Et lite knippe ECM-plater

I anledning kveldens Classic Album Sundays med Nils Petter Molvær: Jeg har ikke skrevet så mye om ECM Records, men her et lite knippe som viser plateselskapets bredde.

Sjekk også intervjuer med Jan Garbarek og Tord Gustavsen.

1. Ny Tid-intervju fra 2006, med ECM-debutant Miki N’Doye .

Norsk-gambiske Miki N’Doye debuterer på ECM Records takket være tommelpianoet han kjøpte brukt for seks år siden

Norsk-gambiske Momodou «Miki» N’Doye har kjent Manfred Eicher, sjefen for ECM Records, siden begge vanket på Club 7 på 1970-tallet. Men det falt ham aldri inn å spørre om å få gi ut sin egen plate på det innflytelsesrike tyske plateselskapet – hjem til tunge jazznavn som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Keith Jarrett og Tord Gustavsen – selv om han har bidratt på to av ECM-platene til Jon Balke. Så kjøpte han et gammelt tommelpiano, en kalimba, på et auksjonshus på Grünerløkka.

– Jeg hadde aldri spilt kalimba før. Det er ikke et gambisk instrument, men jeg tror det er sørafrikansk. Jeg tok det med hjem og begynte å spille, og etter hvert begynte jeg også å komponere med den.

I 2003 begynte N’Doye å pusle med låtene i studio, sammen med sin gode venn Balke. Sistnevnte ble så fenget at han tipset Manfred Eicher om musikken, og med ferske Tuki i neven er N’Doye blitt den første norskafrikaneren med egen plate på ECM. Da kommer interessen fra europeisk presse automatisk.

– Jeg har nettopp snakket med en tysk journalist på telefonen, og nå skal en fransk journalist komme til Oslo for å intervju meg, ler N’Doye.

– Men er dette en norsk, gambisk eller tysk plate?

– Det er en blanding. Hahaha! Men jeg er overhodet ikke påvirket av norsk musikk, jeg spiller afrikansk musikk. De norske gutta som spiller på plata må bare tilpasse seg. Deler av albumet mitt er basert på tradisjonelle gambiske melodier, men de høres ikke lenger tradisjonelle ut,

N’Doye ble raskt en del av klubb- og jazzmiljøet på Club 7 da han ankom Oslo med sine congatrommer og sin djembe. Da det sto på som verst, spilte han hver eneste dag på klubben.

–1970-tallet en god tid, med masser av spillejobber. I dag får jeg gi ut plate, men det er blitt mye vanskeligere å få spillejobber. Jeg har alltid spilt dansemusikk, men på 1990-tallet tok dj-ene og maskinene over når det kom til både å lage dansemusikk, og spille den ute.

Kanskje derfor er Tuki et brudd med dansen for N’Doye. Den lavmælte og dvelende miksen av tradisjonelle melodier fra Gambia og egne komposisjoner er langt nærmere den atmosfæriske ECM-jazzen, og N’Doye ble sterkt påvirket av kalimbaen han snublet over i 2000. Den lille kassen med metallstrenger som skal plukkes på, som regel med tomlene, ga N’Doye en ny innfallsport til musikken.

– Den gir helt andre rytmer enn jeg er vant til, og musikken ble derfor ganske annerledes enn det jeg har spilt tidligere. Jeg har spilt dansemusikk hele livet, men nå fikk jeg lyst til å spille noe mer lavmælt. Dette er lyttemusikk.

Fakta – Miki N’Doye
* Musiker fra Sagene i Oslo. Kom til Oslo fra Gambia i 1976.
* Har spilt i band som Desafinado, E’olen, Tamma og Sabba.
* Ga i 2002 ut afrojazz-albumet Joko med Miki N’Doye Orchestra på det tyske plateselskapet ACT.

2: Osloposten-anmeldelse av Arild Andersens Hyperborean.

Arild Andersen
Hyperborean
ECM Records/Grappa Musikkforlag 1997

Etter fire plater med rockeband som skrur volumet opp til 11, er det en herlig opplevelse å lytte til en så vakker plate som bassisten Arild Andersen her serverer. Hyperborean var opprinnelig et verk spesialbestilt til jazzfestivalen i Molde, som nå er utbygd og utviklet.

I et intervju med Klassekampen fortalte Andersen at han foretrekker å spille i grupper hvor bassen ikke er en tvingende nødvendig del av musikken. Og selv om Andersen har en framtredende plass på plata, er det først og fremst hans talent som komponist som imponerer.

Med Hyperborean ønsket Andersen å skrive musikk for andre strykeinstrumenter enn sin egen bass, noe han aldri har gjort tidligere. Strykekvartetten Cikada spiller dermed en viktig rolle, og Hyperborean er på ingen måte tradisjonell jazz. Den minimale musikken ligger nærmere samtidsmusikk, men har også elementer av jazz, klassisk og folkemusikk i seg.

Resultatet er fascinerende, drømmende musikk; faktisk ikke så langt unna deler av den norske «ambient techno»-musikken. Hyperborean har noe av det samme uutgrunnelig vakre i seg som Biosphere har på sitt beste. Uansett, konklusjonen er klar: Hyperborean er spennende, unikt og en av de fineste platene du kan kjøpe deg i år.

3: Ny Tid-anmeldelse av Nik Bärtsch’s Ronin:

Nik Bärtsch’s Ronin
Stoa
ECM Records/Musikkoperatørene 2005

Plateselskapet håper den sveitsiske pianisten Nik Bärtsch og hans «zen-funk» skal bli en crossoversuksess à la Nils Petter Molvær. Og hvorfor ikke?

