Straight into Hollywood: The Get Down, Straight Outta Compton og Empire

Fredag 7. april avduker Netflix andre sesong av tv-serien The Get Down [Edit: Det var visst andre del av første sesong].

Jeg skreiv denne teksten om hiphopifiseringen av Hollywood i forkant av første sesong.

Jaden Smith går i pappa Will Smiths fotspor når han trekker hiphopkulturen inn i stuen med den kommende tv-serien The Get Down. Han er ikke alene.

Søndag 28. februar 2016 deles Oscar-statuettene ut for 88. gang, men på festaftenen for den amerikanske filmbransjen vil flere afrikanskamerikanske filmskapere og skuespillere glimre med sitt fravær på den røde løperen. Stjerner som regissøren Spike Lee og skuespillerekteparet Will og Jada Pinkett Smith boikotter festivitasen på grunn av et påfallende fravær av svarte skuespillere blant årets nominerte.

De nominerte fra filmer som Straight Outta Compton og Creed var hvite manusforfattere og italienskamerikanske Sylvester Stallone, ikke de svarte regissørene eller hovedrolleinnehaverne. Årets vert, den svarte komikeren og skuespilleren Chris Rock, er også under sterkt press for at han skal trekke seg, men i skrivende stund hadde han bare svart med en tweet, der han kaller Oscar-utdelingen for «The White BET Awards». I 2001 så Black Entertainment Television behovet for en egen pris for musikere, skuespillere og idrettsfolk med afrikanskamerikansk bakgrunn.

Regelendring
Kontroversen føles ekstra unødvendig fordi vi har lagt bak oss et år der hiphopkulturen har snudd Hollywood på hodet, og den overraskende suksessen til spillefilmen Straight Outta Compton og tv-serien Empire er i ferd med å endre spillereglene i bransjen.

Suksessen til Straight Outta Compton, en biografisk film om gangstarap-pionerene N.W.A. i California på tampen av 1980-årene, viser først og fremst at hiphopnostalgien er på kraftig fremmarsj. Hiphopspillefilmen har vært et fenomen siden Beat Street førte hiphopkulturen ut av New York i 1984, og har siden gått arm i arm med pågående trender.

Gangstarap fikk sine Hollywood-historier med Boyz N The Hood (1991) og Menace II Society (1993), Eminem spilte på sin egen historie i 8 Mile (2002), mens sørstatsrappen fikk sitt med Hustle & Flow (2005). Nå har Straight Outta Compton overgått dem alle, den ble i fjor den mest suksessfulle «biopic» noensinne, med rundt 161 millioner dollar i billettinntekter. Den ble også den første filmsuksessen med begge ben plantet i hiphops historie. Tidligere bidrag har utspilt seg i samtiden, mens det snart er 30 år siden gjennombruddet til N.W.A.

Her ligger nok også nøkkelen til filmens store gjennomslagskraft. Hiphopkulturen har alltid blitt sett på som en ungdomskultur, ikke minst i Norge, der den fortsatt skyves til siden på både musikk- og litteraturfestivaler som «moro for kidsa». Det var nok en av grunnene til at norsk kinobransje ikke så for seg noe marked, først etter påtrykk fra nettstedet 730.no fikk Straight Outta Compton en begrenset premiere, men det endte i hele 35.897 solgte billetter i Norge. Bransjen hadde nok oversett at historien om N.W.A. appellerte til langt flere enn fjortiser med capsen bak frem, filmen traff også mange som vokste opp med gangstarap i 1980-, 90- og 00-årene.

Biografien
Der biografiske filmer om hiphopkulturens helter tidligere enten har endt opp som billige tv-filmer som CrazySexyCool: The TLC Story (2013) og Aaliyah: The Princess of R&B (2014), eller mindre vellykkede kinofilmer som 50 Cent-egotrippen Get Rich or Die Tryin’ (2005) og Notorious (2009), ble Straight Outta Compton både et kunstnerisk og økonomisk blinkskudd, der ikke minst Jason Mitchell i rollen som Eazy-E nevnes som en av de ufortjent oversette i Oscar-kampen.

Viktigere var det at filmen viste Hollywood at det er mye penger i biografiske filmer, og det tok ikke lang tid etter premierehelgen før nettet flommet over av spekulasjoner om hvilke lignende filmprosjekter som nå får luft under vingene. Den lenge planlagte 2Pac-filmen nevnes ofte, rollebesetningen til en film om New Orleans-kulthelten Master P er i gang, og det fantaseres friskt om at filmene om Ol’ Dirty Bastard, Run-DMC og plateselskapet Def Jam nå skal bli virkelighet.

«Compton»-produsent Ice Cube kan trolig gjøre som han vil, men spørsmålet er om han vil prioritere en allerede mye omtalt oppfølger om Dr. Dre, 2Pac og Snoop Dogg på Death Row Records, utvilsomt en voldsom historie skapt for Hollywood, eller om han heller vil prioritere sine gamle venner på østkysten. For Cube var aldri del av Death Row-historien, han vendte isteden blikket mot New York og miljøet rundt Public Enemy da han gikk solo.

