Jenny Hval om Blood Bitch, black metal og vampyrer

Lørdag 12. august spiller Jenny Hval på Øyafestivalen.

Her er hele intervjuet jeg gjorde med henne i forkant av albumet Blood Bitch i fjor, og som ble brukt som del av denne D2-saken.

Jenny Hval har beveget seg så langt fra det hun kaller den vanlige rockekonsertens pornofilmaktige forutsigbarhet at hun nå kaller det «antikonserter». Fremføringen av Blood Bitch under Ultimafestivalen 2016, et konseptalbum om vampyrer og artister, blod og menstruasjon, var intet unntak.

Midtveis i konserten tar hun seg en pause, og inviterer sine tre vampyrdansere, kledd i svart silke og badedrakter, til en spisepause. De benker seg rundt bordet som om det var Jesu siste nattverd, sender druer og salamiskiver rundt blant publikum, og blir sittende, uten mikrofoner, i det som i løpet av en drøy times konsert føles som fem veldig lange minutter. Etter måltidet blir alle syke og vrir seg på scenen i smerte, en av danserne ramler opp i plaskebassenget som er fylt med gelé.

Det meste av inspirasjonen i arbeidet med albumet kom fra film, i hovedsak exploitationfilm og lavbudsjettsskrekk fra 1970-årene. Hval og samarbeidspartneren Lasse Marhaug snakket så mye film at det ikke ble plass til musikkprat, bortsett fra det klassiske black metal-albumet Transilvanian Hunger av Darkthrone.

– Jeg så rundt 20 Jess Franco-filmer. Lasse hadde sett noen før, men sovnet alltid av Female Vampire. Dette er filmer som fremstår som konvensjonelt dårlig for en filmhjerne drillet av Hollywood, fryktelig kjedelige, veldig trege filmer, alle spilt inn på hotellrom. De minnet meg også om norsk black metal, som også ble spilt inn på ekstremt dårlig utstyr, der man var opptatt av at det skulle være stygt. Når jeg hører Transilvanian Hunger kommer mye av drivet av foreningen av det elendige utstyret og energien til musikerne. De var ikke så opptatt av at det skulle låte bra, fortalte Hval noen dager før konserten.

Hun føler seg mer hjemme innenfor kunstfeltet enn i musikkbransjen, der album og konserter fortsatt regnes mest som salgsobjekter. Før intervjuet skriver hun følgende, grundig lei av journalister som ofte vil snakke mer om format enn innhold. «Der den kommersielle bransjen tar risiko med utgivelser på grunn av dalende salgstall og endringer i pressestrukturer, lyttemønstre og algoritmer, er jeg en aktør som ikke behøver, eller har mulighet til, å tenke at albumformatet er gammelt og må fornyes.»

På «Blood Bitch» trekker Hval også tråder til egne musikalske røtter i goth- og metalmiljøet på tampen av 1990-årene, årene hun spilte i Grimstad-bandet Shellyz Raven og snek seg inn på osloklubben Gotham Nights.

JH: Jeg spilte i gothband, men er litt for ung for black metal. Jeg var heller ikke en 16 år gammel gutt, black metal var et ekstremt guttemiljø, på godt og vondt vil jeg tro. Det kommer jo også i uttrykk i disse overtolkede tekstverdenene, i gothbandet handlet det også om Old English Dictionary, som mange av tekstene ble laget med. Jeg hadde en vag tilknytning til black metal-scenen, for jeg spilt i gothband selv: Shellyz Raven.

ØH: Etter poeten Shelly?

JH: Nei, dessverre ikke poeten. Vi kjente til Poes The Raven selvfølgelig, men ikke Shelly, så dypt var det ikke. Det var filmen The Crow, der hovedpersonen het Shelly. Men vi kunne ikke hete Shellyz Crow , det ligner for mye på en amerikansk artist vi ikke ville sammenligne med oss

ØH: Sheryl Crow?

JH: Ja, så det var veldig viktig å ikke hete Crow. Så bandet het Shellyz Raven med z, noe bandet het før jeg ble med. Jeg var nok ikke så opptatt av goth som resten av bandet var, jeg klarte ikke å gå med disse kjolene, det var for vanskelig for meg. Dette var også perioden der «Beauty and the Beast»-estetikken var viktig, med band som Theatre of Tragedy, som for øvrig var en veldig hyggelig gjeng. De sang litt klassiskaktig, og så var det The 3rd and the Mortal, så vi ble nok forbundet med disse bandene.Det var en vag tilknytning til black metal her, for miljøet var lite, og det var noen i vår gjeng som var mer opptatt av det …

ØH: Hvilken by er vi i nå?

