Styles P: En gangster og en gentleman

Etter gårsdagens 50 Cent-mimring blei jeg klar over at jeg ikke har lagt ut anmeldelsen av debutalbumet til Styles P fra The Lox (den gang bare Styles). Og det er en tidløs klassiker.

Ikke nok med det: Styles slapp nettopp minialbumet The Seven, et samarbeid med Talib Kweli. Og fikk du med deg The Lox-comebacket Filthy America… It’s Beautiful, som dukka opp rett før jul? Det var trioens første album siden 2000.

Styles
A Gangster and a Gentleman
Ruff Ryders/Interscope/import 2002
5/6

«We are the streets» proklamerte New York-trioen The Lox selvsikkert i 2000. Og når Jadakiss, Styles og Sheek nå etter tur solodebuterer er det med begge beina plantet trygt plantet i gatas verdier.

«I’m from an era where niggers cause terror over guns and crack» rapper Styles i flotte «Good Times» – der han forklarer hvorfor han røyker seg høy dag ut og dag inn. Og i «Yall Know We In Here» truer han med knivstikke deg i haka for så å forfølge deg inn på sykehuset og «stab you some more». Passende nok ble da Styles også sendt i kasjotten for knivstikking rett etter platedebuten.

Men A Gangster and a Gentleman er ikke bare adrenalinsint gangstarap, der lyden av skytevåpen brukes som perkusjon (selv om det er nok av det). For David Styles har også den samme usikkerheten, dødsangsten og selvbevisstheten som gjorde 2Pac til hiphopikon, og derfor er solodebuten langt bedre enn Jadakiss’ Kiss Tha Game Goodbye fra i fjor.

Tittelsporet er en fabelaktig oppvekstskildring («I was out robbin’ Mexicans, six in the morn») og når han rapper «I lost some friends» i «The Life» (en av årets beste singler) skjønner du umiddelbart at han ikke snakker om kompiser som har forsvunnet inn i volvo-, villa- og voffvoff-livet.

Men, og det er stort men: A Gangster and a Gentleman er et 80 minutter langt album der en 50 minutter lang klassiker kjemper for å slippe ut. Styles gir alt han har, og det er dessverre en halvtime for mye. Sketsjene er kjedelige og flere bomspor gjør at lytteren selv må redigere hyppig. Men bruk programmeringsknappen, og du sitter igjen med et svært fascinerende album.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.