Øyvinds julekalender, luke 14: Lost Girls + Wildside Comix

Forlaget Wildside Comix ga ut flere hefter mellom 2005 til 2008, men det har vært stille de siste årene.

Deres tegneserier var et friskt pust i Tegneserie-Norge, og her er mine anmeldelser – satt opp mot selveste Lost Girls og antologien Serieblekka.

Alan Moore og Melinda Gebbie
Lost Girls
Top Shelf Productions 2006
5/6

Vanja Nilsen (red.)
Ero-Mania nr. 1
Wildside Comix 2006
3/6

Porno med litterære kvaliteter.

Når Alan Moore, tegneserieforfatteren bak storverk som Watchmen og From Hell, skal gi den erotiske tegneserien et kunstnerisk løft, sparer han ikke på kruttet. Lost Girls startet relativt uskyldig som føljetong i antologien Taboo allerede i 1991, men når Moore og hans partner i både tegneserier og kjærlighet, amerikanske Melinda Gebbie, nå omsider har fullført verket, ender det bokstavelig talt i orgier der kroppsvæskene flyter og kjønnslemmene dirrer.Dette er ikke tegneserien du leser på bussen, for her er ublu skildringer av alt fra lesbisk gruppesex og homofil analsex til pedofili [2016-kommentar: Her skjedde det en kortslutning, jeg mente incest. Mer om dette i morgen.] og dyresex.Nå hadde det selvsagt ikke vært Alan Moore om han ikke var ute etter å stimulere både intellektet og lystene. Lost Girls er en litterær lek med tre klassiske barnebøker, Lewis Carrolls Alice i eventyrland, J. M. Barries Peter Pan og L. Frank Baums Trollmannen fra Oz, der Moore samler de tre heltinnene fra bøkene og lar dem gjenfortelle sine ungdomsopplevelser – som tolket av en pervers litteraturviter.

I tillegg krydrer Moore serien med et oppkomme av referanser til kunstnere som forbindes med erotikk og tabuer: Komponisten Igor Stravinskij, forfatteren Oscar Wilde, poetene Guillaume Apollinaire og Pierre Louis, maleren Alfons Mucha og illustratøren Aubrey Beardsley, bare for å nevne noen.

Lost Girls ender opp som et feminint og erotisk speilbilde av Moores macho guttebokhyllest i The League of Extraordinary Gentlemen, og mye takket være Gebbies uskyldige, fargerike og drømmende strek styrer prosjektet utenom det spekulative. Mot finalen snubler duoen derimot litt i den typiske pornofellen, for selv talenter som Moore og Gebbie klarer ikke å unngå at den endeløse strømmen av sexscener blir litt kjedelig i lengden.

Den ferske norske, og engelskspråklige, antologien Ero-Mania påberoper seg ingen kunstneriske alibier, men byr på uforfalsket og ganske uskyldig tegneserieporno. Bladet er faktisk kvinnestyrt, og serieskapere som Vanja Nilsen og Crimsonwolf gir oss frisk mangainspirert erotikk der jentene har hånden på rattet.

Dette er godt håndverk, og spesielt historien «Solid Tactics» byr på realistisk hverdagserotikk, men andre bidragsytere svømmer rundt i fantasiløse pornoklisjeer – der pirrende oppbygning erstattes av sexscener som går rett på sak. Når «sound of pornstar moaning» brukes som lydeffekt, sier det litt om manglende ambisjoner.

Vanja Nilsen og Terese Antonsen (red.)
Wildside nr. 1
Wildside Comix 2005
4/6

Ertkjern, Joelson, Trapnes, Lund og Larsen
Serieblekka: Volume One
Serieblekka 2006
3/6

Nye serietalenter leker seg, med sprikende resultat.

Hvis du skal få gjort noe, må du gjøre det selv. Gjør-det-selv-filosofien er like viktig innen tegneseriefaget som i musikkbransjen, og det er ikke langt mellom amatørene som blir lei av å vente på at muligheten byr seg hos etablerte forlag – og isteden starter sine egne forlag og egne hefter. Kvaliteten er selvsagt svært ujevn, men viljen til å skape noe eget og spre det til et større publikum er imponerende.

Nykomlingene Wildside og Serieblekka er begge antologier, men med vidt forskjellig ambisjonsnivå, sjangervalg og grad av profesjonalitet. Der stammen i førstnevnte er jenter med sans for manga, fantasy og romantisk komedie er Serieblekka satt sammen av tenåringsgutter med utspring i nettsiden Nettserier.no, og som foretrekker rølp, stripeserier, selvbiografi og absurd humor.

Serieskaperne i Wildside nærmer seg konsepter og figurer som virkelig fungerer, mens de yngre Serieblekka-guttene fortsatt famler etter de gode konseptene, og sliter med å gjøre intern humor og private erfaringer allmenngyldige.

Jentene mot guttene altså, og jentene stikker av med en klar seier. Sammenlikningen er litt urettferdig, da Wildside-folket både er eldre og mer erfarne, men så blir da forskjellene så ekstra tydelige for leserne av disse to bladene.

Seriene i Wildside er mer ambisiøse, varierte og originale, og ikke minst mye bedre tegnet, som Vanja Nilsens uttrykksfylle mangastrek og Terese Antonsens fargesterke miks av mørk fantasy og dyreaktige figurer i «kemono/furry»-stilen. Setter vi Wildside i tospann med oppblomstringen av unge, kvinnelige talenter i Nemi–bladet, bør det ikke bli lenge til noen fra denne generasjonen lager noe virkelig spennende.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.