Øyvinds julekalender, luke 9: Carl Barks’ beste

Det er fortsatt mulig å skaffe seg min egen bok, Donald-landet, selv om restopplaget ikke er så stort. Bestill den i nærmeste bokhandel, eller direkte fra forlaget.

Så hvorfor ikke kjøpe den som julepresang til deg? Og les noen Carl Barks-serier i desember, selv om kanskje akkurat denne boka er vrien å få klørne i.

825819

Carl Barks
Carl Barks’ beste
Egmont Serieforlaget 2001
Håndteksting: Volker Zibell
296 sider, farger, stive permer
5/5

«Hvis dere hadde en formue på utallige fantasillioner, hva ville dere gjøre med dem?».

Spørsmålet stilles innledende av Carl Barks i historien «Den lure Onkel Skrue» – en av de 13 historiene som er samlet i boken Carl Barks’ beste, som markerer minnet om nettopp den beste av alle som tegnet Donald i tegneseriens gullalder.

Og spørsmålet er like relevant i dag som da Barks skapte historien i 1951. Still det samme til sentralbanksjefen, og han ville svare «sylte dem ned». I pengebingen. Still det til Kjell Inge Røkke, og han ville svare som Onkel Skrue når han blir provosert inn i en maktkamp om tittelen verdens rikeste: «Kjøpe NRK» eller «kjøpe verdens største lystyacht».

Med andre ord tenker ikke dagens private eller statlige finansfyrster så annerledes enn datidens Onkel Skrue. Tidløsheten og gjenkjennelseseffekten er i det hele tatt hemmeligheten bak de udødelige historiene til den amerikanske serieskaperen Carl Barks – den «gode» Donald-tegneren – som døde i fjor, 99 år gammel.

Da hadde han hele århundret bak seg, og hadde også fått den anerkjennelsen han fortjente etter alle seriene om Donald, Skrue og Ole, Dole, Doffen i amerikanske Walt Disney’s Comics & Stories og beslektede blader – blant annet Donald Duck & Co her i Norge.

På slutten av 1940-tallet og utover 50- og 60-tallet ble det klart for alle i hele den donaldistiske verden at en av bidragsyterne var i en klasse for seg. Han hadde korte tisidere der han formet Andeby og dens rytme, med innbyggere som bokstavelig talt gjorde den til en reell by som barn fortsatt leter etter i verdensatlaset.

Men særlig ble han kjent for de lange episke eventyrene som brakte andevennene til fjerne avkroker i verden, til glemte sivilisasjoner og med dramatikk og stor humor til følge. Han oppfant Skrue, B-gjengen, Petter Smart og Magica Fra Tryll – alle figurer som vi i dag tar for gitt i dette universet, men som den gang var nyskapninger som brakte en ekstra dimensjon inn i seriene.

Disneys politikk var imidlertid alltid anonymiteten til de enkelte tegnerne, og det var først på 60-tallet at navnet Carl Barks begynte å ryktes. De siste årene av hans liv kunne han forbauset konstatere at han var en superstjerne i ordets rette forstand, med en verdensomspennende fanskare som forlangte og konsumerte stadig nye opplag på samlebøkene med hans serier.

Carl Barks’ beste er den foreløpig siste samleboken på norsk, og at det er en påkostet og innbundet bok er bare rett og riktig. Her er 13 eksempler på hvorfor Carl Barks ikke bare er en god Donald-tegner, men hvorfor han må regnes som en av det forrige århundrets aller største historiefortellere uansett sjanger.

Her ligger livsvisdommen uanstrengt plassert både mellom og i hver en rute. Redskapet hans er en flokk ender, men budskapet, tematikken og moralen er dypt menneskelig og tuftet på en sjelden folkelig intellektualitet. Ved å sette ofte kontroversielle temaer inn i en tilsynelatende ufarlig dyremetafor, nådde han mye bredere ut enn han kanskje selv var klar over.

Boken åpner med «Eggemysteriet», et episk eventyr som for mange er en favoritt å regne. Donald og guttene havner i Gufseplassen, en bortgjemt by under tåkefjellene i Andes, der hønene legger firkantede egg og innbyggerne snakker nynorsk (sørstatsdialekt i den amerikanske originalutgaven). Dette er en av de mørkeste historiene, men også en av Barks mest humoristiske og velkomponerte.

Andre historier er skarpere i symbolikk og tematikk. Den nostalgiske historien «I det gamle California» er evigaktuell i måten den minner oss om hva som har vært og hvor viktig det er å hente seg inn i hverdagen. At Donald og guttene gjør det (ufrivillig) ved hjelp av et narkotisk middel, blir i sammenhengen en storartet kuriositet.

«Gullhjelmen» er også Barks på sitt beste, en ravnsvart historie om menneskelig grådighet og maktbegjær. Den tristeste og sosialt sett skarpeste historien er likevel «Jul i Pengelens», som satte fingeren på klasseforskjellene og fattigdommen på byenes «østkanter» i en tid da dette var et tabuemne. Og skal man trekke symbolikken langt, så er den elleville «Tenkeboksen» et evig aktuelt innslag i debatten om hva som skjer hvis man tukler med naturlovene, enten det gjøres ved hjelp av en overivrig Petter Smart eller ved hjelp av moderne genteknologi.

Med aktualiteten, humoren og Barks sikre sans for komposisjon og medmenneskelighet blir ikke historiene bare rørende og seriøst underholdende øyeblikksbilder fra tegneseriehistorien. De blir også eksempler på stor fortellerkunst som vil overleve langt inn i en ukjent framtid.

Opprinnelig publisert i TEGN/Bild & Bubbla.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: