Glemt antologi 21: Toxic

Husker du guttebladet Toxic? Det varte bare i sju numre, og jeg tror dette er en av de strengeste tegneserieanmeldelsene jeg har skrevet.

Flere glemte blader her.

Dag Kolstad (red.)
Toxic nr. 1
Egmont Serieforlaget 2005
1/6

44 sider tekstreklame for gutter som ikke liker å lese.

Det er blitt en etablert forestilling at gutter ikke leser, og vanligvis er løsningen å lete etter lesestoff som kan fenge.

Med sitt nye månedsblad kommer forlaget Egmont opp med en ny vri: De har laget et blad for åtte til 14 år gamle gutter som ikke liker å lese, i et opplag på 20 000.Toxic var opprinnelig et lettere grotesk engelsk tegneserieblad i tradisjonen etter klassiske 2000 AD (Judge Dredd), men denne mutasjonen viser hvordan tegneserier er i ferd med å miste grepet om barns fritid.

Toxic fremstår som den endelige fallitterklæringen i kampen om å stimulere leselysten blant unge gutter, og med unntak av noen få smågrisete humorserier er bladet spekket med produktinformasjon om andre ting man antar fenger gutter. Det vil si dataspill, science fiction-filmer, tegnefilm, samlekort, engelsk fotball og kule dingser – presentert i en grisete og hektisk layout. Innholdet begrenser seg til overflatiske produktomtaler, og «anmeldelsene» er utelukkende positive (7 av 10 er strengeste karakter i første nummer).

Toxic ligger nærmere leketøyskatalogen enn et redaksjonelt produkt, og tekststykkene er sjelden lengre enn fem-seks setninger. Selve konseptet er mulig å gjennomføre til ståkarakter, men dessverre er norske Toxic bare en slapp og datert kopi av sin engelske storebror. Her er omtaler av engelskspråklige bøker (sikkert topp for åtteåringene bladet sikter mot), lenker til engelske nettsider, anmeldelser av britiske kultserier som Dr. Who og knapt en «artikkel» med norske referanser å se.

I tillegg er brorparten av debutnummeret viet den tredje Star Wars-filmen, noe som er sørgelig lite aktuelt godt over to måneder etter norgespremieren. Toxic er synet av Norges største tegneserieforlag som graver sin egen grav.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.