Fat Joe: Fra Bronx til hitlistene og tilbake igjen

I morgen skal jeg til Bergen for å diskutere «hvorfor det er så få kvinner i norsk hiphop» med Vågard i A-laget, Silje Larsen Borgan og nykommeren Myra, sist hørt sammen med Lars Vaular.

En ting er at jeg ikke synes det er kvinner i norsk hiphop i dag, men jeg skulle likevel ønske meg flere slike samarbeid på tvers av kjønnsgrensene.

Heldigvis har vi Fat Joe og Remy Ma.

 

«Fett nok» har fantasiløst nok vært overskriften på to av mine fire Fat Joe-anmeldelser.

Fyren har slanka seg siden glansdagene, men er fortsatt med oss – med Remy Ma-samarbeidet Plata O Plomo – hans 13. studioalbum – og hiten «All the Way Up.»

Her er mine anmeldelser, men sjekk for all del også ut 93-debuten Represent og 95-høydaren Jealous One’s Envy.

Fat Joe
Loyalty
Atlantic/Warner 2002
4/6

«You taught me loyalty, honesty and most of all destiny», skrev Bronx-rapperen Fat Joe i en hilsen til avdøde Big Punisher på sitt forrige album Jealous Ones Still Envy (J.O.S.E.). Ikke vet jeg om dette er den første i en trilogihyllest av Big Pun, men Fat Joe mestrer utvilsomt kunsten å smi mens jernet er varmt.

Med «What’s Luv?» opplevde den storvokste rapperen sin definitive karrieretopp, og den ultrafengende låta viste at det gikk an å kombinere gangstatroverdighet med lettfattelig pop – og førte til at J.O.S.E. solgte til dobbel platina i USA. Et knapt år senere har Joe snekret sammen et nytt album som følger samme balansegang mellom pop, r&b og gangstarap – men i motsetning til Ja Rule har Fat Joe karisma, talent og smak til å mestre balansekunsten.

Loyalty er noe mer utspekulert i sine popfrierier – uten at verken «Crush Tonight» eller «Turn Me On» er i nærheten av å nå «What’s Luv?»-nivå. Men da er det riktig så hyggelig å høre at «the fat gangsta» har langt mer enn poplåter å by på; sjekk ut latinofargede «TS Piece», den mørke soullåta «Born In The Ghetto» og symfoniske «Take A Look At My Life».

Positivt er det også at Fat Joe klarer å dyrke fram nye talenter, som Armageddon, Prospect, den kvinnelige rapperen Remy og sangeren Tony Sunshine – som begge gjør fine bidrag.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Terror Squad
True Story
Street Records Corporation/Universal 2004
5/6

Fat Joe tar opp kampen om hiphoptronen i New York.

”Må du leve i interessante tider” lyder en subtil kinesisk forbannelse, og Bronx-rapperen ”Fat” Joe Cartagena har utvilsomt opplevd mye siden han debuterte i 1993. Han bygget seg opp et navn i undergrunnen og er med på å bygge opp bestevennen Big Punisher til en av tidenes største latinorappere. Verden lå for deres føtter da kameratene stiftet Terror Squad i 1998, men så døde Big Pun.

Fat Joe fortsatte og opplevde stor popsuksess med låter som ”What’s Luv?”, ”We Thuggin’” og ”Crush Tonight”, men når Terror Squad nå vender tilbake med sitt andre album er det med nye medlemmer (Remy Martin og Tony Sunshine har erstattet Cuban Link og Triple Seis) og gammel innstilling.

Det er både r&b‑ og klubblåter her, men stammen er tung, minimalistisk og konsis gangstarap av beste New York-merke. Med unntak av Fat Joe setter ikke disse rapperne verden på hodet, men de utfyller hverandre i en gruppe preget av både erfarne krigere og sultne nykommere. Fat Joe er til og med så selvsikker at han sikter mot ”King of New York”-tittelen, og True Story er så gjennomført at han faktisk føles som en troverdig utfordrer.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Fat Joe
All Or Nothing
Atlantic/Warner 2005
4/6

Solid fra Bronx-veteran.

Joe Cartagena fra The Bronx lager alltid solide hiphopalbum, og hans åttende album (inkludert to med gruppen Terror Squad) er intet unntak. Men heller ikke denne gangen får vi noe mesterverk.

Det begynner svært lovende, med en hissig Joe inspirert av suksessen med ”Lean Back” og feiden med 50 Cent. Sistnevnte får så hatten passer i ”My Fofo”, der en giftig Joe gjør en morsom parodi på 50s syngerefreng.

Rundt halvparten av albumet lukter klassiker, men så mister Joe tålmodigheten og pøser på med Nelly, R. Kelly, Jennifer Lopez og en laber ”Lean Back”-remiks i overivrige forsøk på å lage hits – noe som spolerer albumets helhet.

Fat Joe mestrer sjongleringen mellom gaterespekt og popappell på samme vis som The Notorious B.I.G., men som rapper sliter han fortsatt i skyggen etter sin avdøde venn Big Punisher.

All Or Nothing snubler på oppløpssiden i jakten på klassikerstempelet, og selv om Fat Joe fortsatt vil være en av de største heltene på hjemmebane, vil han neppe få global stjernestatus.

Fat Joe
Me, Myself & I
Terror Squad Entertainment/The Coalition/Virgin/EMI 2006
4/6

Ned i undergrunnen igjen.

Etter suksessen med Terror Squad-singelen ”Lean Back” var det All or Nothing for Fat Joe i 2005. Dessverre er Bronx-veteranen typisk for mange av dagens rappere, som på tross av en solid fanbase og flere hits ikke klarer å lage album for et publikum som fortsatt kjøper plater.

Albumsalget står ikke i forhold til populariteten, og dermed fyller Fat Joe Rockefeller i Oslo samtidig som han droppes av plateselskapet og tvinges ned i undergrunnen igjen.

Me, Myself & I spiller ikke på De La Soul-klassikeren, men på ensom ulv-statusen som preger Joes sjuende soloalbum. Gamle venner som Terror Squad og Cool&Dre glimrer med sitt fravær, heldigvis sammen med de pragmatiske r&b-låtene.

Isteden får vi hard og lite original gangstarap som flørter med sørstatsestetikken, krydret med halvhjertede gjestespill fra The Game og Lil Wayne. Helt greit for gamle fans, men de har nok alt lastet ned albumet på nettet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: