2Pac-filmen er her

Fredag 16. juni inviterer Sentrum Scene og Rockefeller til filmpremiere og etterfest, i anledning 2Pac-filmen All Eyez On Me: The Untold Story of Tupac Shakur – som får vanlig norgespremiere fredag 23. juni.

Jeg blir imponert hvis filmmakerne klarer å forsvare undertittelen, for det finnes få hiphophistorier som er blitt fortalt så ofte og så grundig som 2Pacs. Sjekk for eksempel ut boka Holler If You Hear Me: Searching for Tupac Shakur av Michael Eric Dyson, og til høsten kan du selv dypdykke i 2Pac-historien når Universitetet i Oslo setter opp fjerde runde med 2Pac, hiphop og kulturhistorie.

I mellomtiden: Her er mine svar på Dagbladets spørsmål til denne 2Pac-saken. Mer om 2Pac her, her, her, her,her og her.

– På hvilken måte vil du si at Tupac er et ikon?

– Han er en av de store blant popmusikkens unge døde, fortsatt et forbilde og favorittartist årevis etter sin død, på linje med Bob Marley og Kurt Cobain. Han er hiphopens Elvis Presley, den første svarte kjendisen som stadig blir sett i live – etter sin død.

– Er Tupac-feberen like høy i dag som for 20 år siden? Hvorfor/hvorfor ikke?

– I 1995 var 2Pac en kontroversiell gangstarapper, men selv om han utvilsomt var blant de mest populære var det først og fremst i USA han var stjerne. Etter sin død har stjernestatusen bare steget, og selv om utgivelsen av posthume plater har tørket inn og sørget for at han daler på listen over de mest innbringende døde musikerne, har ikonstatusen hans bare økt. Det er i dag allmenn aksept for at 2pac står igjen som en av hiphopens viktigste artister. Han har jo fått sitt eget semesteremne i kulturstudier ved Universitetet i Oslo.

– Hva kan du si om mantraet hans, Thug Life?

– Det beskriver dobbelheten i imaget hans. På den ene siden var han gangstarapperen som forherliget sex, vold og dop i sine tekster, på den annen side var han en kunstnerisk sjel som var interessert i dans og skuespill, og rappet om tenåringsgraviditet og politivold og hyllet moren. Thug Life beskriver best raseriet til 2Pac, han beskrev det jo som et akronym for ”The Hate U Give Little Infants Fucks Everyone».

– Og kan du utdype din parallell mellom Tupac og prinsesser?

– Poenget mitt er at mange, spesielt gutter, har hatt et så intenst og altoppslukende forhold til 2Pac i tenårene at de nærmest er blitt flaue over sin nesegruse dyrking av ham i voksen alder. Litt som forholdet jenter i barnehagealderen har til prinsesser, det er nesten slik at man føler dette er noe man bør vokse av seg. Jeg har opplevd at det har vært vanskelig å få voksne 2Pac-fans til å ”komme ut av skapet”.

– Hvordan vil du beskrive Tupacs musikk?

– 2Pac var i stadig utvikling. Musikken hans var spontan, og sterkt preget av privatlivet. På 2Pacalypse Now forsøkte han å tilfredsstille foreldregenerasjonens politiske forventninger. Me Against the World var lyden av en som følte seg sviktet av sine egne, mens han på All Eyez On Me ble nihilistisk gangstarapper. Det viktigste er at Tupac Shakur var en av de første rapperne som viste sårbarhet. Han gjorde det akseptabelt å være den gråtende gangsteren