verden gjennom. Man kan bruke andre virkemidler enn virkeligheten til å beskrive saker og ting med.
Både Hammerstads strek og tematikk minner om den amerikanske giganten Charles Burns, som i tegneserier som Sort hull og Last Look også blander genreklisjeer og 50-tallsestetikk med undergrunn, moderne tematikk og hyppig sprutende svetteperler. Som også sett i Daniel Clowes‘ Like A Velvet Glove Cast In Iron. Er Hammerstad påvirket av disse, eller deler han deres felles popkulturelle referanser?
– Jeg vet ikke helt hvilken sjanger jeg befinner meg i selv. Serietegnerne som du nevner tegner jo ofte historier i en mer intim verden, der det indre livet er kilden til skrekken. Min bok er kanskje mer i en tradisjon av historier med en mer ytre og kosmisk trussel. Som hos H.P. Lovecraft eller Arthur Machen, eller mer moderne forfattere som T.E.D. Klein og Laird Barron. Uten sammenligning forøvrig! Utgangspunktet for boken var av alle ting diktet The Shadow of Tomorrow, trykt på baksiden av albumet Jazz in Silhouette av Sun Ra and his Arkestra. Samtidig har jeg en forkjærlighet for ting som for eksempel filmene til Stuart Gordon og John Carpenter, samt en del eldre tegneserier, så det påvirker vel ofte det visuelle.
Øyvind Holen 