Big Dada fyller 20 år

Big Dada, søsterselskapet til Ninja Tune, fyller 20 år. Will Ashon dannet selskapet i 1997 for å gi et hjem til skrudd hiphop, grime og elektronika, og jubileet markeres med nye plater fra Young Fathers, King Geedorah, Zomby, Hype Williams, Sampa The Great, Visionist, WEN, Farai, EERA, Kai Whiston og Kutmah.

Og her følger mine Big Dada-anmeldelser.

TTC
Ceci n’est pas un disque
Big Dada/VME 20o2
5/6

Fransktalende artister på britiske plateselskap hører til sjeldenhetene, men Teki, Tido og Cuizini i TTC er så særegne at jeg skjønner godt hvorfor Big Dada har lagt vekk alle fordommer om froskespising og alpeluer.

Albumtittelen («dette er ingen plate») er en vri på René Magrittes kjente maleri Ceci n’est pas un pipe – og TTC står da også fram som viltre surrealister sammenlignet med sosialrealismen som regjerer i hiphop ellers. Deres første single «Léguman» – som dessverre ikke er med her – handlet om superheltgrønnsaker utfylt med en detaljert beskrivelse av metroen i Paris.

Nå vil nok språkbarrierene forhindre de fleste fra å få innblikk i trioens tekstunivers, men lykkeligvis er musikken nesten like original.

Her er flust med merkelige lyder, obskure samplinger, 80-tallssynth, beatboxing og skrudd elektronikk – noe som vekker sterke assosiasjoner til Company Flow og El-P. Fransk tekst, frenetisk heliumvokal fra Teki og skrudde rytmer vil nok skremme vekk mange, men er du på jakt etter en porsjon galskap til cd-spilleren din trenger du ikke lete mer.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Aim
Hinterland
Grand Central Records/VME 2002
3/6

New Flesh
Understanding
Big Dada/VME 2002
3/6

Voksen brithop uten den helt store gløden.

Beatmester Andy Turner er hiphopens svar på Air: Kjølige beats, filmatiske effekter, eksentrisk 60-tallspop, divasang og rap fra Souls of Mischief og Diamond D. Dette er ingrediensene i Aim.

Hinterland er lekker, behagelig og vanskelig å mislike, men det blir for anonymt og avslappende i lengden til at jeg får den helt store tenningen.

Grand Central og Big Dada er de ledende plateselskapene innen «brithop», britisk hiphop, og det andre albumet fra New Flesh ser lovende ut på papiret med gjestestjerner som Roots Manuva, Beans fra Antipop Consortium og kulthelten Rammellzee.

Men selv ikke til dels original produksjon klarer å forhindre en uengasjerende og blodfattig helhet. Gi meg heller Jay-Z!

Høydepunkter: «The Girl Who Fell Through The Ice» og «The Omen» (Aim), «Norbert & Cecil» (New Flesh).

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Majesticons
Beauty Party
Big Dada/Ninja Tune/VME 2003
5/6

Smart parodi av hiphopmaterialismen.

Mike Ladd er en av hiphopundergrunnens største luringer. Ikke bare gir han ut smarte album under eget navn i samme sterke felt som El-P, Antipop Consortium og Saul Williams. Han gir også ut en Star Wars-inspirert hiphoptrilogi for det engelske selskapet Big Dada.

Beauty Party er andre kapittel i kampen mellom undergrunnsheltene Infesticons og jiggyrapperne Majesticons, og her slår virkelig imperiet tilbake. På dansegulvet. Majesticons handler om festing, damer, smykker og store biler der hver eneste låt har ”party” i tittelen.

Men bak aliasene skjuler skarpe rappere som Vast Aire fra Cannibal Ox, El-P og en skokk andre talenter seg, som alle imponerer med kapitalistrim av det syrlige og ironiske slaget. Mest imponerende er kanskje musikken. Der Infesticons-albumet Gun Hill Road var en sær lofi-affære, er Beauty Party så umiddelbar, kommersiell og jiggy at selv det strengeste dansegulv kan la seg forføre. Det er dette som kalles undergravende!

 

Nephlim Modulation Systems
Woe To Thee O Land Whose King Is A Child
Big Dada/VME 2003
5/6

King Geedorah
Take Me To Your Leader
Big Dada/VME 2003
4/6

Company Flow (CF) kaster fortsatt lange skygger over undergrunnen, som i form av illsinte og surrealistiske politiske kampskrift fra CF-rapper Bigg Jus og California-rapperen Orko Elohiem under navnet Nephlim Modulation Systems.

Deres første minialbum tar navnet fra et bibelsitat og går til frontalangrep på president George W. Bush med skjelettaktig funkmystikk og linjer som ”scientists create new inventions to occupy your time, so there’s no time to pay attention”.

Sammen med Kool Keith er MF Doom en av kultheltene med lengst fartstid og flest aliaser, og Take Me To Your Leader er et konseptalbum om et monster fra det ytre rom. Det er lett å trekke linjer til Kool Keiths Dr. Octagon-prosjekt, men sammenlignet blir dette som en B-film: Underholdende, men intet mesterverk.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

cLOUDDEAD
Ten
Big Dada/VME 2004
4/6

Fengslende stemninger fra hiphops absolutte ytterkanter.

Hiphop startet som genreknusere, men musikken er med årene blitt forbløffende regeltro. Da er det godt å ha Anticon‑kollektivet, som med sikker presisjon teppebomber klisjeene og vrir på rammene i hip‑hop.

Why?, Doseone og Odd Nosdam har alle flere prosjekter i luften, og Ten er deres andre album som Clouddead. Oppfølgeren er mer håndfast og låtfokusert enn 2001-debuten, og med følinger ut mot indie, lofi, elektronika og ren støy er hiphop nærmest bare et fjernt minne i horisonten.

Her i Norge er det bare Ravi & DJ Løv som nærmer seg uttrykket i sine mest eksperimentelle øyeblikk, og bare denne annerledesheten gjør Clouddead til et fengslende bekjentskap.

Intense og gåtefulle tekster, spennende lydcollager og flere tilløp til genuint fengende låter gjør bekjentskapet enda sterkere, selv om det hele kollapser i eksperimenteringsiver mot slutten. Dette er slik hiphop ville ha vært om poeter, bohemer, kunststudenter og avantgardemusikere fikk styre utviklingen – på godt og vondt.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

TTC
Bâtards sensibles
Big Dada/VME 2004
5/6

Oppskriften til TTC: Bland moderne klubbhiphop og elektronika, speilvend og oversett til fransk.

Det finnes mange krysningspunkter mellom hiphop og elektronika: Afrika Bambaataa spilte Kraftwerk i Bronx, og skapte genren elektro på 80-tallet. Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å glemme en av årets singler, «Game Over (Flip)» av Lil’ Flip – basert på lydeffektene fra PacMan-spillet.

Men vi må til Frankrike og TTC for å finne den beste fusjonen. De særegne rapperne Teki Latex, Cuizinier og Tido Berman, dj-en Orgasmic og to produsenter med bakgrunn fra elektronikascenen: Para One og Tacteel.

Debuten Ceci n’est pas un disque (2002) var en original blomst, men nå har de virkelig funnet sin egen stil. De har forlatt undergrunnsestetikken fra debuten, og fremstår isteden som et fransk speilbilde av amerikansk klubbhiphop – remikset av artister som Autechre, Aphex Twin og Plaid.

Det må høres for å forstås, og det at jeg ikke skjønner et kvidder av tekstene bare understreker den forfriskende annerledesheten.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Roots Manuva
Alternately Deep
Big Dada/VME 2006

Hiphop spiser sine egne i høyt tempo. Rodney Smith regnes som bestefaren i britisk hiphop, selv om han debuterte i 1999. Tricky, Gunshot og Definition of Sound er glemt for lengst.

Årsaken er selvsagt at Smith som Roots Manuva revitaliserte brithop og la grunnlaget for dagens særegne grime-scene. Dette er et overskuddsprosjekt i kjølvannet av fjorårets Awfully Deep, men på ingen måte noe oppsop fra arkivene.

Opprinnelig publisert i Ny Tid. Lengre versjon her.

 

Spank Rock
YoYoYoYoYo
Big Dada/VME 2006

Naeem Juwan er fra Baltimore, og på sin debutplate som rapperen Spank Rock tar han opp tråden etter elektro-hiphopen til Missy Elliott, Antipop Consortium og Dizzee Rascal. Det vil si hiphop vel så mye inspirert av 80-tallets sjangerleking som moderne elektronika.

Absolutt forfriskende og nyskapende, og hadde Aphex Twin laget musikk for strippere i Miami ville det kanskje ha hørt slikt ut.

Opprinnelig publisert i Ny Tid. Lengre versjon her.

Wiley
Playtime Is Over
Big Dada/VME 2007

London-rapperen Wiley er helten til alle som synes Dizzee Rascal er for kommers, «the godfather of grime» som latterliggjorde hypen med treffsikre «Wot Do U Call It?» og lanserte «eski» som sin egen musikksjanger.

Nå truer mannen med å førtidspensjonere seg, men hans tredje album er så spekket med aggressiv posering over tunge, kompromissløse og skjelettaktige elektro-beats at vi får håpe han blir en like aktiv pensjonist som Jay-Z [2017-kommentar: Studioalbum nummer elleve, passende nok døpt Godfather, ble utgitt i år].

Opprinnelig publisert i Ny Tid. Lengre versjon her.

TTC
3615 TTC
Big Dada/VME 2007

Etter USA er Frankrike en av verdens mest aktive hiphopnasjoner, og denne eksentriske trioen er noe av det mest spennende landet har å by på.

På sitt tredje album graver de seg bare dypere inn i hulen de har gravd ut med skeiv elektronika, skrudd klubbhiphop, kjølig tekno og fransk pop som verktøy. Smart og originalt, men langt fra allemannseie, selv om de heftigste låtene her bør kunne fylle et fordomsfritt dansegulv eller to.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: