Smalltown Supersound: Smalt, men supert

Da et pressluftbor ødela arbeidsroen på kontorene til Voices of Wonder ved Blå en gang i 2000-årene sies det at en av Joakim Hauglands kollegaer spurte om han ikke skulle skrive signe arbeideren utenfor til hans eget plateselskap, Smalltown Supersound.

Med plater som Elektro Nova/Electro Nova og Le Jazz Non ble Smalltown et samlingspunkt for det norske støy- og impromiljøet, og sjekk for all del ut også denne plata hvis du finner den.

Diverse artister
Smalltown Supersampler
Smalltown Supersound/VME 2002
5/6

Ute i den store eksperimentelle musikkverden er plateselskapene som oftest viktigere enn artisten. Er du på Warp eller Mego er sjansen for å få oppmerksomhet og strålende kritikker flerfoldige ganger større enn om du er på mindre kjente selskap. Derfor er det meget oppsiktsvekkende at norske selskap har klart å bygge seg opp en status som plasserer dem høyt oppe i hierarkiet: Rune Grammofon og Smalltown Supersound.

Sistnevnte startet som soveromsselskap i Flekkefjord, og har med årene bidratt sterkt til å gå norsk elektronika og støy internasjonalt ry. Denne samleren ignorerer Smalltowns røtter i lofi og indie, framfor å vise det beste selskapet har å by på per i dag.

Grovt sett kan vi dele inn Smalltown-artistene i to leire: Du har de stadig søkende maksimalistene som vil innom flest mulig sjangre – gjerne samtidig. Her finner vi Jaga Jazzist, Martin Horntveth, Sir Dupermann og Kim Hiorthøy. Disse får mest oppmerksomhet, men jeg må innrømme at jeg har mer sansen for de minimalistiske eksentrikerne – de som graver seg stadig dypere og dypere ned i sine smale musikalske nisjer.

Hør Jazzkammers strenge lek med støy og platespillere, Elektro Nova/Electro Novas industrielle minimalisme eller Alexander Rishaugs melodiske lek med forsiktig støy og feilsignaler, og du skjønner hva jeg snakker om. Eller kanskje ikke? Som det seg hør og bør på et søkende plateselskap som Smalltown, så kommer det beste bidraget fra samlingens minst kjente navn. Over et lag streng droneminimalisme krydrer Continental Fruit med merksnodige dataspill-lyder, noe som gir assosiasjoner til en som spiller Commodore 64-spill mens resten av verden har gått under.

Mye her er nok hakket for strengt for mange, men var du en av de mange som sørget for at Jaga Jazzist stormer inn på tredjeplass på VG-lista skal du nok bare se at du finner mer av interesse her. Samleren gir et bredt og innførende bilde i et av Norges aller mest vågale og særegne plateselskap, selv om faren absolutt er til stede for at du kommer til å hate mye av innholdet. Men da har du i det minste prøvd. Men hvorfor må nær sagt alle eksperimentelle norske plater pakkes inn i et Kim Hiorthøy-omslag?

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.