Papirflygere: En postkortroman

Illustratør Svein Størksen og forfatter Torbjørn Oppedal med roman som skiller seg ut i strømmen av ord på hvitt papir.

Romanen Papirflygere er noe så sjeldent som en skjønnlitterær utgivelse der illustratøren er kreditert på lik linje som forfatteren. Torbjørn Oppedal var allerede kommet et godt stykke på vei med manus, men denne historien «om reisedrømmer, hukommelsestap og kjærlighet i Lonely Planet-generasjonens tid» fikk en tydelig visuell profil etter at tekstene landet i innboksen til illustratør Svein Størksen, som også driver Magikon forlag.

– Utover den normale redaksjonelle bearbeidingen av teksten, hadde vi et samarbeid der tekst og bilde gjensidig påvirket hverandre. Elementer som jeg la til i bildene medførte endringer i teksten og omvendt, forklarer Størksen.

Postkort spiller en sentral rolle i historien, og Størksen bestemte seg derfor for å lage alle bildene som collager av brukte postkort han har samlet fra nesten hele verden. Collagene illustrerer temaer i boken, men er også en del av hovedpersonens samling av postkort.

– Illustrasjonene er ikke ment å forklare teksten, slik som i den tradisjonelle billedboken for barn. Tekst og bilder fungerer hver for seg, samtidig som de inngår i en høyere enhet. Og det finnes ting i bildene som ikke er nevnt i teksten. I tillegg til selve illustrasjonene foregår det også en håndskrevet dialog mellom hovedpersonene gjennom boken, og noen av bildene har hovedpersonen selv skrevet kommentarer til.

– Har dere noen internasjonale forbilder?

– Ingen, vi visste ikke engang at det fantes noe lignende. Men i ettertid har jeg oppdaget enkelte titler der samspillet mellom tekst og bilde forholder seg på omtrent samme måte. Jeg kjenner ikke til andre norske romanutgivelser med tilsvarende illustrasjonsgrad, bortsett fra Prinsland som jeg ga ut i 2012 i samarbeid med Mette Karlsvik. Men jeg husker at Bokklubben i sin tid hadde såkalte mestermøter der en kjent billedkunstner ble bedt om å lage bilder til klassikere. Og de siste bøkene til Karl Ove Knausgård og Steffen Kverneland er utstyrt med illustrasjoner.

– Er design og illustrasjon underspilte virkemidler i norsk skjønnlitteratur?

– Ja, det tror jeg man kan si. Det er selvfølgelig et subjektivt valg om man skal bruke visuelle virkemidler. Det kan være bra å lese teksten helt alene, men da går man også glipp av mange enormt spennende muligheter. Å bruke visuelle virkemidler er mye mer enn dekorasjon, fordi design og illustrasjoner kan bidra til å utvide selve tekstuniverset. Jeg synes det nesten alltid er tilfredsstillende når et kunstuttrykk snakker til meg gjennom flere medier og dimensjoner.

Opprinnelig publisert i D2.

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: