Hvorfor du bør lese Alan Moores «Providence»

Empirix ba meg om et tegneserietips for sommeren, og jeg plukket ut den fabelaktige Providence av Alan Moore og Jacen Burrows – selv om jeg fortsatt bare har lest den første av totalt tre bøker.

Les saken og flere tips her. Eller mitt store Alan Moore-intervju.

Har du alt lest Providence? Fortvil ikke, det graves stadig fram ting fra det nærmest utømmelige Alan Moore-arkivet, som for eksempel Night-Raven og Monster.

Bonus: Her er en tidlig versjon av teksten jeg sendte til Empirix, noe lengre og mindre sammenhengende

Ved Yog-Sototh, i sommer håper jeg bok to av den nylig fullførte miniserien Providence av Alan Moore og Jacen Burrows dukker opp i tide. Dette er ikke bare det beste Moore har skrevet siden Promethea, den er så sterk at den har åpna opp et knippe av Moores tidligere verk for meg og fått meg til å se skrekkpioneren H.P. Lovecraft i et nytt lys.

Providence er på flere vis et slags speilverk av The League of Extraordinary Gentlemen, med flere forskjeller. Der LoXG er en intertekstuell lek med verdenslitteraturen, der alle verk og figurer henger sammen som i for eksempel Marvel-universet, er Providence en del av Moores dypdykk i livet og litteraturen til H.P. Lovecraft.

Som så ofte tidligere hos Moore begynte hele denne sagaen med en løs idé fra en redaktør. En forespørsel om et lite bidrag til en Lovecraft-antologi utviklet seg til en hel bok, men Moore glemte de fleste av de ferdige kapitlene til Yuggoth Cultures i en taxi.

Novellen The Courtyard overlevde og ble utgitt i 1994, og da forlaget Avatar laget tegneserie av denne i 2003, tegnet av Jacen Burrows, ble frøet sådd for Moores comeback til Lovecrafts mørke verden for fullt. Han fulgte opp med den groteske miniserien Neonomicon i 2010. Jeg leste begge disse og miniserien Yuggoth Cultures and Other Growths (der Avatar gravde fram restene av den skrinlagte boka og laget tegneserie av det), uten at de gjorde spesielt inntrykk.

Men så begynte altså Providence i 2015, og der Neonomicon lente seg mer på sjokkeffekter fikk Moore og Burrows her plass til å skildre en langt mer trykkende og snikende uhygge. Og best av alt, serien fikk meg til å gjenoppdage forgjengerne og trolig også til å vende tilbake til LoXG med nytt og skjerpet blikk – men jeg vil fortsatt anbefale alle å begynne med Providence.

Dette er den grundigste og mest fascinerende utforskningen av en annen forfatters liv og virke Moore noen gang har gjennomført, og plasserer Lovecrafts mytologi rett inn i samtiden historiene ble skrevet i. Hovedmålet med serien er, ifølge Moore, å få leserne til å (gjen)oppdage Lovecraft som en eksperimentell modernist, en forfatter med teknikker og strategier som fortsatt fortjener vårt granskende blikk. Han har iallfall klart å overbevise denne leser.

Moore har (igjen!) varslet sin snarlige førtidspensjonering som tegneserieskaper, men før den tid lover han en siste, avsluttende runde i Lovecraft-universet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: