Josef Yohannes og The Urban Legend: Superdrømmeren

Josef Yohannes er tilbake med den andre boka om superhelten The Urban Legend.

The Urban Legend sesong 2: Ingen vei tilbake! samler de seks heftene som utgjør «andre sesong», samt et spesialhefte om mobbing.

Her er teksten jeg skreiv som forord til første bok i 2014, Yohannes signerer for øvrig bøker på Outland i Kirkegata lørdag 13. mai kl. 13-15, og her kan du lese mitt 2012-intervju med Yohannes.

Josef Tzegai Yohannes drømte om å bli diplomat, men ble isteden festfikser i Oslo. Med superhelten The Urban Legend kombinerer han sine idealistiske visjoner og sosiale egenskaper, for å gi barn og ungdom et forbilde han selv savnet som barn i Norge.

I november 1989 flyttet åtte år gamle Josef Tzegai Yohannes med sin mor, far, tvillingsøster og lillebror fra Nørrebro i sentrum av København til Ole Reistads vei langt øst i Groruddalen. Faren var sjømann og hadde giftet seg med moren da hun jobbet som aupair i Italia, og etter at faren fikk jobb i Oslo skjønte familien at det var bedre muligheter her til lands.

Hvis du har vært på Ikea i Oslo, trenger du bare å bevege deg rett oppover i dalsiden for å komme til de lave blokkene og rekkehusene som utgjør drabantbyen Lindeberg, i hovedsak bilfrie boligområder langt fredeligere enn det ståkete Nørrebro. Lindeberg har vært innflytternes og innvandrernes bydel i Oslo siden betonghusene reiste seg i 1970-årene, og da Josef begynte på Skjønnhaug barneskole var han langt fra den eneste med bakgrunn fra andre steder i verden. Her var barn fra alle fem verdensdeler, unger med foreldre fra Pakistan, Chile, Ghana, Iran, Vietnam, Italia, Polen og Australia, så en mørk gutt med eritreiske foreldre var ikke noe uvant skue. Men det var noe annet som gjorde at Josef skilte seg ut.

– Jeg snakket jo dansk, og i starten var det veldig tøft å tilpasse seg. Lindeberg var helt annerledes enn Nørrebro, jeg kom hit på vinteren og det var både kaldt og vanskelig å finne seg til rette. Norge var et veldig fjernt land å komme til, og jeg var nok litt outsider, forteller Josef mens hans sjonglerer spisepinnene over et stort sushifat han har bestilt på en liten hull-i-veggen-restaurant på Grünerløkka.

Den høyreiste norsk-eritreeren med den blankbarberte issen, de store, mandelformede øynene og markerte skjeggveksten har tatt seg en pause fra standen han har under tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo, der det er like langt mellom andre norsk-afrikanske serieskapere som black metal-musikere. Samtidig var det ikke fritt for at flere av hans gamle venner i det langt mer flerkulturelle hiphopmiljøet i Oslo syntes det var merkelig da han i 2012 meldte overgang fra nattklubber, fester og hiphop-mixtapes til tegneserier.

– Folk lo seg ihjel, smiler han.

Men Josef er vant til å skille seg ut i mengden, og sjangeren han har valgt seg er unorsk. The Urban Legend er noe så uvanlig som en norsk superhelttegneserie – riktignok tegnet av mannen som kaller seg NewTasty, fra Birmingham i England.

– Jeg syntes de fleste superhelter er veldig utdaterte og kjedelige, og tror folk lengter etter en ny type superhelt fra vår egen tidsepoke – og ikke helter som har eksistert i over 70 år. Dessuten har mange av disse gamle superheltene ingen personlighet, de er veldig enkle og overfladiske. Min superhelt har derimot en sterk personlighet og kun gode intensjoner, samtidig er han kjekk, kul, smart, og har en respektabel jobb. Han er også supersterk, og klarer nok å banke skiten ut av både Superman, Batman, Spider-Man, Hulk og til og med Kung Fu Panda.

Selve ideen om den 29 år gamle læreren Malcolm Tzegai Madiba, som trekker på seg maske og gul trikot for å bekjempe kriminalitet, urettferdighet og korrupsjon i Capital City med tørre never, har riktignok svært mange amerikanske forløpere, men i Norge er superhelthistorien både kort og begivenhetsløs. Selv om den aller første norske superhelten ble skapt så tidlig som 1943.

