Jeg skrev også en arkitektursak i D2 om Sommer-OL i Beijing i 2008: Sommer-OL var en lykke for utenlandske stjernearkitekter, men en tragedie for det historiske Beijing, mente to svenske forfatterne.
Les også om 2008-utøverne Nina Solheim og Ruth Kasirye.
Forfatter Göran Leijonhufvud og flere med ham er overbevist om at Olympiastadion i Beijing, døpt «Fugleredet», vil bli stående igjen som et ikon. Foto: Jorge Láscar/Wikimedia Commons.
8. august 2008, klokken 08.08.08 lokal tid, rettes verdens øyne mot Olympiastadion i Beijing. I drøye to uker vil «Fugleredet» være lekeplass for verdens toppatleter under OL. Verdens stjernearkitekter har derimot lekt seg i Kinas hovedstad i sju år allerede. For da Beijing ble tildelt OL sommeren 2001, smalt også startskuddet for en av de mest intense byggeprosessene verden har sett.
* Prislappen er på over 200 milliarder kroner.
* Resultatet er «arkitektur som tvinger verden til å følge med», som The New Yorkers arkitekturanmelder Paul Goldberger skriver
* En av konsekvensene er raseringen av det historiske Beijing.
Fremskritt fremfor alt
Byplanen og byggestilen i Beijing har grovt sett vært den samme siden Kublai Khan grunnla Kinas hovedstad på 1200-tallet. Ingen fikk bygge høyere enn Keiseren, men nå krymper Keiserpalasset seg i skyggen av kontorkomplekser, kjøpesentre, skyskrapere og høyhus med luksuriøse leiligheter. Det gamle Beijing, med sine hutonger – de karakteristiske strøkene med smale gater og lave hus, forsvinner i et rasende tempo.
– Dette er de verste kulturødeleggelsene i Kina siden Maos kulturrevolusjon på 1960-tallet. Det gamle Beijing forsvinner, og prosessen er et mord på en unik form for bysentrum. Det hadde man neppe regnet med da man ga Kina OL, sier den svenske forfatteren, forskeren og journalisten Göran Leijonhufvud.
Leijonhufvud og konen Agneta Engqvist har bodd i Kina i 27 år, og hvert tiår gir journalistparet ut en innsiktsfull bok om det kinesiske samfunnet. De debuterte med Kineserna i 1985, fulgte opp med Draken vaknar: Kina år 2000 i 1996, og er nå aktuell med Kina: Den haltande kolossen.
Der de tidligere korrekt har spådd Kinas raske økonomiske vekst, tegner forfatterne nå et mørkt bilde av et samfunn med voksesyke, som knaker i sammenføyningene. Maos ønske om å se flest mulig rykende fabrikkpiper preger fortsatt hverdagen, for i Kina er fremskrittet et mål i seg selv. Byggefeberen er som dop for den kinesiske økonomien, og da blir historien lett liggende igjen på søppelfyllingen.
– Fremskrittet er viktigst, bevaring kommer i andre rekke. Det er teknokratene, ikke ideologene, som styrer Kina i dag, mener Leijonhufvud.
Fra sitt boligvindu i Beijing har han orkesterplass til det som konkurrerer med Dubai i De forente arabiske emirater om tittelen «verdens største byggeplass». En by forfatterne beskriver som en av de mest spennende stedene i verden, full av spektakulære nye monumenter og monumentalt stygge nye boligområder. En by der byplanleggerne konstant blir akterutseilt av virkeligheten, og ikke klarer å stå imot trykket fra eiendomsspekulanter og bilismen.
– Vi kan tilbringe to måneder i Sverige, og når vi kommer hjem til Beijing, har det hendt så mye at vi ikke kjenner oss igjen.
OL har selvsagt ikke skylden alene, men tildelingen aksellererte utviklingen. I 1950 fantes det rundt 3000 hutonger i Beijing. I dag er tallet nede i tusen – erstattet av brede bilveier, høyhus og shoppingsentre. Og som kronen har flere av verdens mest anerkjente, ettertraktede og kontroversielle arkitekter fått fritt spillerom til å gi Beijing tidenes arkitektoniske ansiktsløftning.
Praktbygg
Satsingen har gitt resultater. Da magasinet Time nylig kåret verdens nye arkitektoniske underverk, befant tre av byggene på topp ti-listen seg i Beijing:
* Olympiastadion, tegnet av det sveitsiske arkitektfirmaet Herzog & De Meurons.
* Hovedkvarteret til tv-kanalen CCTV, som er blitt verdensberømt lenge før kontorbygget står ferdig senere i år. Tegnet av OMA-kontoret til den hollandske stjernearkitekten Rem Koolhaas.
* Boligkomplekset Linked Hybrid, med sine åtte tårn med bruer mellom, tegnet av Steven Holl.
Göran Leijonhufvud understreker da også at byggefeberen har sine positive sider. Selv trekker han frem Nasjonalteatret, tegnet av den omstridte franske arkitekten Paul Andreu og døpt «Eggeskallet». Kritikere mener det ødelegger feng shui-prinsippene i det gamle Beijing, og at det overhodet ikke passer inn i landskapet rundt Folkets hall, Keiserpalasset og Den forbudte by.
– Jeg synes Nasjonalteatret er en veldig spesiell bygning, som er slående og vakker når den opplyses innenfra om kvelden. Ser man bort fra at det ikke matcher de historiske bygningene rundt, kan man lett falle for det. Og Olympiastadion kommer garantert til å bli et ikon, sier Leijonhufvud.
I sitt nyeste nummer skriver det svenske arkitekturtidsskriftet Forum AID om arkitektur i diktaturer som Kina og De forente arabiske emirater: «I dag bygger man ikke for å skremme sine undersåtter, men for å forføre resten av verden.»
Dagens diktaturer har fjernet seg fra stalinismens undertrykkelse og Albert Speers nazimonumenter, og arkitekturen i Kina og Dubai gjenspeiler ingen tydelig ideologi eller vulgær maktstruktur. «Dagens diktaturer leverer ikke budskap, men skjønnhet og innovasjon,» heter det
Göran Leijonhufvud er til en viss grad enig, men påpeker samtidig at Forum AID-redaksjonen går rett i fellen de selv beskriver. For det er ikke først og fremst de store praktbyggene som bekymrer Leijonhufvud, det er den voldsomme farten gamle bygg og boliger blir revet til fordel for dyrere boliger, bredere veier og større kjøpesentre. Praktverkene i Beijing skygger for hverdagsbyggene, og der lever stalinistisk byggeskikk i beste velgående.
– Kinesiske myndigheter bygger så definitivt fortsatt i en stil som er ment å skremme undersåttene. Bare se på det nye sikkerhetsdepartementet, ikke langt fra Den himmelske freds plass. Her snakker vi virkelig om maktspråk, med en firkantet, kald og grå koloss. Dessuten snakker alle domstolsbygninger i alle byer det samme maktspråket, det er veldig gjennomført i hele landet.
Den franske arkitekten Paul Andreu har tegnet Nasjonalteatret i Beijing slik at det ser ut som et glassegg som flyter på en kunstig innsjø. Inngangsdøren er skjult under overflaten. Foto: Francisco Diez/Wikimedia Commons
Eiendomsspekulanter
Den febrilske husbyggingen i Kina handler ikke bare om OL. Utviklingen drives frem av pengesultne eiendomsspekulanter, eskalerende privatbilisme og politikere som ønsker monumenter over sin egen regjeringstid. Nasjonalteatret er for eksempel kjæledeggen til tidligere president Jian Zemin, og det uoffisielle minnesmerket etter hans regjeringstid.
– Vinnerne i dagens Beijing er eiendomsselskapene i Kina, Hongkong og Singapore. De kinesiske selskapene er i prinsippet kommunale, men i praksis drives de av barna til pampene i kommunistpartiet, eller folk som har gått ut av statsforvaltningen og driver virksomheten som sitt private selskap. Dessuten finnes det selvsagt også vanlige mennesker, som har investert i egen leilighet for noen år siden, og nå kan selge for det mangedoble, mener Leijonhufvud.
Stilforvirring rår i Beijings nye boligområder, der leiligheter og boligblokker i barokkstil, funkis, postmodernisme og nasjonal stil spretter opp side om side. I Øst-Beijing flytter de nyrike inn i eksklusive villaområder med navn som Manhattan, Central Park, Upper East Side og Fifth Avenue. Eller hva med Palm Springs, Aristocrat Towers eller Champagne Town?
Taperne i denne ekstreme byfornyelsen er beboerne som tvangsflyttes fra boligene som rives, og der kompensasjonen på ingen måte hjelper dem inn på markedet i nabolaget igjen. Over én million mennesker er blitt tvunget ut av sentrum siden 1993. Og det er alle de ufaglærte bøndene som strømmer til byene for å jobbe på de tusenvis av bygningsplassene.
Rundt 38 prosent av Kinas 1,3 milliarder innbyggere bor nå i byer, men tallet kan bli doblet – eller til og med tredoblet – frem mot 2020. Problemet er at mange av bøndene slett ikke får lov til å flytte, men blir boende midlertidig og uoffisielt i brakker – så lenge de har jobb. Göran Leijonhufvud kaller det en form for apartheid.
–Det bygges ikke for at arbeidskraften skal bo i byene, de holdes utenfor markedet. Samtidig skjer det også en urbanisering, der folk flytter fra landsbyen til mindre byer og også helt nye småbyer ute i distriktene. De store taperne er bøndene som bor og jobber i storbyene uten å få lov til å bosette seg. Dette fører også til at byggingen bare må fortsette, for å sysselsette arbeiderne og dermed forhindre sosial uro.
New York-arkitekten Steven Holl er ansvarlig for boligkomplekset Linked Hybrid, der åtte firkantede og ett rundt tårn på rundt 20 etasjer bindes sammen av flere bruer. Det runde tårnet skal bli et hotell, mens det blir boliger i de andre tårnene. Foto: Lian Chang/Wikimedia Commons
Etter OL
Når atletene forlater Beijing i slutten av august tror Göran Leijonhufvud at en viss metthetsfølelse kan senke seg over byggefeberen i byen. Kanskje vil eiendomsprisene stabilisere seg, eller til og med synke?
– Men eiendomsselskapene, spekulantene og teknokratene driver fortsatt utviklingen fremover. Selv om 25 kjerneområder med eldre bebyggelse er vedtatt bevart, tror jeg slaget om å ta vare på det gamle Beijing allerede er tapt.
Gullalderen til de utenlandske stjernearkitektene kan derimot være over, for parallelt med en tiltagende kritikk av raseringen av det gamle Beijing, viser kinesiske fagfolk og politikere nå åpen skepsis mot at utlendingene er blitt prioritert fremfor kinesiske arkitekter.
– Stemningen er nå slik at det lett kan bli færre oppdrag til utenlandske arkitekter og flere til de kinesiske, men det betyr ikke nødvendigvis at det fører til flere bygg i gammeldags, kinesisk stil eller bevaring av eldre bygg. Det finnes riktignok politiske ønskemål om en mer kinesisk byggestil, men politikken er ikke alltid det viktigste i Kina.
Øyvind Holen 