Kristopher Schau ga ut 2017s første album da The Dogs slapp Death by Drowning 2. januar, og han er også aktuell med podkasten Kompasset, sammen med Asbjørn Slettemark..
I den anledning har jeg gravd fram Schaus 1999-deltagelse i den kortlivde TEGN-spalta «På nattbordet», et tegneserievennlig svar til DN-traveren med samme navn.
Og sjekk ut The Dogs-albumet nederst i saken.
Det er uvisst om Schau har andre lesevaner i dag, men han har både skrevet tegneserie og bøker siden den gang. Mer om Schau her.
Kristopher Schau er stolt over at han bare leser tegneserier.
Som de fleste andre serielesere startet det med Donald for unge Kristopher, men det stoppet på langt nær der. I dag går nesten halvparten av inntektene hans til serier, og mannen anmelder også tegneserier på fast basise i gratisavisa Planetarium C.
– Akkurat nå ligger det tre blader ved siden av senga. Zombie World av Mike Mignola og Pat McEown – en helt grei affære fra mannen bak Hellboy. Jeg leser Gangland, som egentlig bare blir døvere og døvere. Og Jinx: True Crime Confessions av Brian Michael Bendis. Sistnevnte synes jeg er jævlig bra. Kult løst og briljant dialog.
Nå er Kristopher og punkrockgruppa Datsun plateaktuell med Preachin’ the Gospel of Porn. Ellers dukker han opp overalt: I reklamefilm for VG, som medlem av Hurra Torpedo, D.D.R., Gartnerlosjen og Sinsen, storeter i XL og slabbedask i Hybel på NRK P3. Han driver musikkprogrammet Kvegpels på Radio Nova, er drosjesjåfør på TVNorge og er Beavis til bror Alexanders Butthead i Oppgang B på NRK2.
– Hvordan ble du fanget av tegneseriene?
– Det startet vel med Donald Duck & Co, tenker jeg. Så gikk man jo gradene med Rommets helter, Supermann, og Gigant, og en lengre Fantomet-periode. Jeg hadde ring og gullmerke, og var medlem nummer 56.401 i Fantomet-klubben. Jeg var aldri innom Sølvpilen, men leste mye Colt og Pionér, mimrer Kristopher.
– Så dro Edderkoppen mye av lasset fram til Frank Millers The Dark Knight Returns og Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen. Og etter å ha skjønt at det gikk an å gjøre det slik, var man strengt tatt solgt. Plutselig får Avalon og Tronsmo halvparten av penga dine.
– Hva er tegneserienes styrker og svakheter?
– Den som tenker koser seg ikke, så det skal jeg aldri skjenke en tanke.
Seks favoritter
1. Prins Valiant av Harold Foster.
– Den har liksom alltid vært der helt fra fader’n kjøpte noen album på norsk for gudene vet hvor lenge siden. Albumene har overlevd et dusin flyttelass og store mengder cola- og cornflakes-søl. Man er jo i god gang nå med å tanke opp den danske utgaven, så han blir vel med oss enda noen år. Favorittscenen er selvsagt der Aleta får seg seg en god, gammeldags omgang juling, liggende overskrevs på fanget til prins Valiant.
2. Sin City av Frank Miller.
– Verdens hardeste svart/hvitt-historie. Jeg mista nesa første gang jeg leste det, og må alltid være alene hjemme med telefonen frakobla når det dukker opp et nytt nummer.
3. Nikopol-trilogien av Enki Bilal.
– En sjelsettende opplevelse. Fete farger og masse hentydninger til politikk og religion som jeg ikke skjønte en dritt av. Samma det, når det ser så fett ut.
4. Los Angeles av Pierre Christin og Enki Bilal.
– Har også fått seg noen omganger i sofaen.
5. Underworld av Kaz.
– Morsomme ensidere med stor fokus på narko, drap og mobbing.
6. Max Andersson.
– Pixy og Vakuumneger er de eneste seriene jeg har kjøpt ti eksemplarer av, bare fordi jeg syntes de var så bra at de ikke måtte ende opp i gale hender. Bilpojken er helt suveren.
Øyvind Holen 