Bandet Ronin tar navn fra Japans herreløse samuraier, og kvintetten skiller seg frisk ut fra den dvelende ECM-stallen med sin krysning av jazzfunk, minimalisme og repeterende ambient. Det hele bundet sammen av en stram rytmeseksjon og Bärtsch’ kontante arbeid på piano og fender rhodes.

4. Ny Tid-notisen «Jarrett på dvd» (2006).

Musikk på dvd er ikke bare viet stormannsgale stadionrockere, pop-døgnfluer og navlepillende samlinger med musikkvideoer. Tokyo Solo med Keith Jarrett er den første dvd-utgivelsen til ECM Records, og er viet jazzpianistens solokonsert i Metropolitan Festival Hall i Tokyo 30. oktober 2002 – mannens 150. konsert i Japan og tilgjengelig på dvd i Japan siden oktober.

Jarrett skapte seg opprinnelig et navn med sine overraskende og improviserende solokonserter på 1960-tallet, og på Tokyo-konserten spiller han både musikk fra plata Radiance og mye improvisert materiale.

5. Ny Tid-saken «God(ard) sommer»(2006)

Utstilling på Pompidou-senteret. Dvd-slipp. Krangling. Sommeren står i Jean-Luc Godards tegn.

Fram til 14. august setter filmlegenden Jean-Luc Godard det prestisjefylte Centre Pompidou i Paris på hodet med sin første retrospektive utstilling viet alle hans kort- og langfilmer. 150 i alt. Utstillingen har vakt stor oppsikt i Frankrike, ikke minst fordi 75-åringen kranglet med utstillingens kuratorer, sparket staben noen uker før åpningen, gjennomførte innspurten på egen hånd, nektet å gjøre intervjuer og var fraværende under åpningen.

Som seg hør og bør har ikke Godard nøyd seg med en tradisjonell filmutstilling knyttet opp til tradisjonelle filmprogrammer og kinosaler, men har designet utstillingen Voyage(s) en utopie – med ni gallerier over til sammen 1200 kvadratmeter – knyttet til hvert sitt tema. Utstillingen nøyer seg ikke med Godards filmer, men viser også hans tallrike tv-opptredener og en lang rekke filmer om ham. I tillegg har Godard spilt inn sju splitter nye kortfilmer for anledningen.

Faren for Godard-overdose er utvilsomt til stede i Paris, så kanskje det er like greit å holde seg i Norge – hvor en betraktelig mindre Godard-bølge skyller over landet. Regissørens debutlangfilm fra 1960, À bout de souffle, slippes på dvd, og skal du bare se én fransk nybølge-film i løpet av livet, er dette klassikeren du bør få med deg.

Jean-Paul Belmondo i hovedrollen får deg til å drømme om franske sigaretter og små sportsbiler, mens Godards en gang så revolusjonerende håndholdte kamera, ekstreme nærbilder, klipping og musikkbruk har satt sitt preg på filmen siden – fra avantgarden til MTV og Hollywood.

Det tyske plateselskapet ECM Records benytter også utstillingen i Paris til å lansere sin nye dvd-etikett ECM Cinema. Four Short Films samler fire kortfilmer av Godard og Anne-Marie Miéville fra 1993 til 2002, med en 120 siders bok med tekst, stillbilder og et essay av Michael Althen som bonus. Denne og en fersk konsert-dvd med Keith Jarrett viser at ECM i økende grad satser på film, og det kommer snart flere utgivelser på ECM Cinema.

– Jeg vet at det ligger fine ting og venter, men jeg har ikke fått vite hva neste utgivelse blir eller når den kommer ennå, sier Andreas Risanger Meland, ECM-ansvarlig hos Grappa Musikkforlag.

Fakta – Jean-Luc Godard
* Fransk-sveitsisk filmskaper, født 3. desember 1930.
* Begynte som filmkritiker, og lagde sin første dokumentarfilm mens han var arbeider under oppføringen av en demning i 1953.
* Ble regnet som den mest radikale innenfor den franske nybølgen («la nouvelle vague») innen filmen, en bevegelse som også omfattet filmskapere som Francois Truffaut, Eric Rohmer, Claude Chabrol og Jacques Rivette.
* Høydepunktet i karrieren regnes fra langfilmdebuten À bout de souffle (1960) til og med Week End (1967).

6. D2-notisen «Omslag mellom to permer» (2010).

Etter 13 år kommer oppfølgeren til Sleeves of Desire, boken som samlet de beste og mest gåtefulle plateomslagene til ECM Records mellom to permer. Det tyske plateselskapet har spesialisert seg på jazz, klassisk og samtidsmusikk, og ECM har vært et viktig hjem for norske jazzmusikere som Jan Garbarek, Tord Gustavsen, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Terje Rypdal.

Omslagene har også dannet skole, og gitt selskapet en helhetlig profil fra starten i 1969 og frem til i dag. Innenfor plateboss Manfred Eichers strenge designprogram er det faktisk ikke lov å forklare musikken i det medfølgende coverheftet, og det er heller ikke god tone å bruke fotografier av artistene på selve coveret (musikerne har derimot lov til å vise seg frem inne i heftet).

Windfall Light: The Visual Language of ECM rommer hundrevis av illustrasjoner, essays av Thomas Steinfeld, Geoff Andrew, Katharina Epprecht og Ketil Bjørnstad, samt en katalog over alle ECM-utgivelsene – godt over tusen album.