Paul Wall: Hiphopens ZZ Top

Texas-rapperen Paul Wall hadde et travelt 2016, med hele to albumslipp: Soloplata The Houston Oiler og Baby Bash-samarbeidet The Legalizers: Legalize or Die, Vol. 1.

Så hvorfor ikke starte 2017 med å finne fram det klassiske gjennombruddsalbumet The Peoples Champ?

Sjekk også ut D2-saken fra 2007, der Paul Wall stakk av med coveret.

FOTO: SIMON SKREDDERNES

Paul Wall
The Peoples Champ
Swishahouse/Asylum/Warner 2005
5/6

Texas er ZZ Top, Pantera, Dixie Chicks, og Willie Nelson, men også «the home of the players and pimps», som det heter i «They Don’t Know». Her spør Paul Wall hva vi vet om «sippin’ syrup», «candy paint» og «screwed and chopped».

«Fint lite» er nok svaret fra de fleste, men selv om du trenger slangordbok gir Houstons hvite raphåp oss årets beste grunnkurs i Texas-rap (sammen med Bun Bs Trill).

Paul Slayton har lenge vært et hett navn i Houston-undergrunnen, men så stjal han showet på Mike Jones’ «Still Tippin’» i en slik grad at The Peoples Champ dundret inn på førsteplass i USA. På tross av gjestespill fra Kanye West, T.I. og Freeway er dette reinspikket Houston-rap, der lokale produsenter som Salih Williams og Grid. Iron styrer showet med stø hånd.

Paul er ikke den dypeste eller mest tekniske rapperen, men kompenserer med karisma, ydmykhet, humor og en flott gjesteliste. Låtene handler ikke om stort annet enn damer, biler, rusmidler og flashy mote, men det gjør jo ikke tekstene til ZZ Top heller.

Paul Wall
Get Money, Stay True
Swisha House/Asylum/Atlantic/Warner 2007
3/6

Hiphopens ZZ Top sliter på andrealbumet [2017-kommentar: Tredjealbumet, fordi debuten gikk helt under radaren min].

”My hustle schedule is simply all night all day,” rapper Houston-rapperen Paul Wall, og hans andre album blir rett og slett for endimensjonalt. På debuten lanserte han seg som hiphopens svar på ZZ Top, der han med karisma slang ut morsomme meldinger om damer, biler, rusmidler, fest og penger.

Formelen er den samme på oppfølgeren, men det virker som mannen har hatt det for travelt – for dette er preget av mindre variasjon og større idétørke. Og når Paul Wall prøver seg på noe nytt, som kjærlighetslåtene ”Tonight” og ”That Fire” faller det paddeflatt til jorden.

Gjestelisten er lang og innholdsrik, men har kanskje kostet så mye at man må spare på produksjonssiden – der Mr. Lee står for brorparten og forsterker det ensformige preget. Her er flere underholdende enkeltlåter, men som album er dette preget av den samme idétørken som fører til at stadig færre gidder å kjøpe hiphopalbum.

 

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.