Da Ruth Kasirye var Norges flaggbærer

I slutten av august kom nyheten om at vektløfteren Ruth Kasirye trakk anken i dopingsaken mot henne, samtidig som behandlingen av saken hennes ble debattert opp mot Therese Johaugs dopingdom.

Dette D2-intervjuet ble gjort under lykkeligere omstendigheter hjemme i Tønsberg i 2008, da hun var OL-håp (hun endte på sjuendeplass) og bar det norske flagget i åpningsseremonien i Beijing.

Ruth

– Smilet skal være bra for vår mentale helse, derfor smiler jeg så ofte jeg kan, sier Ruth Kasirye, som samtidig irriterer seg over at hennes kinesiske og østeuropeiske konkurrenter nesten aldri smiler. FOTO: KIMM SAATVEDT/D2 (faksimile)

Mens du nyter sommeren løfter Ruth Kasirye så mye jern som overhodet mulig. Det blir kjapt 70 tonn i uken for OL-håpet.

– Gutter er pingler! Gutter er svake! Gutter tror de er sterke, men jenter har bedre kroppsbeherskelse og har derfor lettere for å lære seg vektløfting.

Vi er i TK-hallen i Tønsberg, og Ruth Kasirye har nettopp fortalt at hun tidligere på dagen tok 200 kilo i benkpress. Skandinavias eneste OL-håp i vektløfting er så god at hun som eneste jente deltar på herresiden i lag-NM. I fjor ble hun den andre nordmannen gjennom tidene som løftet det dobbelte av sin egen kroppsvekt, da hun tangerte Arve Jansbergs legendariske norgesrekord fra 1961 med 120 kilo i støt. I tillegg løftet hun fem kilo mer enn Jansberg i rykk, noe som ga ny nordisk rekord på til sammen 215 kilo.

– Men jeg er egentlig ikke så sterk. Du kan løfte mye på teknikk.

Nå er det drømmen om OL-konkurransen i Beijing 13. august som driver Kasirye til intens trening i TK-hallen, overvåket av svart/hvitt-bilder av fordums vektløfterhelter som Øystein Holt og Leif Jenssen, OL-mester i 1972. Hun vil ikke si noe mer at hun håper på fjerdeplass, men samtidig er det liten tvil om at 26-åringen drømmer om å løfte edlere metaller enn de som befinner seg på vektstangen over hodet.

– I 2009 skal jeg bli europamester! Det var jo en seier å ta EM-sølv i fjor, men det var jo ikke akkurat gull heller [2017-kommentar: Det endte i ny sølvmedalje].

Optimisten og pessimisten
– Optimistisk dame hun der Uganda-jenta, smiler Per Marstad, leder for vektløftergruppen i Tønsberg-Kameratene.

Der Kasirye er den smilende optimisten har treneren tatt på seg rollen som pessimistisk realist i forholdet. For selv med stigende formkurve, to nordiske mesterskap og to EM-medaljer på cv-en, er det ikke europeerne som er Kasiryes sterkeste konkurrenter.

Dagens vektløfterstjerner kommer fra Øst-Europa, Tyrkia, Hellas, Iran og ikke minst Kina. Der Kasirye kan vise til 20-25 kvinnelige kollegaer og bare én reell konkurrent på internasjonalt nivå, Anja Evelin Jordalen fra Bergen, har Kina fire-fem millioner aktive vektløftere. Det er trolig sterkere konkurranse i det kinesiske mesterskapet enn i OL, hvor det er begrenset hvor mange deltagere Kina får delta med. I VM er Kasiryes beste innsats en åttendeplass, og Marstad tror ikke en plass på topp fem i OL er innen rekkevidde.

– Det skjer aldri sensasjoner i vektløfting. Her blir du sakte, men sikkert bedre, og du bedrer dine personlige rekorder med ett kilo om gangen. Det tar rundt åtte år å nå formtoppen, og Ruth har bare løftet i fem år. Egentlig er Beijing-OL for tidlig, men fortsetter hun til London i 2012 kan hun raskt vinne medalje, mener Marstad.

Treningsnarkoman
– Jeg fikk nettopp sms fra Stian Grimseth, som fortalte at han hadde syklet Den store styrkeprøven på 20 timer. Klarer han det, så skal jeg klare det også, smiler Kasirye.

Stian Grimseth, Norges forrige OL-håp i vektløfting med 12 norgesmesterskap på rad, er blitt både venn og forbilde for Ruth Kasirye. Og konkurranseinstinktet hennes er det ikke noe i veien med, dersom Grimseth sykler Oslo-Trondheim, skal Kasirye gjøre det samme.

Hun sier selv at hun ikke har noen hobbyer, og når hun ikke sover, spiser, trener spenst, hurtighet eller bevegelse, prøver hun kanskje å se en film hjemme i leiligheten i Idrettsveien, men hun klarer bare å holde seg i sofaen i en time av gangen. Som regel befinner hun seg i TK-hallen, der hun tar på seg treningstøyet, spenner på magebeltet og løfter, løfter, løfter og løfter. To-tre økter om dagen, seks dager i uken, noe som tilsvarer 60-70 tonn over hodet i uken.

– Det blir nok litt ensomt å være den eneste norske vektløfteren i OL, jeg er ikke alltid like motivert når jeg trener helt alene her i hallen. Men jeg tenker at det ikke er så mange mennesker som klarer å løfte en vektstang over hodet, mens alle klarer å løpe eller sparke en dum ball.

Når Securitas ringer Per Marstad fordi alarmen har gått i TK-hallen klokken halv sju om morgenen, blir han ikke engstelig. For da vet han at Ruth er tidlig på jobb. Er det noen som blir utslitt i Tønsberg-Kameratene er det kollegaene og trenerne i vektløftergruppen, for når Kasirye trener rykk og støt med vekter opp mot hennes personlige rekorder må en assistent være til stede. Og Kasirye trener så mye at det går på kondisen løs hos hjelpeapparatet.

– Hun er her bestandig. Det går egentlig ikke an å trene så mye som henne. Men Ruth er spesiell, hun kan sette personlig rekord når hun trener, sier Marstad.

Fra Mukono til Drivstua
Da Ruth Kasirye var 15 år gammel spilte hun fotball, løp og drev med friidrett i byen Mukono og så for seg et liv som sykepleier i Uganda. Ett år senere hadde moren tatt med seg henne og de fem søsknene til en gård ved Drivstua, en nedlagt jernbanestasjon på Dovrebanen, mellom Dovre og Oppdal.

Overgangen til det myldrende folkelivet i Uganda til det øde Distrikts-Norge ble et lite sjokk for 16-åringen. Hun slet med å få venner og gikk inn i det hun kaller «en slags depresjon», men gjennom idretten begynte hun å sosialisere og lære seg språket. Men egentlig var det sprinter hun skulle bli, og med en personlig rekord på 12,05 på 100 meter er det ikke umulig at hun kunne ha konkurrert i norgestoppen. OL-kravet i dag er på 11,32.

– Jeg konkurrerte for Oppdal, og har en bronse i kretsmesterskapet fra Trondheim. Men jeg var ikke god nok, og da jeg var 19 år begynte jeg med vektløfting.

Opprinnelig var planen å trene styrke for å bli bedre i sprint, men Kasirye fant fort ut at hun hadde anlegg for vektløfting.

– Jeg ville neppe blitt vektløfter i Uganda. Der driver alle med fotball og friidrett, mens vektløfting jo er en veldig dyr idrett. Bare stangen koster 5000 kroner.

Konkurrerer mot seg selv
Vektløfting er en av de klassiske olympiske disiplinene. Idretten hadde stor prestisje allerede blant de gamle egyptere og grekere. I moderne tid fikk vektløfting et oppsving på slutten av 1800-tallet, og i 1891 konkurrerte sju atleter fra seks forskjellige land i det første verdensmesterskapet.

Vektløfting var også et selvsagt valg da det første moderne OL ble arrangert i Athen i 1896, sammen med friidrett, svømming, turn, fekting, bryting, skyting og sykling. Siden har det vært fast post på OL-programmet, bortsett fra i 1900, 1908 og 1912.

– Det fascinerende med vektløfting er at det er så store rom for forbedring. Der det er begrenset hvor store forbedringer atleter innen kondisjonsidretter kan vise til, kan en fersk vektløfter bedre sin personlige rekord fra 70 til 200 kilo på tre år. Det er en firedobling av resultatetene, forklarer Per Marstad, som selv har vært aktiv som vektløfter.

Hun har heller ikke problemer med at hun er den eneste norske vektløfteren i OL, eller at konkurransen på hjemmebane er så liten. I motsetning til bryter- og boksernaboene i TK-hallen trenger ikke Kasirye noen sparringpartnere, for hennes hovedmotstander er rundt to meter høy, 15 kilo tung og tynn som en strek.

– Jeg har bare en vektstang som motstander. I vektløfting konkurrerer du mot seg selv. Hvis du begynner å tenke for mye på de andre deltagerne blir det bare tull.

Etter OL vender Kasirye til skolebenken for å fullføre vernepleierstudiet, men det er ingen hemmelighet om at hun allerede drømmer om OL-medalje i 2012.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke trener, men etter 2012 har jeg trolig jobb, mann og barn. Men det er ikke helt umulig at jeg kan satse mot OL i 2016 heller.

– Men følg med i Beijing. Jeg skal overraske dere alle sammen.

Fakta – Ruth Kasirye (anno 2008)
* Eneste vektløfter fra Skandinavia i OL, uansett kjønn.
* Opprinnelig fra Mukono i Uganda og Drivstua i Sør-Trøndelag. Bor nå i Tønsberg, og er tilknyttet Tønsberg-Kameratene.
* Utdanner seg til vernepleier ved Høgskolen i Vestfold, men har studiepause i forbindelse med OS.
* Personlige rekorder: 101 kilo i rykk, 121 kilo i støt, 219 kilo sammenlagt.
* Personlige meritter: EM-sølv ’07, nordisk mester ’07 og ’05, nummer 8 i VM ’07. 4 NM-gull. Seks nordiske rekorder.

 

Reklamer

2 kommentar

  1. […] til Norges beste kvinnelige vektløfter.Jeg intervjua #RuthKasirye før Beijing-OL i 2008. oyvindholen.wordpress.com/2017/08/28/da-… […]

  2. […] til Norges beste kvinnelige vektløfter.Jeg intervjua #RuthKasirye før Beijing-OL i 2008. oyvindholen.wordpress.com/2017/08/28/da-… […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: