50 Cent oppsummerer

50 Cent har gitt ut en god, gammeldags samleplate. Det er gått hele 14 år siden albumdebuten, og du husker vel hvilken innertier Get Rich or Die Tryin’ var?

50 Cent
Get Rich Or Die Tryin’
Shady/Universal 2003
5/6

50 Cent, alias Curtis Jackson (26), har allerede fornærmet halve hiphop-USA, lagt Ja Rules karrieren i grus med dødelig treffende parodier, blitt kompis med Dr. Dre og Eminem, og solgt over en million album på gata. Når hans ordentlige albumdebut nå omsider er ute, imøteses den av skyhøye forventninger (albumet Power of the Dollar ble aldri utgitt, mens Guess Who’s Back er en luksus-mixtape). . Om du blir skuffet eller begeistret, kommer helt an på hva du hadde ventet deg.

For 50 Cent er verken hiphops redningsmann eller en spesielt nyskapende rapper, men han er en uhyre selvsikker og morsom gangsta med tvilsomme holdninger. Albumet plasserer seg trygt på den kommersielle siden av breial gangstarap, og albumets dystre gjennomgangstone utvides ved hjelp av Dr. Dre-produserte slagere, klubb-bangere, gangstaballader og ikke helt vellykket r&b-flørting.

50 Cent er dyktig og underholdende, men tematikken er snever og han har ikke den personlige sårheten til Styles P eller det intense nærværet til Eminem. Men du kødder ikke men en kar som slenger ut linjer som «They gonna murk 50, how? / We ride around with guns the size of Lil Bow Wow«.

Get Rich Or Die Tryin’ er gjennomarbeidet til fingerspissene og byr på et vell av gromlåter, men det er lov å bli skuffet over at 50 Cent tar så få sjanser. Mangelen på overraskelser gjør at albumet ikke blir den klassikeren på linje med debutene til Nas, Jay-Z og The Notorious B.I.G. som vi hadde håpet på.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

 

Bonus: BT-anmeldelse av Bulletproof.

50 Cent
Bulletproof: The Soundtrack
G Unit/VME 2005
2/6

Et overflødighetshorn av middelmådighet.

Vi skal ikke klage på arbeidsmoralen til Curtis Jackson, men det er kanskje på tide at noen hvisker ham i øret at han ikke kan erobre alle områder i underholdningsindustrien. For når gangstakonseptet hans smøres stadig bredere utover, begynner resultatene å bli ganske tynnslitte.

Som dette albumet, presentert som soundtracket til det pistolsvingende 50-dataspillet Bulletproof. På overflaten kan det virke som en sympatisk utgivelse, for Fif ser ut til å øse gavmildt fra sitt overflødighetshorn. 13 låter med ham selv i hovedrollen, og bare noen få gjester fra G Unit-familien (Tony Yayo, Lloyd Banks og DJ Whoo Kid).

Men det er mye som skurrer. Låtene er ekstremt lite oppfinnsomme, platen er satt sammen som en slomsete mixtape og flere av sporene klokker inn på under to minutter. Dermed sitter vi igjen med en halvtime der 50 Cent gjør sitt beste for å kopiere seg selv, og det er ikke akkurat dette han trenger for å rette opp inntrykket etter en lang rekke feilsteg.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Superbonus: Tidligversjon av samme anmeldelse. 

50 Cent
Get Rich Or Die Tryin’
Shady/Universal 2003
5/6

Curtis Jackson (26) har spolert karrieren til Ja Rule med noen dødelig treffende parodier, solgt over en million album, fornærmet halve Hiphop-USA og samarbeider med Dr. Dre og Eminem. Ikke dårlig for en kar som ikke en gang har rukket å gi ut debutalbumet sitt, men nå er endelig 50 Cent her.

Get Rich Or Die Tryin’ er et uhyre selvsikkert debutalbum på linje med Nas’ Illmatic, Jay-Zs Reasonable Doubt, Ready To Die av The Notorious B.I.G. og It’s Dark and Hell Is Hot av DMX. Noe annet var heller ikke å forvente fra mannen som gjennom flere år har vært den store stjernen på New Yorks mixtapes med sin konfronterende, morsomme og eplekjekke stil. Men samtidig er det mye som tyder på at tidens tann ikke vil opphøye Get Rich Or Die Tryin’ til samme klassikerstatus som de foregående.

For debuten er preget av det samme konformitetspresset som gjør brorparten av de største amerikanske hiphopsatsingene til likelydende affærer. Her er den sinnssykt tøffe gangstarapen som gjorde 50 kjent, men samtidig er det ryddet plass til Dr. Dre-produserte slagere som ”In Da Club”, klubb-bangere, gangsta-ballader og klinelåter.

Dette fratar 50 Cent noe av særpreget og personligheten, men samtidig understreker det mannens enorme karisma og selvsikkerhet når han klarer å bryte de kommersielle grepene og gjøre nesten hele albumet til sitt eget. Det er imponerende, og klarer 50 Cent å holde på særpreget kan han nå virkelig langt. Så fremt ingen av noen av hans etter hvert mange fiender setter en stopper for karrieren.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] og nåværende D2-kollega, Alf Marius Opsahl, da han stilte meg noen spørsmål til sin sak om 50 Cent og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: