Headon: Oslos viktigste kjeller

I Drabant vol. 2 er det en scene fra osloklubben Headon, og klart vi måtte tegne inn den ikoniske dørvakta Christian René Wold.

Nå er Wold selv aktuell med «gangsterromanen» Klovnejakten, og da passer det bra å børste støv av denne teksten – skrevet i anledning Headons tiårsjubileum i 2003.

ILLUSTRASJON: MIKAEL NOGUCHI (Fra Drabant vol. 2). 

Headon startet i går feiringen av sitt tiårsjubileum. Du har helt sikkert glemt hvor revolusjonerende Klubb-Oslos Metusalem en gang var.

Oslo 1993: Natt & Dag kårer 1992s «movers and shakers». Kunsten å leve er årets restaurant, KrFs Anders Gåsland årets politiker, «U» beste tv-program og reklamebyrået Scaneco Y&Rs film for Televerket ble kåret til årets beste reklamefilm. Husker du noen av disse? Ikke? Men Headon, som ble kåret til 1992s beste utested, er fortsatt med oss.

Ti år er ikke lang tid, men i Klubb-Oslo er det flere mannsaldrer. Headon var den første av klubbene vi kjenner i dag, og samtidig den som klart har holdt ut lengst. Feiringa fortsetter ut neste uke med navn som DJ Pogo, Kenny Carpenter, Snowboy, Quinton Scott, Yousef og Maxi Jazz fra Faithless. Tiåringen ser ikke ut til å bremse ned.

«Konsert for hippe» lød overskriften første gang Aftenposten skrev om Headon i 1993. Acid jazz-bandet Humble Souls er det ingen som husker lenger, men Headon-holdningen er fortsatt med oss. «De fleste av oss har fått med seg at det andre folkeslag kaller dansemusikk, ikke helt passer med vår oppfatning av hva dansemusikk er», het de fra gründerne Naim Lorentzen, Morten Moxnes og Paal Fure den gang.

Og Headon lærte nordmenn å danse. I alle fall de som var kule nok til å slippe inn. For Headon handlet ikke bare om funk, hiphop og acid jazz. Det handlet også om et sirlig kø- og silesystem, og dørvakter som raskt fikk rykte på seg for å være Oslos vanskeligste å komme seg forbi.

Jeg var i alle fall ikke kul nok til å komme ned i varmen tidlig på 90-tallet, mens Aune Sand fritt fikk slenge på lokkene, Ari Behn smilte sitt bredeste flir og selveste kronprinsen også kunne vrikke rundt på dansegulvet. Men denne eksklusiviteten og silingen var også svært viktig for Headons suksess, fordi klubben selv valgte sine gjester – som igjen følte seg privilegerte. Så fikk det heller være at slike som meg sto snurt igjen utenfor.

Konkurransen i Klubb-Oslo i dag er knallhard: Bare i kveld kan du velge mellom Skatebård på Sikamikanico, Adam Goldstone på Fonii, DJ Pogo på Headon, electroclash på Blå og Killyrego, dancehall på Livingroom, synth på Høgskolen på Bislett og drum ‘n’ bass på John Dee – eller du kan stå i kø for å høre rock og indie på Gloria Flames eller Mono.

Det er vanskelig å huske hvordan det var i 1992, men Aftenpostens beskrivelse av Headon-bakmennene i 1993 gir en pekepinn: «Ikke liker de pianobarer, ikke liker de bluesklubber, ikke liker de vanlige diskoteker. Litt sære, kanskje, men langt fra tapt bak en bardisk.» I dag høres dette himmelstormende idiotisk ut, men slik var altså utelivet tidlig på 90-tallet. Roots og grunge regjerte, og skulle du danse fantes det diskoteker for den slags.

Headon viste at dansemusikk var langt mer enn disko, og la grunnlaget for både dagens klubbkonsepter og den konstante fôringen med Curtis Mayfield og klubbmusikk på annenhver kafé og kaffebar. Det er ikke alltid like lett å være like takknemlig for akkurat det, men jeg synes Headon nå fortjener en kulturpris fra Oslo kommune.

PS! Jeg slapp inn på Headon til slutt jeg også, og startet faktisk min karriere som musikkjournalist i kjelleren – da jeg intervjuet The Roots for Klassekampen sommeren 1995.

Gratulerer med dagen!

Opprinnelig publisert i Aftenposten i 2002.