1997-festivalen: KRS-One

Etter Boogie Down Productions og soloplatene Return of the Boom Bap (1993) og KRS-One (1995) var I Got Next første tegn på at jeg begynte å gå litt lei Bronx-banebryteren KRS-One.

Men i rettferdighetens navn var vel dette KRS’ siste relevante soloalbum, det ble ikke fulgt opp før 2001s The Sneak Attack, gitt ut på plateselskapet som fungerte som aldrende rapperes kirkegård; Koch Records.

[Oppdatering: Sikre kilder slår fast at Hip Hop Lives, 2007-samarbeidet med Marley Marl, er det beste KRS-albumet på 2000-tallet. Sjekk det ut her.]

Og hvor mange fikk med seg fjorårets beef mellom KRS og MC Shan?

krs

krs-1

Bonus: Anmeldelse av 2003s Kristyles, samt Craig G og platedebuten til Dangermouse.

KRS-One 
Kristyles
Koch/In The Paint/Playground 2003
4/6

Craig G
This Is Now!!!
D&D Records/Playground 2003
4/6

DM & Jemini
Ghetto Pop Life
Lex Records/VME 2003
4/6

Gamle indiehelter som J. Mascis (Dinosaur Jr.), Ian Brown (Stone Roses) og Bob Mould (Hüsker Dü) er fortsatt med oss og gir til tider ut gode plater – men sliter med å krabbe seg opp fra kjellerlokaler og kultstatus. Så også med flere gamle hiphopkjemper.

KRS-One er en hiphopgigant med bakgrunn i Boogie Down Productions på 80-tallet, men solokarrieren har vært både ujevn og forvirrende. Oppfølgeren til gospelalbumet Spiritual Minded er lavbudsjetts hiphopminimalisme, som viser at mannen fortsatt gløder og nærmest renner over av rettferdig harme på vegne av hiphopkulturen:

«In hip hop culture I’m like Alan Greenspan/I tell the culture what’s hot and what’s not, som han sier i «The Movement». Det blir mye tjat om undergrunnen og hiphopverdiene, men slik skal det nå en gang være med KRS. Enkelte slappe beats og halvferdige låter trekker ned, og KRS har da også gått offentlig ut mot plateselskapet fordi det har gitt ut noe som ikke stemmer overens med rapperens planer for Kris-style – som albumet egentlig skulle hete.

Craig G huskes fra Juice Crew og klassikere som «Droppin’ Science» og «The Symphony», men har ikke gitt ut et album som rapper siden 1991. På åpningssporet lanserer han seg som den originale battlerapperen med linjer som «I battle you at a rock concert with Def Leppard and Slayer«, og det var faktisk Craig som skrev linjene til Eminems motstandere i 8 Mile.

Derfor er det synd at han har med så få gjesterappere, men med hjelp av produsenter som DJ Premier, Alchemist, Marley Marl, Rockwilder, Beatminerz og Large Professor er dette et trivelig comeback, men med unntak av noen mislykkede forsøk på å flørte med dansegulvene høres Craig G ut som han hører hjemme på midten av 90-tallet – og ikke i 2003.

Brooklyn-rapperen Jemini ga ut et knippe singler på midten av 90-tallet, men opplever nå en ny vår i tospann med produsenten Dangermouse. Jemini er morsom, smart og sjarmerende, mens Dangermouse skaper elegant musikk med eksentriske samples. Det kan minne om lekenheten til Prince Paul og tipper bare unntaksvis over i gjøglehiphop og plagiering.

Liker du De La Soul og gjestene på Ghetto Pop Life (blant annet Tha Liks, Pharcyde og J-Zone), kan du trygt sjekke ut denne duoen også.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: