Den (ikke lenger så) farlige kjolen

I går prydet sju år gamle Jakob forsida på Aftenposten Junior, kledd i en gul sommerkjole, etter at mange hadde lest, likt og delt innlegget der han forklarer at han «liker å gå i kjole og skjørt fordi de svinger så fint».

Det minnet meg om et av de første intervjuene jeg gjorde i D2. Høsten 2007 dro jeg til Göteborg for å møte transseksuelle Maja Karlsson, som skrev følgende om å gå i kjole som juridisk mann i antologien Könskrig: ”Dette er en fortelling om kvinneforakten som gjennomsyrer samfunnet, og som aldri blir tydelig for en mann før han tar på seg kjole.”

Oppsummert? Verden går framover.

Her er 2007-saken.

– En kjole er et farlig plagg uansett hvem som bærer den, mener Maja Karlsson. Hun mener menn ikke kan forstå samfunnets kvinneforakt før de har tilbrakt en kveld i kjole.

– Jeg kunne ha kledd meg som en diskret og fargeløs businesskvinne. Da hadde jeg kanskje fått være i fred.

En jente blar gjennom de fineste og mest fargerike kjolene i den eksklusive klesbutikken i NK-varehuset i Göteborg, i en blanding av glede og frustrasjon. Glede over de lekre plaggene, frustrasjon fordi hun innser at dette har hun slett ikke råd til. Gleden er av fersk årgang, for Maja Karlsson er transseksuell, og det var først i fjor hun begynte å shoppe dameklær for alvor, og skiftet navn fra Martin til Maja. Nå står hun i operasjonskø, i påvente av å ta det endelige snittet fra mann til kvinne.

– Jeg har øvd meg på shopping av dameklær siden jeg var 18 år, og har iblant brukt kvinneklær på scenen, men det var først i fjor sommer at jeg bestemte meg for å bli kvinne på fulltid. Jeg skulle slutte å kle meg ut som mann, og først nå føler jeg at jeg kan puste.

Kjønnskamp
Maja plukker med seg et elegant Karen Millen-antrekk inn i prøverommet, og etter noen minutter vender hun poserende fornøyd tilbake i en gul kjole til 2000 kroner, svarte sko til 1800 kroner og brun håndveske til 1500 kroner. Nå er hun ”dressed to kill” i den svenske kjønnskampen, og det var nettopp da han ble hun, og tok på seg kjolen på hjemmebane at Maja ble bevisst den altomfattende kvinneforakten i samfunnet rundt henne. Og den politiske sprengkraften som ligger latent i en så uskyldig handling som å ta på seg en kjole.

– Min mest verdifulle kunnskap kommer av erfaring, av å gå i kjole gjennom byen. Kjolen er et symbol som markerer at du skal granskes. Jeg vil kreve min rett til å kle meg feminint, samtidig som jeg vil ha lov til å si ”nei takk” til menn som plystrer, hoier, egler seg innpå og vil spandere drinker.

Hun er klar over at hun ikke ser ut som drømmekvinnen for de fleste svenske menn, selv om hun pynter seg fra topp til tå i Karen Millen. Men som hun skriver i den ferske boken Könskrig: ”På en kveld på by’n kan jeg iblant, takket være fine klær og riktig lys, tas for å være jente. Også på en shoppingrunde i dagslys, dersom folk er i farta og ikke glor. Da har jeg erobret byen.”

Antologien er et angrep på ”kjønnskrigen” og klisjeene som deler menneskeheten i to, og i teksten ”Kom ut, gå ut, stå ut” tar Maja et bitende oppgjør med hvordan menn behandler kvinner i det offentlige rom, spesielt ute på by’n. Og med sin bakgrunn som både kvinne og mann, ser Maja ting de fleste tar for gitt. ”Dette er en fortelling om kvinneforakten som gjennomsyrer samfunnet vårt, og som først blir synlig for en gutt idet han tar på seg en kjole.”

– Når jeg går ut, vil jeg pynte meg og samtidig få være i fred. Men det er nærmest umulig. Tre-fire jenter kan sitte sammen på bar, og likevel kan en mann si: ”Sitter dere her aldeles alene?” Det som slår meg er hvordan alle disse tendensene til sammen sier til kvinnen på by’n at hennes hovedoppgave er å være til lags for mennene. Har du pyntet deg, tar mennene for gitt at det er for dem – og at du er på sjekker’n.

– Men å sminke seg og ta på seg en fin kjole handler ikke nødvendigvis om å bli attraktiv, men like mye om å føle seg vel.

Popdrømmer
Da Maja var Martin vokste han opp som de fleste andre tenåringsgutter. Hun viste verken interesse eller respekt for jenters erfaringer, meninger, smak eller drømmer, og hadde null jenter i platesamlingen, bokhyllen og venneflokken. ”Om noen hadde spurt meg om jeg trodde det var mulig å gå fire kvartaler i kjole for å kjøpe sigaretter, uten å få slibrige kommentarer eller yppige blikk på veien, hadde jeg selvsagt svart ’ja’. Stupid boy. Mission Impossible. ’Jenteklær’ betyr å vise seg frem,” skriver hun. For bare å krysse torget i kjole på kveldstid er en ekspedisjon gjennom et flipperspill eller en hinderbane av våte blikk og slibrige meldinger.

– Jeg ville gjort ting veldig mye enklere for meg og sluppet mange bekymringer om jeg ikke kledde meg som jente, men i andre jenters tilfelle aner jeg ikke hva de kan gjøre for å slippe all den uønskede oppmerksomheten.

Tidligere i år ga Maja ut elektropop-albumet Min så kallade soul under artistnavnet Le Bombe [2017-kommentar: Le Bombe er nedlagt, Karlsson har gitt ut totalt åtte andre album som Just Like A Boy, 53CR37/SECRET og MakeMake]. Også i musikken er hun blitt bevisst det objektifiserende blikket til mannlige låtskrivere, spesielt i kjærlighetslåter. Som når Kevin Rowland i Dexys Midnight Runners maser ned motstanden hos Eileen helt til hun tar av seg kjolen i “Come On Eileen”: ”With you in that dress / My thoughts I confess / Verge on dirty / Ah come on / Let’s take off everything / That pretty red dress” . [2017-kommentar: Det ble rabalder da Rowland tok på seg kjole på coveret til soloalbumet My Beauty.]

– Eller The Smiths’ ”Girlfriend in a Coma”. Jenta i den låten er omtrent like aktiv som i de fleste andre kjærlighetstekster skrevet av menn.

Sky jenter
Sitt forhenværende gutteliv anser Maja som beskyttet, og hun ser en tydelig før-og-etter-begivenhet når hun nå ser tilbake. Oppvåkningen kom ikke da Martin begynte å gå i dameklær eller da han ble Maja. Nei, vendepunktet kom da Martin begynte å høre på kvinner.

”Og etter å ha lyttet tilstrekkelig lenge, kunne jeg ikke lenger forsvare menn. Som gruppe. Ja, jeg setter dem i bås, kall meg terrorist om du vil. Det kan låte banalt, men jeg har ingen bedre forklaring. Jeg har ingen bedre forklaring på hvordan jeg oppførte meg som gutt, enn at jeg ikke lyttet. Jeg hørte kanskje hva dere sa, men jeg syntes dere var sutrete,” skriver hun.

– I teksten er jeg spissformulert, det er selvsagt ikke så svart/hvitt i virkeligheten, og det finnes mange unntak. Men tendensene er tydelige, det faller naturlig for alle menn å bedømme kvinner. Og menn tror som regel at det er en kompliment å behandle kvinner som sexobjekter.

Teksten i Könskrig er preget av hvordan verden rundt henne plutselig forandret seg idet hun bokstavelig talt skiftet ham. Det var først da hun begynte å gå med kjole utendørs at hun begynte å legge merke til mennene som gruppe. Hvor mange de er (”fire menn hvor hver kvinne utendørs”), hvordan de oppfører seg, hvordan de dømmer kvinner og hvor lett de blir fornærmet dersom de avvises. Karlssons fortelling handler ikke om menn som blir sinte når de innser at hun ”egentlig” er en mann, det handler om menn som blir snurte og aggressive dersom hun høflig, men bestemt avviser dem. ”Det er sykt lett å fornærme en gutt. Det er bare å ikke si ’ja takk’ når han tilbyr seg å ta hånd om deg,” som hun skriver.

– Ukjente kvinner tar derimot aldri kontakt ute på by’n. Utelivet er gjennomsyret av sjekking, ikke vennskap eller samtale. Uansett om du pynter deg eller ikke.

Etter snart en time i prøverommet er Maja fornøyd med dagens vindusshopping, selv om Karen Millen-plaggene må pakkes ned igjen i påvente av at pop- eller skribentkarrieren skal ta av. Men hvor gøy synes hun egentlig det er å shoppe klær? På en skala fra 1 til 10?

– 7 eller 8. Men det hadde vært ennå morsommere hvis jeg hadde hatt penger.

Fakta – Maja Karlsson (anno 2007)

* Kunstner, skribent og musiker fra Malmö.

* Er biologisk og juridisk mann, men skiftet i fjor navn fra Martin til Maja, og står i kø for kjønnsoperasjon.

* Som musiker har hun bakgrunn fra bandet Envelopes, og ga i år ut soloplaten Min så kallade soul under aliaset Le Bombe.

* Er også aktuell med bidrag i antologien Könskrig: Hur vi delas upp och hur vi hör ihop, redigert av Elin Alvemark og Tove Leffler, og gitt ut av Bokförlaget Atlas.

* På nett: www.myspace.com/shoefactory eller på Facebook.