Musikkbyen Manchester

Fredag 28. juli utgir plateselskapet Cherry Red cd-boksen Manchester, North of England: A Story of Independent Music, Greater Manchester 1977-1993, med hele 143 spor.

Samlinga har vært planlagt lenge, men utgis altså kort etter etter terrorangrepet mot Ariana Grande-konserten i musikkbyen mandag 22. mai – og hennes støttekonsert i samme by søndag 4. juni.

Her er ett avsnitt fra min D2-sak om Manchester Music Tours fra 2015, et tilbud som fikk en brå slutt dra grunnlegger Craig Gill døde brått 20. november 2016.

Sjekk også ut min Manchester-spilleliste nederst i saken, som favner noen tiår bredere enn boksen.

6. januar 1979 tok fotografen Kevin Cummins med seg det ferske bandet Joy Division ut til hovedveien inn og ut av Manchester, for å ta bilder for musikkavisen NME. Planen var at kvartetten skulle se opp mot gangbroen og ut av Manchester, men da Cummins så kvartetten oppe på broen innså han at dette var bildet, et svart/hvitt-fotograf av fire figurer på en snødekt bro, langt unna kameralinsen.

– Det trengte nesten ikke bandet i bildet, fordi det ville fortsatt ha vært et Joy Division-fotografi, sa Cummins da bildet ble trukket frem i The Guardian-spalten «My best shot» i 2011.

Fotografiet står igjen som det definitive portrettet, ikke bare av bandets iskalde musikk, men også av den spirende genren postpunk og det postindustrielle Manchester, en grå og kald by som minnet mer om Øst-Europa enn metropolen London lenger sør. Manchester ble født av den industrielle revolusjonen, og for 150 år siden var den en av verdens mest velstående byer, samtidig som arbeidsforhold fyrte opp Friedrich Engels og Karl Marx’ teorier om kommunismen. Den ble også en av verdens første postindustrielle byer, der den økonomiske veksten skulle baseres på underholdning, turisme, finans- og servicenæringer.

Det lokale musikkmiljøet ble drevet videre av påvirkning utenfra, som punk og disco fra New York, techno fra Detroit og house fra Chicago. Og de største bandene utviklet seg i spenningen mellom gitar- og dansemusikk.

Både Joy Division, inkludert etterfølgeren New Order, og The Stone Roses spleiset gitarmusikk og dansemusikk, påvirket av ravekultur og ecstasy, og omskapte Manchester fra en «regnfrakkby» til «Madchester», en metropol fylt med «24 hour party people».

Andre band ble revet i to. Johnny Marr og Morrissey ble aldri enige om elektronisk dansemusikk var en velsignelse eller forbannelse. Og der Noel Gallagher var en del av generasjonen som festet til housemusikk på klubben The Haçienda og selv hadde noen famlende forsøk innen elektronisk musikk, var lillebror Liam totalt uinteressert i alt annet enn gitarmusikk.

Som følge av «Madchester» ble popkultur en viktig kraft i Manchester. «Madchester brakte en spirende subkultur til overflaten, og markerte tidspunktet da byen ikke lenger måtte bære på 150 års fordommer om været, miljøet og elendigheten,» skriver den tidligere Haçienda-dj-en Dave Haslam i boken Manchester, England: The Story of the Pop Cult City.

Boka ble skrevet i 1999, men på 2000-tallet har Manchester falmet på det musikalske verdenskartet. Craig Gill i Manchester Music Tours ramser opp ferske band som The Courteneers, Everything Everything, The 1975, Dutch Uncles og Delphic, men ingen har befestet omverdenens oppfatning av en ny Manchester-scene. Det er fortsatt The Smiths og Oasis som trekker turister, mens Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» er slagordet til en storstilt ombygging av Manchesters trikkelinjer. Når Gill planlegger å utvide repertoaret, går de tilbake i historien og vestover i geografien, med en «The Beatles in Manchester»-tur.

– Du vet, The Beatles spilte 12–13 konserter i Manchester. Det er mye å fortelle og vise frem, avslutter Gill.

Simon Wolstencroft [tidligere trommeslager i The Fall, samt forløpere til The Stone Roses og The Smiths] spiller fortsatt trommer, men bandet Big Unit ligger på is fordi vokalisten sitter i fengsel.

– Dagens Manchester-band får ikke den samme eksponeringen vi fikk. Det er slutt på de store tv-showene med liveshow. Stedene våre er revet ned, men minnene holdes i live. Det jeg lurer på er hva som skjer med musikkhistorien når min generasjon har forsvunnet.

Obligatorisk Manchester-selfie (strengt tatt en Salford-selfie). 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: