Hva med en ny Løkka-bok?

Er det ikke på høy tid at noen skriver en ny bok om Grünerløkka? 1998-forsøket med Grünerløkka: En vandring gjennom 1000 år fortjener en konkurrent.

Merete Lie Hoel og Nils Petter Thuesen
Grünerløkka – En vandring gjennom 1000 år
Grøndahl Dreyer 1998
3/6

Ny praktbok om Grünerløkka gir en interessant og lærerik historisk gjennomgang, men hvor er det blitt av bydelens mennesker?

Journalist Merete Lie Hoel elsker Grünerløkka hvor hun er født og oppvokst, det kommer tydelig frem i hennes kjærlighetserklæring til «Løkka». Men hennes betraktende glansbildeversjon av bydelen, som Einar Granum beskrev som «bydelen mellom pils og bayer», blir trettende i lengden.

Historisk
Grünerløkka er en god bok dersom man ønsker innblikk i bydelens tidlige historie. Her får man vite mer om Peter Grüner, Thorvald Meyer og andre historiske løkkanavn. Problemet er at boka lover så mye mer enn den holder.

Boka skal være en vandring gjennom tusen år, intet lite løfte ettersom bydelen knapt har passert 100 år. Jeg kan tilgi den raske gjennomgangen av de 900 første årene, men boka hopper fullstendig bukk over den nære historie.

Spesielt savnes innblikk fra 70- og 80-årene da innvandrerne flyttet inn, og bydelen på 90-tallet utviklet seg til det «hippeste» sted i Oslo. Hoel er god når hun dekker siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, men på den nære historie og nåtiden svikter boka.

Mye av årsaken finner vi i at Hoel hovedsakelig har brukt skriftlige kilder, samt sine egne distanserte observasjoner fra Grünerløkka i dag. Den journalistiske nerven mangler. Ingen gamle eller unge beboere er intervjuet, Løkka-innbyggernes stemme savnes.

Samtidig fortelles det om spennende prosjekt som Nordic Black Theatre, X-Ray Ungdomshus og alle kunstnerne som bor på Løkka. Vi blir fortalt at spennende ting skjer på Løkka, men får aldri innblikk i hva som er så spennende.

De kjedelige og teknisk uimponerende fotografiene er tatt av Nils Petter Thuesen og Herman Berthelsen, som er like sjenerte som forfatteren når det gjelder å få kontakt med menneskene på Løkka. Aldri har jeg sett så mange fotograferte rygger i en praktbok, og Grünerløkka fremstår som ganske folketomt.

Rosenrødt
Merete Lie Hoel presenterer en rosenrød glansbildeversjon av Løkka i dag. Grünerløkka er bydelen hvor alle snakker sammen, og hvor til og med wienerbrødene er større, søtere og bedre enn noen andre steder i Oslo (s. 12). Problemer blir knapt nevnt, eller feies fort under teppet som her: «Det er ikke lenge siden de narkomane flyttet på seg, og livet ble levelig for andre innbyggere på Grünerløkka. Den tid er forbi da det lå plastposer med heroin for millioner langs elven, og bakkene var fulle av brukte sprøyter» (s. 23).

Jeg skal ikke bestride at Grünerløkka er en flott bydel, men personlig er jeg ganske trøtt av at den beskrives som paradis på jord. Vi snakker om en bydel der innvandrere og eldre er i ferd med å skvises ut av trendy og kjøpesterk ungdom, en bydel der de eldre frykter at de skal miste sitt eldresenter, hvor boligprisene skrus rekordfort i været og hvor kulturtilbudet er avhengig av noen få idealister som Nordic Black Theatre og Grünerløkka Lufthavn.

Jeg synes Grünerløkka er blitt en glanset turistguide for bydelen. Hoel hadde tjent mye på å legge sin betraktende rolle mer til siden, til fordel for en tettere kontakt med bydelens mennesker. For det er vel de som faktisk har gjort, og gjør, Løkka til det den er?

 

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: