Cam’ron: New York-kongen av 2000-tallet

Var det noen rappere som klarte å forene norske hiphopfans på 2000-tallet, både de som sverget til New York og andre som foretrakk musikk fra California og sørstatene, så var det Cam’ron og hans Dipset-klikk: Juelz Santana, Jim Jones og Freekey Zeekey.

Dette var en gjeng som bli like viktig for New York på 2000-tallet som Wu-Tang Clan på 90-tallet.

Come Home With Me (2002) er Cam’rons mesterverk, kanskje derfor var jeg mer reservert til oppfølgeren Purple Haze.

Cam’ron
Purple Haze
Roc-A-Fella Records/Universal 2004
4/6

Cam’ron klarer ikke å innfri potensialet sitt.

Cameron Giles var en av mange gangstarappere som kavet rundt i den lange skyggen etter 2Pac og The Notorious B.I.G., men som fant formen da han skrev kontrakt med Jay-Zs plateselskap Roc-A-Fella. Gjennombruddet kom med Come Home With Me (2002), godt hjulpet av produsenten Just Blaze og gangstasoul-stilen Jay-Z perfeksjonerte på The Blueprint. I 2003 fulgte Cam’ron opp med gruppen Diplomats, og Purple Haze skulle være den endelige kroningen av Jay-Zs kronprins. Slik har det dessverre ikke blitt.

For det første ender albumet som Roc-A-Fellas svanesang, og for det andre rammes det av samme manglende selvdisiplin som forhindret Diplomats’ Diplomatic Immunity fra å bli et av 2003s beste [2017-kommentar: Joda, det var et av 2003s beste. Jeg angrer].

Det var en dobbelt-cd, og Purple Haze er nesten 80 minutter langt. Cam’ron og kompani spyr ut låter i ustoppelig tempo, og overlater redigeringen av albumene til publikum. Det ligger et flott album begravd i mengden her, men når du selv må grave det frem er det stor fare for å gå lei før du kommer så langt.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.