Men bak alle disse filmplanene lurer en større sannhet, nemlig at begrepet «classic rap» er i ferd med å feste seg på linje med «classic rock». Nye «classic rap»-radiokanaler blomstrer i USA, og retromanien er for alvor i ferd med å overta på dansegulv, bokhyller, tegneserier og dokumentarfilmer. Serieskaperen Ed Piskor gjør det skarpt med sin grundige gjenfortelling av den tidlige hiphophistorien i tegneserieform, etter tre bøker med Hip-Hop Family Tree er han ennå ikke kommet lenger enn 1984.

Tegneserieromanen Ghetto Brother, dokumentarfilmen Rubble Kings og den kommende tv-serien The Breaks graver også i hiphophistorien, mens indiefilmen Dope foregår i nåtid, men handler om ungdom som kneler ved alteret til hiphopens «gyldne år» i 1990-årene. Selv Broadway-suksessen Hamilton, som utspiller seg på 1700-tallet, har fått form som en hiphopmusikal.

Bronx
Det kanskje mest spennende som skjer innenfor hiphopnostalgien i 2016 kommer på tv-skjermen. Den australske regissøren Baz Luhrman, mannen bak Romeo + Juliet og The Great Gatsby, har hovedansvaret for Netflix-serien The Get Down, som får premiere 12. august. Den vesle traileren som er lagt ut lover godt, serien foregår i New York i 1970-årene, og handler om de fruktbare årene som fostret musikalske subkulturer som punk, disco og hiphop.

17 år gamle Jaden Smith har fått rollen som graffitimaler, og tar opp tråden etter pappa Will, som med tv-serien The Fresh Prince of Bel Air ble en av 1990-årenes viktigste misjonærer for hiphopkultur. Viktigere er det at Grandmaster Flash, den ene av 1970-årenes hellige treenighet av den tidlige hiphopens dj-er, er inne både som medprodusent og rollefigur i serien, det samme er journalisten og forfatteren Nelson George, som dekket hiphop som musikkredaktør i Billboard fra 1982 til 1989, og oppsummerte kulturen fortreffelig i 1998-boken Hip Hop America.

Denne nitide ærbødigheten for tidskoloritt, popkulturhistorie og detaljer preger også Straight Outta Compton og tv-serier som The Americans, Deutschland 83 og italienske 1992, og bidrar til at de treffer både de som husker epoken de skildrer og de som er nostalgiske for en tid de gikk glipp av.

Imperiet slår tilbake
Den viktigste og trolig mest toneangivende hiphopsuksessen på skjermen foregår i nåtiden, og den er viktigst fordi den viser at gårsdagens subkultur er blitt dagens popkultur. Der Straight Outta Compton er en klassisk outsiderhistorie, troner den steinrike familien Lyon på toppen av næringspyramiden i dagens underholdningsindustri i tv-serien Empire.

For selv om musikken også er viktig her, er dramaet om hiphopmogulen Lucious Lyon, hans nådeløse managerkone Cookie og deres tre sønner en klassisk såpeopera. Og der The Get Down er et nisjedrama på en nisjekanal er Empire på kort tid blitt juvelen i kronen for Dana Walden og Gary Newman, de ferske sjefene for kanalgiganten Fox, som har slitt med å finne nye seermagneter etter American Idol.

Empire startet lovende og vokste seg større for hver episode, avslutningen av første sesong hadde hele 17 millioner seere, den beste avslutningen for en fersk serie siden Grey’s Anatomy i 2005. Men ikke nok med det, Empire er den første dramaserien med svarte skuespillere i hovedrollene som har fått en andresesong på en av de store kanalene. Noensinne! Amerikanske tv-skribenter kaller serien den mest avhengighetsskapende familiedramaet siden glansdagene til Dallas i 1980-årene.

Og dette er drama i shakespearske tradisjoner! I høyt tempo går denne ustabile kjernefamilien på fem gjennom svik, drap, utroskap, sykdom, sjalusi, forræderi og allianser som brytes og dannes raskere enn i Robinsonekspedisjonen. Empire er skapt av Lee Daniels, en produsent og regissør som med filmer som The Butler, Precious og Monster’s Ball har vist at han klarer å trykke på publikums emosjonelle knapper, og historien er denne gang løst inspirert av skuespillet The Lion in Winter (1968) av James Goldman, et møte mellom Shakespeare og Thomas Vinterbergs Festen, som utspiller seg under en konfliktfylt julefeiring hjemme hos den engelske kongen Henrik II i 1183.

Taraji P. Henson stråler også i rollen som Cookie Lyon, en blanding av Lady Macbeth og Suge Knight, og serien har en seeroppslutning på linje med Superbowl blant afrikanskamerikanske kvinner mellom 35 og 49 år. Men Empire scorer høyt og bredt i de fleste seergrupper, og er på flere vis Fox’ svar på suksessen til konkurrerende tv-serier som Scandal og How to Get Away With Murder, begge unnfanget av Grey’s Anatomy-skaper Shonda Rhimes, både i stil og etnisk mangfoldig rollebesetning.

Og mens Will Smith boikotter Oscar-utdelingen på grunn av dårlig mangfold blant de nominerte, er det kvinnelige, middelaldrende svarte skuespillere som Taraji P. Henson (45), Kerry Washington (38) og Viola Davis (50) som nå trekker de virkelig store massene til tv-skjermen i USA.

Kilder: Billboard, Business Insider, The Guardian, MTV, Rolling Stone.

Opprinnelig publisert i D2.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: