Da det britiske science fiction-bladet 2000 AD startet for 40 år siden, var år 2000 fortsatt science fiction.
Ukebladet er best kjent som hjem for Judge Dredd, men har også fostret figurer som Sláine, Nemesis the Warlock, Rogue Trooper og Halo Jones, samt fostret serieskapere som Alan Moore, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Grant Morrison, Brian Bolland, Simon Bisley, Carlos Ezquerra og Kevin O’Neill.
Her er en lengre utgave av min D2-sak fra 26. mai, sjekk også ut mine gamle intervjuer med gründerne John Wagner og Pat Mills, og er du virkelig interessert går du videre til bøkene Mighty One: My Life Inside the Nerve Centre av Steve MacManus, Be Pure! Be Vigilant! Behave!: 2000AD & Judge Dredd: The Secret History av Pat Mills og Thrill-Power Overload av David Bishop og Karl Stock.
Samfunn preget av rasisme, religiøs fundamentalisme og drakoniske lover, der de som er innenfor stenger ute alle andre ved hjelp av høye murer. Nei, det handler ikke om Donald Trump, men om britiske science fiction-tegneserier som Judge Dredd, Nemesis the Warlock og Strontium Dog, som siden 1977 har trukket lesere til bladet 2000 AD, og etter innsettelsen av «The Donald» går igjen som anbefalt lesestoff ved siden av George Orwells 1984. I Judge Dredds verden ble en realitykjendis valgt til toppleder alt i 2009.
I storhetstiden i 1980-årene solgte 2000 AD 100.000 kopier – i uken. Artister som The Human League, Anthrax og Madness var fans, mens trendblader som The Face ryddet plass for å skrive om britiske tegneserier.
I år feirer ukebladet sitt 40-årsjubileum, mens Steve MacManus har skrevet noe så sjeldent som en tegneserieredaktørs memoarer. Han var med bladet fra starten og var sjefredaktør gjennom gullalderen i 1980-årene, og skildrer i boken en epoke der den britiske tegneserien går fra å være amerikanernes lillebror til å bli premissleverandør for en boblende kreativitet som fortsatt preger populærkulturen i dag.
MacManus startet i bransjen i 1973, to år før britiske tegneserier ble revolusjonert av to frilansforfattere som hadde fått i oppdrag å stable et nytt blad på beina. Pat Mills og John Wagner startet med krigstegneserien Battle Picture Weekly i 1975, fortsatte med selvforklarende Action året etter, før de gjentok suksessen i science fiction-form med 2000 AD i 1977. Alle de tre bladene ble unnfanget av trender på filmlerretet: Battle ble skapt for å hive seg på suksessen til krigsfilmer som The Dirty Dozen og Kelly’s Heroes, Action tråkket i fotsporene til Haisommer og The Warriors, mens 2000 AD ble unnfanget fordi en våken forlagsmann snappet opp at 1977 så ut til å bli det store science fiction-året, takket være Star Wars og Nærkontakt av tredje grad.
Men nettopp fordi det kreative var blitt satt ut til to sultne og idérike forfattere som Wagner og Mills, der især sistnevnte også var preget av gryende punkånd, antiautoritære strømninger, feminisme og en klar venstrepolitisk snert, endte disse bladene langt vekk fra det opportunistiske utgangspunktet. 2000 AD ble antiheltenes blad: Judge Dredd var en fascistisk politimann, dommer og bøddel i én person, i Nemesis the Warlock er helten et demonisk vesen fra det ytre rom, Sláine ble en feministisk Conan, mens robotene har mer hjerte enn menneskene i Ro-Busters.
Men viktigere enn figurene er det at 2000 AD ble et drivhus for ideer og serieskapere. Der Wagner og Mills fortsatt skriver for ukebladet, var det deres disipler som gikk videre til å revolusjonere amerikanske tegneserier og dermed også film- og tv-bransjen: Alan Moore (V for Vendetta, Watchmen), Mark Millar (Kickass, Kingsman: The Secret Service), Neil Gaiman (tv-serien American Gods begynte i april) og Garth Ennis (andre sesong av tv-serien Preacher begynner i juni), for å nevne de viktigste.
Steve MacManus
Mighty One: My Life Inside the Nerve Centre
2000 AD/Rebellion Publishing 2016, 300 sider
Øyvind Holen 