Creation Records topp 12: Alan McGees favorittalbum

Shoegaze-heltene Slowdive gjør platecomeback med fjerdealbumet Slowdive, deres første siden 1995s Pygmalion.

Da passer det å legge ut denne lista over Alan McGees tolv favorittalbum, et utdrag fra mitt 2013-intervju med Creation-bossen.

Blir House of Love-comeback det neste? Mer om Creation Records her.

Lista er kronologisk, ikke rangert internt. Sjekk ut det nye Slowdive-albumet nederst i saken.

House of Love
House of Love
Creation Records 1988

Vendepunktet for Creation Records, deres første suksessfulle album siden starten i 1983, møtt med strålende anmeldelser og godt salg. Bandet gikk videre til storselskapet Fontana for 400.000 pund, men gikk deretter nesten til grunne, som følge av Fontanas sterke ønske om å gjøre dem om til et nytt U2, aksellerende dopbruk, intern kjekling og psykiske problemer.

My Bloody Valentine
Isn’t Anything
Creation Records 1988

Ingen storselger, det solgte 40.000 i Storbritannia over flere år, men en ekstremt innflytelsesrik plate, sjangeren «shoegazing» blir født her. Frontmann Kevin Shields tok full kontroll over bandet, og ga lytterne et atmosfærisk, klaustrofobisk og flytende lydbilde, preget av en helt spesiell gitarlyd, som Shields kalte «glide guitar», og sammenlignet med en spasertur gjennom et folketomt City of London på søndager.

Primal Scream
Screamadelica
Creation Records 1991

Det siste ordet i fusjonen mellom rock, indie og dansemusikk, etter at New Order, The Stone Roses og Happy Mondays viste vei. Screamadelica er lyden av et rockeband på raveparty, sterkt preget av samarbeid med dj-er, samplinger og houserytmer. «Loaded» er en remiks av «I’m Losing More than I’ll Ever Have» fra bandets forrige album, og albumet vant den første Mercury Music Prize. Mer om Primal Scream her.

My Bloody Valentine
Loveless
Creation Records 1991

Creation trodde lenge My Bloody Valentine skulle ta steget inn i ravekulturen, siden Kevin Shields stadig snakket om house og samplet hiphop. Isteden buret han seg inn i 19 ulike studioer, spilte gitar inne i et telt for å få den rette klaustrofobiske følelsen, og holdt på å sende McGee til fattighuset. Shields kunne bruke tre uker på å spille inn en tamburin. Et dyrekjøpt mesterverk, oppfølgeren tok 22 år.

Teenage Fanclub
Bandwagonesque
Creation Records 1991

På 90-tallet stoppet McGee å gå på klubber og klaget over fallende kvalitet på ecstasy, isteden holdt han kokainfester i sitt eget hjem, der han spilte Big Star, Neil Young og Tom Petty. Glasgow-bandet Teenage Fanclub oppdaterte dette universet, i et møte mellom klassisk amerikansk rock og britisk ironi, og ble samtidig et av favorittbandene til Kurt Cobain i Nirvana. Mer om TFC her.

The Boo Radleys
Giant Steps
Creation Records 1993

Liverpool-bandet vil for alltid huskes for den skamløse britpophiten «Wake Up Boo!», men før de ble alle radioverters morgenfavoritt ga de ut dette ambisiøse forsøket på å lage et sjangersprengende mesterverk. Creation hadde stor tro på at dette skulle bli en storselger, men selv en storstilt reklamekampanje og flere singelslipp førte ikke til mer enn 60.000 solgte på hjemmebane.

Oasis
Definitely Maybe
Creation Records 1994

Et comeback for den klassiske rocken Alan McGee alltid har elsket. Creation annonserte for Oasis i både fotballaviser, trendblader som The Face og klubbmagasiner som Mixmag, og Oasis traff i alle leire. En toppkarakter i Mixmag bekreftet crossovereffekten, Oasis traff i alle musikalske klikker og aldersgrupper, og dette ble det raskest selgende debutalbumet i britisk platehistorie.

Oasis
What’s the Story (Morning Glory)?
Creation Records 1995

Oasis handlet om én generasjons ønske om nye rollemodeller og én eldre generasjons ønske om nostalgi, og med andrealbumet ble Oasis en ustoppelig dampveivals av et band, ikke minst takket være balladene «Wonderwall» og «Don’t Look Back in Anger». Allerede året etter er dette tidenes femte meste solgte britiske album, og da bandet spiller to parkkonserter i 1996 prøver 2,5 millioner briter å kjøpe billett.

Teenage Fanclub
Grand Prix
Creation Records 1995

Etter den skuffende Thirteen (1993) viste Teenage Fanclub at de hadde langt mer å by på med sitt femte og kanskje beste album. Det fikk gode kritikker, men deres amerikanskinspirerte harmonier og melodier druknet raskt i strømmen av britpop. På 2000-tallet ble platen kåret til ett av tidenes 100 beste britiske album av både musikkmagasinet Q og avisen The Observer.

Slowdive
Pygmalion
Creation Records 1995

Da My Bloody Valentine gikk i dvale etter 1991s Loveless overlot de sjangeren «shoegazing» til en gjeng etterdiltere, deriblant Reading-bandet Slowdive, som ble et fint substitutt for savnet av originalen. På sitt tredje, og siste, album begynte de for alvor å finne sin egen stemme, preget av dvelende melodier, minimalistiske arrangementer og dempet elektronika.

Kevin Rowland
My Beauty
Creation Records 1999

Alan McGee drømte alltid om å skrive platekontrakt med tre gamle helter: Neil Young, Paul Weller fra The Jam og Kevin Rowland fra Dexys Midnight Runners. I 1996 fikk han sjansen på sistnevnte. Tre år senere kom Rowland til McGee med en plate med coverversjoner og krevde å stille opp i dameklær på coveret på platen, som solgte 700 eksemplarer.

Primal Scream
XTRMNTR
Creation Records 2000

Creations svanesang. Primal Scream er den britiske rockens kameleon, bandet som skifter stil fra plate til plate. Her gjenoppsto 90-tallshedonistene som et illsint politisk band – på en tid da Alan McGee var dypt skuffet over Labour-regjeringen han hadde hatt slik stor tro bare tre år tidligere. – Primal Scream er mitt favorittband, sier McGee i dag.