Hvor blei det av Sissy Wish?

Apropos Gåte, som vender tilbake med sin første låt på 12 år: Hvor blei det av Sissy Wish?

Hun fikk hele 13 seksere for debutalbumet You May Breathe (2004), mens fjerdealbumet Happy Monster (2013) bare ble omtalt i Østlandets Blad 😦

Her er min anmeldelse av den vanskelige andreplata.

Sissy Wish
Tuning In
Bauta/Tuba 2005
4/6

Sissy Wish smører litt tjukt på i andre kapittel av sin uredde utforskning av pophistorien.

”Free your mind from your father, concentrate on your daughter”, synger Siri ”Sissy Wish” Wålberg på “About A Machine” – det flotte og frenetiske åpningssporet på Tuning In. Hun har gjort rådet til sitt eget; og glemmer presset etter debuten You May Breathe… (som fikk 13 seksere) for å konsentrere seg om sitt nye ”barn” – tilsynelatende uberørt av kritikernes nesegruse beundring.

Albumet starter med et brak. ”About A Machine” og ”Scoundrel Days” er syrlige og friske popsymfonier, der Wålberg synger med stemmen hun har gjort til sitt varemerke – en slags snøvlende og ekspressiv miks av Kate Bush og Debbie Harry (og det er til tider sannelig ikke lett å få med seg tekstene).

Tempoet roer seg med ”You’re the Priscilla”, men her kommer vi til problemet med Tuning In. Produksjonen til Kato Ådland og H.P. Gundersen renner over av innfall, instrumenter og gode grep, men føles i lengden overlesset. ”Less is more” er tydeligvis et banneord i Gjøa Studio. Ideene og effektene står så tett i kø at lytteren trenger pusterom, og mer spartanske låter som ”Wait. Walk” og ”The Roses Won’t Smell Any Better” gir samme følelsen som å trekke pusten igjen etter et minutt under vann. Men flere av låtene får ikke luften de trenger, og druknes i et lass av effekter og instrumenter.

Når det er sagt, er det liten tvil om at Sissy Wish er en original låtskriver og karismatisk artist jeg håper vi vil høre mye mer fra i årene som kommer. Hun snappet fortjent Spellemannprisen foran nesen på Bertine Zetlitz, men neste gang håper jeg hun og produsentene hennes tør å stole mer på låtene. Tuning In er overprodusert, og kakofonien gjør albumet til mer slitsom og hektisk opplevelse enn You May Breathe…

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.