Bubba Sparxxx: Sterk bondeknøl

Siden bloggen var innom Paul Wall på torsdag, føles det naturlig å gå videre til Bubba Sparxxx.

Han slapp The Bubba Mathis EP på selskapet til Yelawolf i høst, men jeg er redd han aldri vil overgå de feiende flotte albumene Dark Days, Bright Nights (2001) og Deliverance (2003).

Bubba Sparxxx
Deliverance
Beatclub/Interscope/Universal 2003
5/6

Feiende flott fra hiphopredneck.

Warren Mathis kom susende fra landsbygden i Georgia i 2001 med slageren «Ugly», men variasjonen over Missy Elliotts «Get Ur Freak On» – kombinert med Eminem-sammenlikningene alle hvite rappere opplever – skygget for debutalbumets kvaliteter. Nå er Bubba Sparxxx tilbake med en feiende flott og helhetlig oppfølger.

Bubba er langt fra den skarpeste rapperen i skuffen, men allikevel er Deliverance det albumet jeg har spilt mest i det siste. Forklaringen ligger i Bubbas personlighet og særpreg, og selvsagt hjelpen fra mesterprodusentene Timbaland og Organized Noise.

Spesielt samspillet mellom Bubba og Timbo er på linje med symbiosen mellom Missy Elliott og Timbaland, der produsenten graver frem samplinger fra obskur hillbillymusikk, country, bluegrass og blues – som brukes på strålende vis. Bubbas redneckimage overdrives kanskje en smule, men det gjør lite når han står frem som en høyst original artist i en overbefolket sjanger.

 

Bubba Sparxxx
The Charm
Purple Ribbon/Virgin/EMI 2006
3/6

Personligheten glipper når Bubba Sparxxx jakter på hits.

Dark Days, Bright Nights var en forfriskende debut, båret frem av hillbilly-image og produksjon av Timbaland. Oppfølgeren Deliverance var enda bedre, der Bubba Sparxxx viste at han ikke var noen billig gimmick, med et innholdsrikt og personlig album spekket med gode låter.

Det var bare ett stort problem; platesalget skuffet. Nå er Bubba tilbake på plateselskapet til OutKasts Big Boi med den mildt kontroversielle hitsingelen «Ms. New Booty», men problemet er at The Charm virker som et billig forsøk på å cashe inn på dirty south-feberen som rir USA.

Godtfolk som Organized Noise, Big Boi og Timbaland sitter i produsentstolen, men albumet skjemmes av overtydelige forsøk på klubbhits og en overdose LL Cool J-aktige ballader. Helheten blir et skuffende frieri til klubber og radiostasjoner, der Bubba står igjen som en enkel rapper avkledd for både personlighet og originalitet. Han får kanskje flere hits enn før, men skaff deg heller Deliverance.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.