Phil Collins’ conga-mareritt

I selvbiografien Not Dead Yet viser Phil Collins seg frem som en av verdens mest usikre superstjerner.


Den største lærdommen i Phil Collins’ selvbiografi? Hvor viktig rolle usikkerheten spiller for musikere, for selv om Collins er én av ytterst få som har passert 100 millioner solgte plater – både som soloartist og medlem i Genesis – er det små tingene som gnager og plager ham, og som nok bidrar til at han holder på å drikke seg ihjel etter skilsmissen i 2006.

Kanskje har usikkerheten røtter i det han trodde var hans store sjanse? I mai 1970 blir en 19 år gammel Collins spurt om han kan gjøre en trommejobb i Abbey Road-studioet i London. The Beatles har nettopp blitt oppløst, og da Collins ankommer studioet blir han ført inn til George Harrison og Ringo Starr, som har med seg bassist Klaus Voormann, organist Billy Preston, gitarist Peter Drake, produsenten Phil Spector og flere i apparatet rundt The Beatles.

Harrison er i ferd med å spille inn det første soloalbumet etter The Beatles, og Collins blir satt til å spille congas på sangen «Art of Dying». Han kjederøyker, svetter og spiller det han tror han bør spille, til fingrene begynner å blø. Spector kaller ham bare «Congas», før alle musikerne forsvinner, Collins blir fortalt at de skal se på fotball. Han tusler hjem uten egentlig å ha hilst på noen. En sjekk på 15 pund kommer i posten, men da albumet All Things Must Pass utgis er det ikke spor av Collins, verken i lydbildet eller teksten på coveret. Harrison brukte en congafri versjon.

Tanken på hvorfor han ble kuttet, skal plage Collins i 30 år. Han overbeviser seg selv at dette skjedde fordi Harrison ønsket å gå i en annen retning, ikke fordi han gjorde en dårlig jobb. Tolv år senere møter Collins og George Harrison igjen, de spiller begge på soloalbumet til Gary Brooker fra Procol Harum. Collins begynner umiddelbart å fortelle om deres første møte i Abbey Road, men Harrison husker ham ikke, og Collins plages fortsatt av tvangstankene: Var han ikke god nok?

I 1999, på 60-årsfesten til Formel 1-legenden Jackie Stewart møtes Collins og Harrison igjen, men Harrison kan fortsatt ikke gi noe svar på kryssforhøret. Året etter jobber Harrison med en jubileumsutgave av solodebuten, og nå får Collins en kassett i posten. Det er en versjon av «Art of Dying» med en urytmisk og hyperaktiv congaspiller. Ikke helt talentløs, men heller ikke særlig bra. Collins blir helt satt ut, og får nådestøtet da Harrison snakker til Spector på slutten av opptaket: «Phil? Kan vi gjøre det en gang til, men uten congaspilleren?».

Da Harrison ringer noen dager senere, får Collins utløp for 30 års angst, han har endelig innsett at han var så dårlig at han fikk sparken. Harrison begynner å le, han spilte inn opptaket noen dager i forveien – som en vits. Men dette var overhodet ingen vits for Collins, utelatelsen hadde gitt ham dårlig selvtillit i 30 år, og han fikk aldri vite hvorfor han ikke ble med på platen.

Phil Collins
Not Dead Yet: The Autobiography 
Century/Penguin Random House, 448 sider

Personlig og ærlig selvbiografi, men mest for fansen.

Opprinnelig publisert i D2.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] Lista ble opprinnelig brukt til dette D2-intervjuet fra 2016, men jeg har også funnet fram tre punkter som endte opp på klippebordet. Lista ble skrevet før Collins ga ut selvbiografi i 2016. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: