Finnes det noen norske tegneserieskapere som har bidratt mer til å lære opp yngre generasjoner enn Tore Strand Olsen?
Nå er han ute med læreboka Tegn serier!, og i den anledning har jeg samla mine anmeldelser.
Sjekk også ut mitt store 2002-intervju, samt intervjuer i anledning tegneserieromanen Blått blod (2003) og et intervju om vårt samarbeid, Tegneserienes historie (2015).
Og tirsdag 20. juni er det kurs.
Tore Strand Olsen
Forresten presenterer: Tore Hund & Co. nr. 1
Jippi Forlag 1998
Heftedebut sprekkfull av upretensiøs moro og fargerike figurer.
Tore Strand Olsen stakk av med tegneserieprisen Sproing for sin første historie om Tore Hund, men den nidkjære serieskaperen med hundehode er heldigvis bare en av flere artige figurer i denne heftedebuten.
Først og fremst viser Tore Hund & Co. at Olsen er i ferd med å utvikle seg til en av de viktigste serieskaperne med bakgrunn fra seriebladet Pyton. Etter at Pyton gikk inn ble flere norske tegnere hjemløse, men med Frode Øverlis Pondus i spissen er mange i ferd med å nå et større norsk publikum.
Olsen har noe av den samme enkle og ekspressive tegnestilen som Øverli, og deler også den absurde humoren. Men der Øverli er svært frekk i tonen har Olsen en mer naiv, barnslig og uskyldig humor. Og mens Øverli har finsmidd sine «punchlines» ligger Olsens styrke i veien mot poenget.
For eksempel er historien om satanisten Christian med sine overforståelsesfulle foreldre langt morsommere underveis enn i selve sluttpoenget. Også «Mambo» gjør seg bedre i utvidet langversjon enn seriens opprinnelige stripeformat.
Tore Hund & Co. er en frisk og uhøytidelig samling tegneserier med høy underholdningsverdi. Skal man trekke internasjonale paralleller er det fristende å nevne Peter Bagges soloantologi Neat Stuff, selv om Olsen må bli hakket vassere i tekst og tegning før han når opp til Bagges nivå. Men det er ingen tvil om at han er av Norges mest lovende serieskapere i dag. Får han økonomisk anledning til å slippe seg løs kan han nå virkelig langt.
Tore Strand Olsen m.fl.
Pyton-album nr. 3: Serieparodier
Bladkompaniet 1999
[2017-kommentar: Hvordan klarte jeg å namedroppe Blått blod og Jeg, Arne Næss i anmeldelsen av dette 1999-albumet? Gudene vet, det må ha blitt gjenutgitt i 2000-årene.]
Tore Strand Olsen er i dag best kjent for Tore Hund, Jeg, Arne Næss og Blått blod, men som så mange andre norske serieskapere startet han karrieren i Pyton. Det nyeste heftet i Pyton-albumserien samler flere av mannens serieparodier.
Her får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt beskrivelsen av Bamse, verdens sterkeste bjørn, som neddopet og humørsyk idrettsmann. Ellers er nok flere av ideene her bedre enn de ferdige seriene, som for eksempel Pønk Panter og den lite fristende tanken på å plassere Beavis & Butthead i tronene til Harald og Sonja.
Parodiene er av variabel kvalitet, men Strand Olsen overbeviser som tegner. Han etterligner streken til hvem det skal være, om det nå er Rune Anderssons enkle Bamse, Franquins rufsete Viggo (her Trond-Viggo), Bill Wattersons ekspresjonistiske Tommy og Tigern (Jesus og Jævern) eller John Buscemas sverdsvingende svart/hvitt-Conan.
Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen
Jeg, Arne Næss
Kagge Forlag 2001
4/6
Der andre kulturpersonligheter gjerne får pompøse festskrift til jubileumsdager, hadde Arne Næss’ kone Kit-Fai en original gaveidé: En biografi som tegneserieform. Nå er resultatet her i god tid til Næss’ 90-årsdag 27. januar, og det er blitt en fin innføring i et svært innholdsrikt liv.
Ola A. Hegdal står for manus og storyboard, og det er liten tvil om hva som voldet mest hodebry: For å brette ut Arne Næss’ liv og filosofi ut over 90 knappe tegneseriesider er ingen enkel oppgave. Her må mye kuttes og forenkles.
Serieskaperne har hatt samtaler med Næss, men Jeg, Arne Næss er mest å regne som en adapsjon av tidligere bøker om og av den filosofiske urokråken. David Rothenbergs samtalebok Gjør det vondt å tenke? ruver i bakgrunnen, og sammenlignet med den er Jeg, Arne Næss temmelig overfladisk.
Men med det i mente har Hegdal og tusjmakker Tore Strand Olsen levert en finfin bursdagspresang, som benytter seg av tegneseriemediets formidlende og pedagogiske muligheter. Dette kunne lett blitt en tørr ”illustrert klassiker”, men Strand Olsens tegninger spruter av liv, fortellerglede og originale løsninger.
Jeg savner kanskje en viss kritisk distanse til Næss i lengden; de få gangene Næss’ kritikere slipper til fremstår de som navn- og humørløse tørrpinner. Men det blir kanskje for mye forlangt fra en bursdagspresang?
Tore Strand Olsen
De hundre beste Ørn Bjørn & Jørn: Verdens dummeste tegneserie
Seriehuset 2003
4/6
Maraton i dårlig humor.
Serieskaper Tore Strand Olsen har skjønt at jo lavere du legger listen, desto vanskeligere blir det å rive. Kanskje er det derfor den komplette samlingen av hans Ørn Bjørn & Jørn-serier blir en suksess tross alle odds?
Det var i 1995 Strand Olsen tok mål av seg å skape ”verdens dummeste tegneserie” for humorbladet Pyton, og en av ideene var at serien skulle bryte mot alle reglene Pyton-tegnerne måtte etterleve. Resultatet ble en sidelang og poengløs samtale mellom to tomsete fyrer, der det ikke skjedde noen verdens ting.
Merkelig nok fikk Strand Olsen gehør for ideen, og på enda merkeligere vis har serien nå holdt det gående i åtte år, og overlevd syv redaktører og fire forlag.
Innen norsk serieminimalisme er bare Ola Hegdals underfundige filosoferinger i På kloden i nærheten. Men der Hegdals vesle planet er befolket av to figurer med vett i pannen, er Strand Olsens to figurer som Beavis & Buttheads mentalt tilbakestående fetre å regne.
Boken kan leses i små drypp eller som en omfattende zen-øvelse i idioti, men uansett hvordan den leses er det vanskelig ikke å bli imponert over den tomsete humoren, de formmessige eksperimentene og den stadige variasjonen over et svært snevert tema.
TEGN-notis: Tore Strand Olsen med julehefte (2003)
Tore Strand Olsen virker ustoppelig om dagen. Nå er han aktuell med sitt tredje album i høst, som samtidig er det første juleheftet fra det nystartede forlaget Seriehuset.
Med Espen: Makan til julenisse! lanserer Seriehuset og Tore Strand Olsen ikke bare et julehefte, men også en ny seriehelt de med tiden håper kan bli en ny vinner hos yngre lesere.
Espen er en snarrådig kar med en halvsløv far, en hissig mor og to tyranniske storebrødre, og i sitt første eventyr må han hindre at Nøkken spolerer familiejulen. Utgivelsen er titulert ”Espen album nr. 1”, så blir det en suksess kan vi kanskje vente flere Espen-album – jul eller ikke jul. [2017-kommentar: Espen ble kåret til årets julehefte av Dagbladet, men det ble med dette ene heftet.]
b
Tore Strand Olsen (red.)
Propell 1
Egmont Serieforlaget 2006
3/6
Propell var opprinnelig Tore Strand Olsens drøm om et fast hefte med norskproduserte serier for barn, men dessverre kokte ideen ned til denne boken. Her prøver Olsen og kolleger som Tor Ærlig, InkaLill og Flu Hartberg å koke opp figurer som skal bære tisiders historier i ånden etter Carl Barks.
Kristoffer Kjølberg og Bendik Kaltenborn klarer å holde på sin særegne surrealisme, men ellers er det meste bare middelmådig og småmorsomt. Boken understreker hva som er mest vanskelig når man lager tegneserier for barn; å skape minneverdige figurer. Jeg husket best de irriterende da boken var lagt ned.
Tore Strand Olsen (red.)
Spark
Norsk Tegneserieforum 2006
4/6
Japan-inspirerte jenter stjeler showet.
Tegneseriekursene til både Raptusfestivalen og Norsk Tegneserieforum (NTF) er fine arenaer for kommende talenter, og tendensen for fremtidens serieskapere er svært tydelig i dette resultatet av et NTF-kurs for viderekomne. Stikkordene er jenter og Japan.
Der guttene er mest opptatt av klassisk undergrunn, stripehumor og superhelter, er hele fire av de ni bidragene i dette heftet storøyde mangaserier fra jenter inspirert av egen hverdag.
For der guttene forteller historier fjernt fra egen virkelighet, lager disse jentene serier der skoleliv, kjærlighet, mobbing, vennskap og hverdagsfilosofi står i sentrum. Det er sjarmerende, sprekt tegnet og med levende dialog, og både Heidi S. Næss, Sigrun Jonsdottir, Elise M. Syvertsen og Mariam Ali er navn jeg håper vi får mange flere tegneserier fra.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 