JH: Vi er i Grimstad, i et lite hus på et jorde. Det var et slags minimiljø, men jeg tror min tilknytning til black metal var mer at jeg synes det var skummelt, det var ting jeg hadde lest om da jeg var 12 år gammel, at det ble brent kirker og slikt. Jeg forsto nok ikke helt energien i hvor det kom fra, jeg så det nok som skumlere enn det var. Dette var sent i 90-åra, da hele goth/metal-scenen var ganske indie. Det var lett å komme gjennom. Jeg slutta i bandet før vi fikk gjort så veldig mye, men vi fikk fort kontakt med et nettverk rundt i Europa. Vi ga ut plate uten at vi helt visste det selv i USA, det var en interessant måte å komme inn i musikk på. Det var ganske chill, for det var helt uavhengig av kravene fra pop. Da var jeg totalt uinteressert i norsk pop og rock, «det finnes ikke».

ØH: Det var på den tida da So What! var rom for mange for mange forskjellige subkulturer, som for eksempel klubben Gotham Nights.

JH: Det var virkelig fint, for du gikk jo faktisk ned da du gikk inn. Jeg savner en undergrunn i Oslo, følelsen av å gå under – visuelt spesielt. Jeg husker jeg sneik meg inn på So What!, jeg var jo for ung. Jeg tror jeg var på Gotham Nights, og så husker jeg at var support for Apoptygma Berzerk på Mars i Storgata.

Men uansett; min tilknytning til black metal var at det var dit man ikke gikk. Det var de rare folka som snakket om hvorfor de skulle være satanister på fest, og begynte å kutte seg. Det var veldig overdramatisk fra mitt ståsted, det var den delen av miljøet jeg kjente i mitt mikrokosmos. Lasse hadde også en vag tilknytning til black metal, men på en annen måte. Han kom jo fra noisemiljøet, han har vært fan – men ikke del av miljøet. Han har stått litt utenfor, og gått vekk fra metal og blitt en sånn avantgardefetter. Både jeg og han har helt forskjellig musikalsk bakgrunn, men vi har den vage, han veldig nære og jeg nær ungdomsmessig tilknytning, til black metal. Det var ganske interessant å komme tilbake til, vi hadde interesser fra observasjonen av det. Jeg hadde aldri hørt på de tidlige Darkthrone-platene, så jeg ble helt obsessed.

ØH: Både lyd og tekst?

JH: Jaja, alt sammen.

ØH: Linken mellom dette og Blood Bitch er jo vampyrer, som var en viktig del av gothmiljøet, og blod, som var viktig i black metal.

JH: Jeg har sett mange av bildene av Mayhem fra boka Dødsarkiv, men det fineste er der hvor Necrobutcher og Euronymous ligger i et busskur, utover som et slags slakt. Du ser dem i sitt natural habitat, bare noen halvfeminine annerledesgutter som driver dank i et busskur. Plutselig ser du det i sammenheng med suburbia mange andre steder, black metal er jo først og fremst suburbia, det er derfor Fenriz-videoen Eno laget er det beste bildet av Oslo jeg har sett, der han går på postkontoret for å hente noe. Det er helt fantastisk, sikkert et minne for meg av Norge som et stille, nedsnødd, tettbebygd strøk der alt er så stille, og så kommer det inn et trivelig guttemonster, der alt er svart.

ØH: Dette er vel også på samme tid som Bram Stoker’s Dracula og Interview With a Vampire dukker opp på kino. Jeg tror førstnevnte var første gang jeg så kvinnelige vampyrer.

JH: Ja, er det ikke rart? Men Female Vampire er fra 1975, og The Hunger er fra 1983, med David Bowie og Cathrine Deneuve som supervampyr. Så det er absolutt tidligere eksempler, men Bram Stoker’s Dracula var jo kjempestor. Da ble det veldig trendy, etter den kommer The Crow. Vi så også på The Craft, det var en lett blanding av alt som var mørkt, det er jo en heksefilm, Clueless for gotherne.

Men den tilknytningen til goth, metal og black metal som vi hadde, jeg tror det var veldig fint for meg å finne en fortolkning av hvor min musikk kommer fra. Noe som ikke handler om at min musikk ligner, men som handler om kanskje at det er en slags drone som går gjennom musikken; et driv, ekko eller en reverb som du kan se i sammenheng med en annen bevegelse som man har stått nær, om det så bare er at jeg bodde et sted hvor det var mye av det. Det er veldig fint å finne sånne linker, det ga meg veldig mye i forhold til hvordan jeg – ironisk nok – tolker mine musikalske tråder. Men dette skulle være det europeiske albumet…

ØH: Men er vel blitt den norskeste plata du har laget?

JH: Jaja. Det er nå jeg har vært her i Norge lengst også. Det var ganske fint å studere sånne droneting, men det handlet også om at jeg så veldig mye på film da vi laget plata. Det var veldig mye lofi og lavbudsjetts, horror og exploitation. Jeg tror jeg så 20 Jess Franco-filmer, etter at en canadisk journalist anbefalte det for meg. Og disse filmene gjorde mye av det samme som black metal, spilt inn på ekstremt dårlig utstyr og med mikroskopisk stygg lyd. Black metal er jo min generasjons punk, selv om det nitrist å tenke på at dette tekstmaterialet er vår punk. Men som Lasse sa, dette er dødsunge gutteromsgreier, man tenker ikke så nøye over det. Jeg ble jo selv sjokkert over at musikken min var ute, og at folk begynte å tolke det. En av de første tingene jeg leste om min musikk i et kommentarfelt var «hun må jo bare få seg et ligg» eller noe lignende. Takk for analysen!

ØH: Når du sier at du fetisjiserer albumet med Blood Bitch, hvordan er det da å forholde seg til musikkvideoer og konserter. Blir det en del av albumet?

JH: Ja, konsertene og videoene er en del av det. Plata er laget direkte av erfaring fra å jobbe ganske langt unna en vanlig konsertproduksjon. Arbeidet er også basert på det å jobbe ganske langt unna et vanlig platestudio, for vi sitter i et rom som egentlig er et sykkelskur i en bakgård på Grünerløkka. Lasse har et skilt der det står «Best studio in oslo», så alt er gjort der. Det er ettromsarbeid, alt er skrevet og spilt inn over en lang periode, nesten som en dayjob, en veldig krevende dayjob. Det du trenger er tid og fokus, og det er mye vanskeligere å få når du er på reise.

ØH: Tekstene og konseptet oppsto også i skuret?

JH: Ja, en del av tekstene er praktisk talt improvisert i innspillingsfasen. Alt skjedde samtidig, og det var veldig spennende, men også litt flaut. Av og til forholdt vi oss til plateinnspillingen som drama for nybegynnere, vi var opptatt av at det ikke skulle være en gjentagelse av Apocalypse, Girl. Det skulle ikke være en narrativ fortellerstemme, men heller en av de som er med i dialogen eller sitter og tenker i filmen. Jeg måtte finne på tekst uten papir et par steder, istedenfor å lese opp ting, noe jeg er veldig god på. Nå måtte jeg gjøre ting som jeg ikke var så god til. Slik sett hadde vi en fetisjisering, samtidig laget vi en kontekst der vi ikke trengte å forholde oss så mye til plateinnspilling.

ØH: Å gå i studio med blanke ark er jo ellers noe man forbinder med band som har mer penger enn ideer på kontoen?

JH:  Jeg snakket med John Parish, som jobbet med en kjent artist som hadde fått mye tid i studio. Og da hadde Metallica leid det store studioet ved siden av det knøttlille studioet som han jobbet i. De hadde leid studioet i seks måneder for å gjøre gitar-overdubs, og de var der ikke mens han var der i det hele tatt, de bare hadde det studioet. Slik kunne de holde på!

Men jeg tror plater blir bedre hvis man har god tid, med mindre man er et improvisasjonsband – og det er det man driver med og kan gjøre den greia med Steve Albini en dag. Men vi hadde lyst til å lage plate så fort vi kunne, litt fordi Lasse skulle flytte, men også fordi jeg hadde lyst til å rekke det før noen andre sa «nå må du lage plate». For meg var det viktig å la musikken være totalt på eget initiativ. Det er veldig fint å bare si «her er en ny plate, værsågod», istedenfor å ha en lang prosess bak, der noen sier hva du skal gjøre.

Det som er viktig for meg er å ta meg tid til å finne ut av innholdet. Nå skal vi se 20 Franco-filmer, skrive tekst hvor jeg bruker sitater fra filmene, og så tror jeg det blir elendig. Men samtidig ser jeg at disse tekstene har noe for seg, det er så løsrevet og dialogene er så dårlige, så hvis jeg bruker biter av det, kan jeg bruke det til hva som helst og sette det i en helt annen sammenheng. Og så gjør jeg det uten å tenke, og så lar vi det koke en stund.

ØH: Og så kommer ditt eget liv som artist og musiker inn i miksen?

JH: Ja, selvfølgelig. Og mine politiske og filosofiske, eksistensielle tanker, hele denne pakka ramler ned.

ØH: Når du turnerer, føler du vel nesten at du lever vampyrlivet?

JH: Selvfølgelig. Det er en syklus, du kan sikkert velge å se det som en pornofilm også: Den evige syklusen med klimaks til slutt, med gitarsoloen på slutten av konserten. Det blir fort veldig kjedelig, så jeg velger heller å se det som en halvdårlig erotisk vampyrfilm fra 1975, hvor det handler om å kjede seg. Og så får man etter hvert veldig mye ut av den hallusinasjonen som er i noe veldig kjedelig. Når Lasse sier at han sovner når han ser den filmen, tror jeg det er et kompliment. Man må jo se film som en stor del av livet, hvis noe får deg til å sovne er det en bra ting.

ØH: Ser du på deg selv som musiker eller kunstner?

JH: Jeg er jo norsk, og sliter med å definere meg som noe jeg ikke er utdannet i, derfor har jeg sjelden kalt meg musiker. Jeg står jo ofte på scenen med parykk uten å spille noe, så det føles litt rart å si at jeg er musiker. Men de siste årene har jeg bare drevet med musikk, jeg skriver ingenting annet, jeg har ikke tid.

Jeg driver så mye med konserter, men også musikkvideoer har vært en stor del av innspillings- og skriveprosessen. Jeg jobber mye med folk som er ekstremt inspirerende på det visuelle, og har turnert med mange damer, noe som dessverre er veldig uvanlig. De er både musikere og scenekunstnere, dette er folk jeg inviterer inn og som har lyst til å gjøre noe de ikke vanligvis driver med. De kan drive med film eller billedkunst, men så synger de karaoke med meg på scenen. Det er blitt et prosjekt der det er veldig mye plass til å tenke tematisk, og det er blitt en plass der det er blitt mye plass til ting som i min karriere som turnerende musiker har vært borte. Som mensen! Det blir jo mye styr med det når man er på turné med fire damer, og når de er dødskreative blir det en fantastisk syklus av kreativitet, det er et enormt blodig og flott tema, det er liv!

ØH: Ja, stemmer det at man blir synkronisert hvis man er lenge sammen?

JH: Jeg vet ikke helt om det stemmer, eller om det er en myte. Men jeg vet at det utløser en stor glede, for det er jo nærhet. Kroppen er litt annerledes når du har mensen, jeg fikk nettopp en epost fra en som husker den ene gangen vi spilte sammen. «Da hadde du mensen, og jeg merket at magen din var varmere», skrev hun. Det er jo helt fantastisk, og synes det burde være en mye større del av kunstlivet.

ØH: Jeg har ikke lest så mange historier om vampyrer og mensblod, men flere koblinger mellom varulver og menstruasjon, der varulven påvirkes av månesykluser og blir et monster en gang i måneden.

JH: Du kan også si at vampyren kan være kapitalismen, som suger livet ut av oss alle. Det er spesielt dette sykliske med å turnere, den korte syklusen jeg forbinder med vampyr handler om jeg må jeg drepe noen igjen, nå må jeg suge blod. For meg blir det litt platt med varulvsyklusen, for den er tidsbasert, men vampyrlinken er blodbasert, og det er for meg mye mer gledelig. Da kan du også trekke linken til ulike typer blod.

Jeg og Lasse så på mange bilder fra de to forskjellige versjonene av Carrie, variasjoner over det å bli dekket av blod. Vi snakket mye om det, det var en kunstskrekkfilm som het Messiah of Evil. Den er en zombiefilm som foregår i en slags kunstverden, den er veldig bra. Der er det en scene mot slutten hvor en zombie får en bøtte maling over seg, og blir en blå Carrie. Det ble mange slike abstrakte linker, og for meg er det slik musikk blir til. Det er ikke slik jeg ofte får spørsmål om i intervjuer: «Hvordan laget du en plate om mensen?». Som om jeg først tenkte på mensen, og så skrev om det som i en akademisk avhandling eller manifest. Slik sett er det veldig rart at det ble en fokusert plate, for vi hadde ingen klare mål. Vi hadde bare ett mål, og det var å lage en akustisk plate, og det gikk i dass.

[2017-kommentar: Jeg glemte ett essensielt spørsmål: Hvorfor lever ingen vampyrer av mensblod?]