I 2006 trodde jeg Robert Randolph var på god vei til å nå samme nivå som Dave Matthews Band eller Hootie & The Blowfish med sin hektiske soulrock, men gjennombruddet har latt vente på seg.
Kanskje like greit?
Robert Randolph & The Family Band
Colorblind
Warner 2006
4/6
Full fest hos en av USAs fremadstormende antihipstere.
Pedal steel-gitaristen Robert Randolph er typisk for den livsbejaende amerikanske rockeren som vinner på hjemmebane takket være heftig turnering, men møtes av skuldertrekk fra det norske musikkpolitiet.
Tenk Lenny Kravitz, Dave Matthews Band og Hootie & The Blowfish, selv om Randolph også kan minne om Sly & The Family Stone og Red Hot Chili Peppers. Manifestet i åpningslåten er slik: «Whether it’s rock ‘n’ roll or old soul (it don’t matter)/Disco, calypso (it don’t matter)».
Dette er gudfryktig og livslystig gospelrock’n’soul, der gjestestjerner som Eric Clapton, Leela James og Dave Matthews skal bidra til det store gjennombruddet. Derfor har man gjort flere kommersielle grep i forhold til forgjengernes mer udresserte energi, og hans to første plater gir et råere bilde.
Colorblind er en heftig fest, men kanskje for hektisk og jublende positiv for norske ører.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Filed under: Musikk | Tagged: Dave Matthews Band, Eric Clapton, Hootie & The Blowfish, Leela James, Lenny Kravitz, Red Hot Chili Peppers, Robert Randolph, Robert Randolph & The Family Band, Sly & The Family Stone |
Legg igjen en kommentar