Savnet band 10: Piledriver

Nå som Are Kleivan har trukket seg tilbake som Øya-designer, kan vi kanskje å høre mer enn sporadiske konserter fra Piledriver?

Jeg intervjua bandet i 1997, men det klarte jeg ikke å finne – så da må jeg nøye meg med en en lunken plateanmeldelse.

Flere savnede band her.

 

Piledriver
Mystery Monkey Man/The Kids Who Will Never Die 7»
Grand Royal/HS 1999
3/6

Med forsterkninger fra gitarist Ivar Winther er det utvilsomt blitt mer øs over Piledriver, sammenlignet med albumet Staying Up Late With Piledriver. Gitarveggen er mer massiv, trommene har mer trøkk, mens det corny orgelet er tonet betraktelig ned til fordel for mer støyende effekter.

Begge låtene på denne vinylsinglen sitter ganske bra, og bør være solide konsertfavoritter. Men fortsatt høres Piledriver en anelse endimensjonal og fislete ut, du får ikke den trøkken i trynet du ønsker av slik røff rock.

Piledriver minner mer om en liten spjæling som hamrer og banker i deg uavbrutt, uten at det gjør større skade. Lydbildet blir for monotont og river ikke skikkelig i øregangene og mellomgulvet.

Men mot slutten av «Mystery Monkey Man» skjer det noe: Intensiteten stiger til et kræsj av støy, som gir meg et støkk, og gjør at jeg fortsatt har troen på at Piledriver en gang vil levere en plate som virkelig river. Men å prøve å jukse på seg utgivelse under Beastie Boys’ plateselskap Grand Royal er vel ikke så veldig morsomt…?

Opprinnelig publisert i Osloposten.