Øyvind angrer 6: Elektro Nova/Electro Nova

I anledning Kristoffer Los dronende soloplate, her er en påminner om den minimalistiske storheten i musikken til Elektro Nova/Electro Nova.

Albumet er en norsk droneklassiker, men jeg ga den bare en skarve firer. Herved oppdaterer jeg albumet til en soleklar femmer (om ikke sekser), dette var en plate som trengte tid til å feste seg.

Flere bommerter her.

Elektro Nova/Electro Nova
Trans. Inter. Ference EP
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 1998
4/6

Elektro Nova/Electro Nova
Elektro Nova/Electro Nova
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 1999
5/6

I grenselandet mellom samtidsmusikk, ambient og støyrock finnes den elektroniske støymusikken. Artister som Deathprod, Continental Fruit og Origami gir ut musikk de fleste vil karakterisere som monoton støy.

Samtidig kan musikken ha noe vakkert, fascinerende og meditativt over seg, som på disse to platene. Kåre Dehlie Thorstad står bak den skurrende, fjerne og monotone musikken, som vekker assosiasjoner til durende maskiner på lang avstand. Det hele har noe dystopisk over seg: Menneskene er døde, mens maskinene arbeider videre.

Platene er utrolig nok deler av Thorstads hovedfagsoppgave i fotografi i Skottland (mannen fikk god karakter uten å ha levert inn et eneste foto.) Titommeren Trans. Inter. Ference er mest spiselig, for den doble cd-en Elektro Nova/Electro Nova er ganske drøy kost: Gjennom over 130 minutter og fire spor strekker Thorstad sin dronende monotoni til det ytterste; spor én er 70 lange minutter med ørsmå variasjoner i musikkduren. Det anbefales i alle fall ikke å sovne til musikken; det fører til kaldsvetting, forvirring og tapt sted- og tidssans.

Thorstad blir ikke like spennende og overraskende som den elektroakustiske samtidsmusikken; og i lengden blir det nok for monotont for andre enn harde «drone»- og støyfantaster. Men savner du flystøyen fra Fornebu kan du sette på Thorstad på lavt volum. Det blir nesten det samme.

Opprinnelig publisert i Osloposten.