Beanie Sigel: Solid fengselsfugl

Mens vi er inne på klassisk – og oversett? – gangstarap: Philadelphia-rapperen Beanie Sigel var en av mine store favoritter på 2000-tallet.

Her er min anmeldelse av The B. Coming, men sjekk for all del også ut The Truth (2000) og The Reason (2001).

Beanie Sigel
The B. Coming
Roc-A-Fella Records/Universal 2005
5/6

Gangstarapper med blues i ryggraden.

En overhengende fengselsstraff kan fungere som et spark i baken for enhver gangstarapper, og Dwight Grant alias Beanie Sigel ble forvandlet til et arbeidsjern før han måtte i spjeldet for våpenbesittelse. En film, fem videoer og sitt tredje soloalbum. Heldigvis viser The B. Coming ingen tegn på hastverksarbeid, for dette er kvalitet av typen vi er vant til fra Roc-A-Fella-campen. [2017-kommentar: Ser nå at det faktisk blei gitt ut på Dame Dash Music Group, mulig det var annerledes i Europa.]

“I ain’t captain of the yacht, but I’m on the boat”, rapper Beanie, og han har da også etablert seg som Jay-Zs kronprins gjennom tre bunnsolide soloplater og gruppen State Property. Dette er gangstarap med blues i ryggraden, langt unna brautingen til 50 Cent og nærmere den mørke melankolien hos Scarface, Styles P og 2Pac.

Tar vi med en imponerende (og nesten for lang) gjesteliste preget av veteraner (Redman, Snoop, Jay-Z, Bun B, Twista, Grand Puba, Cam’ron) og sultne nykommere, er Beanie bare noen hitsingler unna et perfekt album.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.