Da laget Axel Andersen tegneserien Cyklon Kid under signaturen Irian Dew, og den ble trykt i bladet Mystikk i 1943 [2017-kommentar: Nyere forskning tyder på at Arnold Jacoby (manus) og Trygve Mosebekk (tegninger) sto bak Irian Dew-pseudonymet]. Dette bladet gikk inn allerede samme år, på grunn av papirrasjoneringen under andre verdenskrig, og Cyklon Kid gjenoppsto ikke etter krigen. Og på tross av populariteten til importerte helter som Fantomet, Supermann og Spider-Man har svært få nordmenn prøvd seg innen sjangeren.

Noen, som Eirik Ildahl og Knut Westad, har skrevet og tegnet Fantomet-historier, men ellers har de fleste norske superhelter lent seg tungt på parodien og ironien, slik som Frode Øverlis Tanga-Trond i stripeserien Pondus og Pyton-helten Skateboard-Fantomet. Den serieskaperen som har kommet nærmest superheltsjangeren før The Urban Legend dukket opp i 2012 var utvilsomt Øystein Runde, som skapte den hjemmekjære muskelbunten Bjartmann fra Ulsteinvik, mens Futen fremsto som en miks av norske folkeeventyr og Supermann, som i streken til Knut Solberg nådeløst gikk etter skattesnytere som Trollene på Heddalsskogen, Dovregubben, Draugen og Seljordsormen. Og i De fire store gjorde Runde og tegneren Geir Moen superhelter av De fire store i norsk litteraturhistorie, det vil si Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson.

Men, og det er et stort men, alle disse har hatt en ironisk distanse til superheltsjangeren. Det har overhodet ikke The Urban Legend, som framsto som blodig superheltalvor fra første rute. Det er en klassisk, mørk og voldelig superhelthistorie blottet for både glimt i øyet og postmoderne sjangerlek. Josef er nemlig opptatt av den klassiske superhelten, og ikke ute etter å leke seg med sjangeren. Nå kan det også diskuteres hvor norsk The Urban Legend er. Josef selv er oppvokst i Oslo, så tegneserien er definitivt norsk. Men hva med superhelten? Malcolm er av afrikansk opprinnelse, og han bor i den tydelig amerikanske storbyen Capital City. Manus skrives opprinnelig på engelsk, og tegnes altså av en engelskmann og fargelegges av amerikanske Sara Machajewski fra Portland i Oregon. Men hvorfor er ikke The Urban Legend nordmann?

– Det er altfor kaldt her, haha! Neida, jeg visste da jeg startet at hvis jeg først skulle kunne gjøre dette stort internasjonalt, så måtte hendelsene finne sted i en by med et stort internasjonalt preg og mangfoldighet.

– Er det et bevisst valg at du ikke forteller nøyaktig hvor i Afrika hovedpersonen er fra?

– Ja, for i 2010 besøkte jeg åtte forskjellige afrikanske land. Det jeg så der forandret livet mitt for alltid, og jeg ville gi noe tilbake til de fantastiske barna som inspirerte meg, ved å gi dem noe som var personlig og spesielt. Noe som kunne inspirere dem, og gi dem et håp om en bedre fremtid. Så i Eritrea skal Malcolm være fra Eritrea, i Ghana er han fra Ghana, i Rwanda er han fra Rwanda og så videre.

The Urban Legend er altså en internasjonal superhelt, for å matche Josefs ambisjoner. Han har sørget for at tegneserien er tilgjengelig på hittil sju språk, i tillegg til norsk og engelsk. Det eritreiske språket tigrinja er selvsagt representert, i tillegg kan historien om superhelten leses på spansk, katalansk, og japansk, mens oversettelser til arabisk, fransk og zulu også er underveis. The Urban Legend er også noe så sjeldent som en norsk tegneserie som sikter seg inn på større barn og yngre ungdom, en lesergruppe som har vokst fra de plastinnpakkede barneseriene i butikken og de mer voksne tegneseriene du må i bokhandelen for å kjøpe. En av disse guttene som Josef selv var, for han har faktisk ikke noe spesielt nært forhold til tegneserier.

– Jeg var veldig stor Donald-fan. Jeg oppdaget Donald-bladet da jeg kom til Norge, og leste masse og lærte meg at i tegneserier må du ha sterke karakterer som du kan relatere til, som du bryr deg om eller som får deg til å smile og le. De må gi deg noe. Men jeg sluttet å lese tegneserier som barn, og leste siden mest biografier. Men tegneserier er jo den perfekte måten å nå ut til barn på.

The Urban Legend kan minne om en krysning av velkjente superhelter som Batman, Daredevil og Spider-Man. I likhet med Batman har han ingen superkrefter, men er topptrent. Men han er ikke like rik som Bruce Wayne, Batmans alter ego, men ligger nærmere Spider-Mans økonomi, han som prøver å kombinere idealistisk superheltvirksomhet med en vanlig, og passe dårlig betalt, jobb. Og den bekmørke storbyen Capital City, med sine korrupte myndigheter, nådeløse mafiosos og eksotiske avstikkere til kinesiske kampsporteksperter og japanske yakuzaer minner blant annet om Frank Millers skoledannende arbeid med Daredevil.

– Jeg har ikke lest så mange superhelttegneserier, men jeg har sett filmene, i likhet med mange av dagens 12-åringer. De kan ikke hele historien til Batman, Supermann og Spider-Man, så det meste er nytt for dem. Men folk som har lest superheltserier i 20–30 år vil jo kanskje ikke få så mye ut av The Urban Legend, det er da heller ikke meningen.

La oss heller ikke glemme at The Urban Legend har ”lånt” den gule trikoten sin av den avdøde filmhelten og kampsporteksperten Bruce Lee. Nettopp film og minoritetshelter som Bruce Lee er en viktigere inspirasjonskilde for Josef enn all verdens superheltserier. Selve kongstanken bak The Urban Legend var nemlig å lage en svart superhelt, for å skape et forbilde med mørk hudfarge, noe han selv hadde savnet da han vokste opp i Norge i 1990-årene.

– Vi svarte i Norge hadde få offisielle helter, i 1990-åra var de eneste norskafrikanerne jeg kunne lese om i avisa enten doplangere langs Akerselva eller snyltere på sosialen. Mange av oss fant forbilder i rappere som 2Pac, som gikk gjennom ting vi kunne relatere oss til. Damene elsket ham og gutta respekterte ham. Det er annerledes i dag, da verken Jay Z, Kanye West eller 50 Cent stikker hodet frem for så mange andre enn seg selv. Det handler bare om å bli rikest nå, det er bare meg, meg og meg, forteller Josef, som ikke legger skjul på at han opp gjennom årene har nytt godt av at han faktisk ligner ganske mye på sin musikalske helt Tupac Shakur.

Malcolm Madibas navn er krysning av den revolusjonære amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X og det afrikanske navnet til frihetskjemper, og senere president i Sør-Afrika, Nelson Mandela. Siden Josef aldri var noen ivrig leser av superheltserier satt han igjen med et inntrykk av at det nesten ikke fant noen svarte superhelter. The Urban Legend er langt fra den første svarte superhelten, men Josef har rett i at de aller fleste – og de mest kjente – alle er hvite.

– Hvite barn har alltid hatt luksusen av å ha superhelter som ser ut som seg selv, men jeg føler at vi som er svarte i huden aldri har hatt noen offisiell superhelt. Joda, Marvel skapte Black Panther allerede i 1960-årene, men han er så stereotyp. Han er jo tatt rett fra Black Panther-bevegelsen, samtidig som han er afrikansk konge i jungelriket Wakanda. Jeg synes det blir mer troverdig med en afrikaner som jobber som lærer, forteller Josef, som i 2014 ble den første nordmannen som ble utnevnt til offisiell ambassadør for «The Nelson Mandela Library Project» gjennom The Nelson Mandela Foundation, sammen med kompisen Omer Bhatti.

– Men mange vil vel si at både helten og skurkene i The Urban Legend oppfyller flere andre stereotypier?

– Joda, og jeg benyttet meg bevisst av klisjeene i det første nummeret, fordi å lettere kunne introdusere de gode og onde figurene i serien. Jeg hadde opprinnelig tenkt at The Urban Legend bare skulle bli ett nummer, en tegneserie for folk som ikke har lest serier før.

Ved standen sin på Oslo Comics Expo pusher Josef de hittil åtte numrene av tegneserieheftet The Urban Legend på alle som passerer, og han må også signere flere blader for unge fans. Han lærte kjapt at markedsføring er vel så viktig, om ikke viktigere, enn selve produktet, da han i 2002 begynte å arrangere fester viet hiphop og r&b i Oslos uteliv.

– Jeg hadde null erfaring med promotering og ingen visste hvem jeg var. Jeg trodde det bare var å lage fest og så kom hele Oslo, men den første kvelden endte som et veldig dårlig skoleball. Men da jeg og fetteren min prøvde oss igjen et halvt år senere, hadde vi lært oss mye om markedsføring, og vi arrangerte flere suksessfulle fester. Den kanskje mest vellykkede var en stor Michael Jackson-fest én måned før han døde i 2009, der Omer Bhatti opptrådte og vi delte ut billetter til Michaels konserter i London. Vi måtte stenge dørene fordi det ble fullt, folk kom fra hele landet for å være med.

Metoden med å pushe, mase og pirre om sine fester overfor alle han kjente og møtte fikk han god bruk for i tegneseriebransjen. Allerede fra første nummer av tegneserieheftet maste han på journalister om å skrive saker, på forlag og distributører om å bidra til å spre serien, og han dyttet bladene inn i nevene på mange kjendiser som kom hans vei. Du kan ikke se for deg Frode Øverli reise til Drammen for å overlevere et nummer av Pondus til gangstarapperen 50 Cent, eller se Lise Myhre be bokseren Cecilia Brækhus posere med siste nummer av Nemi, men dette gjorde altså Josef uten skam, med god PR som resultat. Han nølte heller ikke da NRK ville lage reportasje om hans besøk på den gigantiske tegneseriefestivalen Comic-Con i California, noe som endte i et slags gjennombrudd her hjemme. Etter at NRK viste reportasjen begynte folk å ta tegneseriedrømmen hans på alvor. Men det var diplomat han egentlig ville bli.

Samtidig som Josef arrangerte fester på Oslos klubber studerte han statsvitenskap og menneskerettigheter på Universitetet i Oslo. Han drømte om å bli fredsmegler, og tenkte at diplomat var yrket for ham. Men det viste seg at drømmen og livets realiteter ikke matchet hverandre, for Josefs oppfatning av diplomatens rolle lå nok nærmere en jobb i en frivillig organisasjon – eller superhelt – enn statlig realpolitikk. Et møte med en ekte diplomat punkterte drømmen, og Josef lot dermed være å søke om plass på aspirantkurset til Utenriksdepartementet.

– Etter møtet virket ikke diplomatjobben så veldig interessant, og det var mange grunner til det. For det første arbeider du som diplomat på vegne av staten, og dine egne meninger er ikke viktige. Jeg drømte om å være med å skape fred i verden, men som diplomat sitter man mest i møter, på vegne av regjeringen. Jeg trodde man var mer fri, men som diplomat kan du ikke snakke på vegne av deg selv. Jeg tror du raskt stagnerer som menneske i den jobben der, og etter det møtet med diplomaten innså jeg at diplomatiet ikke var noe for meg.

Josef vaklet i årevis mellom musikken, politikken og mer idealistisk hjelpearbeid, og tok seg jobb som lærer på barneskole hjemme på Lindeberg, var frivillig i Røde Kors, startet et eget sikkerhetsfirma, jobbet i utelivet og fikk dra på tre FN-konferanser som student. Så oppsto en ny idé under en tur til Sør-Afrika under Fotball-VM i 2010.

– Jeg så fattigdom og hjelpeløshet som jeg aldri har sett før, bortsett fra kanskje i Calcutta. Jeg følte at ingen var der for barna, som ikke hadde noen forbilder og måtte klare seg selv, det gjorde veldig dypt inntrykk på meg. Jeg møtte to gutter som minnet om meg og lillebroren min, og ga dem litt penger og en is hver. Jeg ble veldig rørt og samtidig sint på meg selv, de usle pengene jeg ga dem var på ingen måte noe å applaudere seg selv for, de betød ingenting. Så jeg tenkte at jeg burde ha hjulpet dem mer, gitt dem håp og inspirasjon til å gjøre noe i livet sitt. Og der begynte ideen om å lage en superhelt.

Målet med The Urban Legend, forteller Josef, er først fremst å inspirere barn, ungdom, voksne og eldre til å følge sine mål og drømmer, og ikke å gi opp. Denne troen på inspirasjonen som ledestjerne, og evnen til å ta tak i ting og gjøre det beste ut av enhver situasjon man befinner seg i, føles ganske amerikansk, men er også en livsinnstilling som begynner å gjøre seg gjeldende blant ungdom og unge voksne i Norge. Det er en form for selvhjelpsfilosofi, der troen på sin egen fortreffelighet og talenter er vel så viktige som omgivelsene rundt deg.

– Jeg liker når folk tar ting i egne hender, og ikke tenker på om oddsene er mot dem eller ikke. De som bare gjør det, fordi de har en så sterk vilje og tro på noe at ingen andre enn dem selv kan stoppe drømmene deres. Det er derfor jeg tror nesten alle mennesker liker superhelter, fordi de ser noe i superhelten de selv skulle ønske de så i seg selv.

Men det var en bratt læringskurve å lære seg seriefaget for en som bare hadde lest Donald som barn.

– Jeg visste ikke hva jeg dreiv med, men fikk bare en åpenbaring om at jeg skulle lage en superhelt. Jeg hadde skrevet mye dikt tidligere, noen av dem ble også publisert, men å skrive en historie og lage en figur hadde jeg aldri gjort tidligere. Den første historien ble et puslespill.

Josef ville ikke at The Urban Legend skulle ha superkrefter, han skulle være så normal som mulig. I tillegg skulle han ha en skikkelig jobb, som også kunne være inspirerende for de unge leserne, enten advokat eller lærer. Så oppsto neste utfordring: Å finne en tegner. Josef kan nemlig ikke tegne selv.

– Jeg visste prisene i Norge var for stive, og trodde det var mer talent å finne i utlandet. Så jeg la oppdraget ut på anbud, og fikk en masse rare tegninger.

Noen var fra NewTasty, som Josef umiddelbart likte stilen til.

– Først sa han ja, men så hadde han ikke tid til å sette i gang. Jeg tryglet ham om å lese manuset mitt, og da ga han meg en ganske stiv pris, husk at han allerede gjorde oppdrag for Xbox. Jeg forklarte ham at dette var en unik mulighet, noe som kunne forandre verden, så han leste manus ordentlig, digga det og vi ble enige om en lavere pris. Jeg brukte et helt år på å skrive manus, finne tegner og fargelegger til det første nummeret.

– Hvordan jobber du?

– Jeg skriver ned scener først, deretter skriver jeg dialogen og sender med masse referanser. Nå tegner jeg skisser og ordner layouten selv, men i begynnelsen skrev jeg mer i stil med et filmmanus. Jeg visste ikke at tegneserieforfattere pleier å forholde seg til ruter, og visste for eksempel ikke hva en ”splash”-side er [En enkelt- eller dobbeltside som bare består av én tegning, red.anm.]. NewTasty har lært meg veldig mye, men vi har fortsatt ikke møttes.

Josefs største scoop var utvilsomt da han i 2013 fikk den store amerikanske avisen USA Today til å trykke ukentlige utdrag av The Urban Legend i sin nettutgave, som har 70 millioner unike månedlige lesere. De har fortsatt avtalen i 2014, noe som har gitt Josef rom for å jobbe for fullt med det han kaller ”sesong to” av tegneserien. Etter den dramatiske avslutningen på denne boken, røper Josef at skjebnen fører superhelten til Norge.

– Alle de åtte numrene av sesong to er ferdigskrevet, og NewTasty har begynt å tegne. Det første nummeret kommer allerede høsten 2014, og det er her The Urban Legend drar til Norge for å rydde opp i Oslos gater. Han får se mye norsk kultur og legger blant annet ned blomster på Utøya, røper Josef.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: