Øyvinds julekalender, luke 17: Kelpie Forlag + Holger og Hagbart

Tommy Kvarsvik drev Kelpie Forlag fra 2005 til 2009, og jeg anmeldte fem av deres åtte utgivelser.

Min anmeldelse av boka Plystrende lopper og svirrende fluer finner du her.

Tommy Kvarsvik, Tomte m.fl.
Blodige grøss nr. 1
Kelpie Forlag 2005
3/6

Arne Bye
Holger og Hagbart: The Rock’n’Roll Album
Kelpie Forlag 2005
2/6

Cathrine Alvheim
Det hinsidige 1: Til døden skiller oss
Kelpie Forlag 2005
4/6

Ferskt serieforlag som sliter med flere barnesykdommer.

Science fiction, skrekk og fantasy står sterkt blant flere norske serieskapere, men det er vanskelig å slippe til når etablerte forlag fokuserer på humorstriper og sosialrealisme. Dermed får vi nykommere som Kick Ass Comics, Westwind Forlag og Kelpie Forlag – sistnevnte drevet av manusforfatter Tommy Kvarsvik på Stord. Dessverre er de første Kelpie-bladene preget av fortellermessig umodenhet, slitne klisjeer og grelle farger.

Blodige grøss byr på Iskalde grøss-aktige skrekknoveller med overnaturlige elementer, der søte barn lever farlig og de onde som regel vinner. Som en motgift mot moralismen i mainstreamskrekk har dette en funksjon, men manus er skjemmet av barnslig dialog, overdreven grusomhet, opplagte sjokkeffekter og karikerte figurer.

Karikerte er også Holger og Hagbart, Arne Byes dagdriverkompiser som her får to lange historier samlet i ett hefte. Duoen har sine øyeblikk, men serien er fortsatt en fattig fetter av Pondus – dersom man luker vekk fotball, familie, jobb og de fleste bifigurene.

Da sitter vi igjen med to fyrer som drikker øl og diskuterer rock, og ideen om at disse døgeniktene plutselig skal bli landets største rockestjerner er både dum og lite troverdig. Skrikende farger og paddeflate bakgrunner hjelper heller ikke.

Debutant Cathrine Alvheim står derimot frem som et talent som vil noe med første del av Det hinsidige, en ambisiøs skrekkfantasy som tegnemessig er inspirert av japansk kemono-stil og amerikansk furry-stil. Hvilket vil si historier fortalt med dyr med svært menneskelige trekk i hovedrollene.

Alvheim har en lovende fortellerstemme og tegner gode figurer det går an å identifisere seg med, men bør nok jobbe mer med perspektiv og bakgrunner. Serien tipper dessuten ofte over i overdrivelser og melodrama.

Torgeir Trapnes
Ferden 1: Dragefjellet
Kelpie Forlag 2007
3/6

15-åring imponerer, men er ikke helt i mål.

Torgeir Trapnes (15) fra Steinkjer har tegnet siden før han kunne gå, og Ferden er hans første solohefte, etter lovende bidrag i antologier som Serieblekka og Blodige grøss. Dette er første nummer i en Ringenes herre-inspirert fantasyserie om fire følgesvenner og deres jakt på en ond drage. Ikke fryktelig originalt, men Trapnes frisker opp klisjeene ved hjelp av humor, overraskende dialog og en kanin i en av hovedrollene.

Som så mange andre norske seriedebutanter er streken bedre enn historien, og Ferden er fortalt i en iøynefallende svart/hvitt-stil med gode figurtegninger og fin flyt. Sidelayouten er derimot ganske statisk, og Trapnes er tydeligvis allergisk mot å tegne bein – siden alle karakterene nesten konsekvent tegnes i halvfigur.

Et annet problem er at Trapnes, som så mange andre nordmenn innen skrekk og fantasy, ikke helt tør å ta sjangeren på alvor, og ender opp med litt for stor humoristisk og ironisk avstand til historien sin.

Men Ferden er en ambisiøs debut som legger listen høyt, og neste gang går det nok bedre enn dette hårfine rivet.

Bonus: Mine andre Holger og Hagbart-anmeldelser.

Arne Bye
Holger og Hagbart: Helt i 100
Pokus Forlag 2003
4/6

På vei vekk fra klisjeene.

«Før var det megabra serier overalt, så kom alle seriene om de som prater på bar», sier Hagbart, den ene halvdelen av Arne Byes slappfiskduo Holger og Hagbart.

Bye er selvfølgelig klar over at hans stripeserie går på velbrukte stier, men selv om serien tar utgangspunkt i to arbeidsledige kompiser som liker fotball, øl, tv, rock og damer, er han på vei unna de verste klisjeene.

Serien er enkelt beskrevet en blanding av Pondus, Beavis & Butthead og Tre menn og en baby, men Bye makter fortløpende å utvide persongalleriet slik at humoren ikke blir endimensjonal. Det hjelper selvsagt at Bye har en strek som er lett å like, og Holger og Hagbart er snart moden for et større publikum.

Arne Bye
Holger og Hagbart: Temmelig vemmelig
Laksevåg Forlag/Seriehuset 2006
2/6

Bråstopp for døgeniktkompiser.

Arne Byes stripeserie om slappfiskene Holger og Hagbart har aldri gått for originalitet, men har vært på riktig vei i form av et større persongalleri og mer spenn i vitsene. Men med dette albumet kjører konseptet seg inn i en blindgate, for dette er blottet for sjarm, gode vitser og friske ideer.

Hovedhistorien er lang, kjedelig og fortalt med en unaturlig førsteperson-form og stivbent layout. Stripene sirkler rundt Byes enkle poenger og fåtallige konflikttemaer som gribber rundt et åtsel, og bare unntaksvis klarer han å komme opp med poenger som er morsomme eller smarte.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.