D2 fyller ti år: Tilbake til 1880-tallet

Min debut som D2-motejournalist: Om cowboymotens comeback:

Macho er tilbake i motebildet. Og cowboyer som Brad Pitt og Russell Crowe leder an.

D2 fredag 16. november, foto: Jørgen Gomnæs

Det er cowboy meg her og mer cowboy meg der,

og mere her enn det er i USA

Lillebjørn Nilsen, «Hvor kommer alle cowboyene fra?»

Rommene ble varmere og regnet falt hardere da han dukket opp, heter det om Jesse James i Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford. Og det er ikke bare på kinolerretet den furete og værbitte westernhelten vender tilbake, men også på catwalken og i gatebildet. For det er bare livsløgnerne blant oss som ikke får lyst til å kle seg som det var 1880 igjen, etter å ha sett Brad Pitt og Sam Shepard som brødrene Frank og Jesse James, i hvite skjorter, stramme vester pyntet med gullkjeder, mørke jakker, brede revolverbelter, skjeggstubber og sigaren trygt plassert mellom fingrene eller tennene.

Og i januar entrer Russell Crowe kinoene som nesten like velkledd togrøver i nyinnspillingen av westernfilmen 3:10 to Yuma. Dette er gode nyheter for alle som vil drømmer om å være macho, uten å måtte campere på helsestudioet først.

– For mannen i gata er det like vanskelig å strebe etter kroppsformen til modellene til klesdesigner Hedi Slimane som til muskelbuntene på omslagene til damenes kioskromaner. Men machodetaljene som følger med når man klesmessig referer til militæret, cowboyer eller andre eventyrere, kommer så nedtynget i indirekte antydninger, at kroppen som bærer klærne hverken trenger Pitts sixpack eller Crowes armmuskler, mener Harold Koda, kurator ved draktinstituttet ved Metropolitan Museum of Art i New York.

New macho
Cowboyen er ikke alene på catwalken i høst, men har fått selskap av astronauter, samuraier, sverdsvingere og maskerte helter. Det britiske motemagasinet GQ Style har lansert begrepet «new macho», og fastslår at det siste tiårets metroseksuelle mann – symbolisert i England ved statsminister Tony Blair og stilikon og idrettshelt David Beckham – er på kraftig retur. Nå handler det igjen om lær, denim, skjegg og naturfarger som spenner fra brunt til svart. Omtrent slik Jesse James ville ha kledd seg, dersom han pyntet seg til en tur i kirken i Kansas City på 1880-tallet altså.

– Hårete tweed, grove strikkeplagg, lær, denim i ulike stadier av forfall, og dempede, «naturlige» farger setter mannen som bærer klærne på siden av den hyperutviklede sofistikasjonen til dagens urbane mann og den målbevisste monotonien til kontorets lønnsslave. Den nye machomoten kan dermed ses som et opprør mot de siviliserte og feminiserte aspektene med dagens urbanitet, og antyder en retur til fortidens handlingsorienterte og selvforsynte mann, enten han var soldat, cowboy eller lovløs, synes Koda.

I GQ Style skriver journalist Charlie Porter at macho hater mote, mens mote på sin side er besatt av macho. Dette har ført til at motebransjen har objektifisert macho i en slik grad at det har tippet over i det kvalmende, mens machomannen tvinges til å ta fullstendig avstand fra alt som minner om mote og stil. Harold Koda er enig, men tror samtidig den metroseksuelle mann ikke er død. For en ekte metroseksuell har ikke problemer med å omstille seg til et nytt motebilde, macho eller ei.

– Mote drives ikke først og fremst fremover av avvisning av et image eller en stil, men av impulsen til å forandre og utvikle seg. Motesystemet er basert på en syklus av nyskapning og foreldelse. Når det gjelder den metroseksuelle mann, kan man argumentere for at han like gjerne kan være den første til å omfavne en stil som «new macho», nettopp fordi han er så følsom overfor svingninger i motebildet. For selv om den metroseksuelle mann forbindes med en bestemt stil, knyttet til perioden da begrepet dukket opp, så handler det å være metroseksuell mer om tilnærmingsmetoder og holdninger overfor livsstil. Dermed kan man fint være metroseksuell og sjonglere et stort utvalg av maskuline identiteter.

Vanskelig balansekunst
Koda minner oss om at kostymeringen i Hollywood-filmer på ingen måte må være historisk korrekt for å skape troverdighet rundt en epoke – som i dette tilfellet 1880-tallets ville vesten. Snarere tvert i mot.

– Hva vi tror om fortiden er sjeldent basert på harde fakta alene, men er snarere et bilde dannet av minner, anekdoter, fordommer og tidligere feiltolkninger av sannheten. Derfor er kostymedesignerens oppgave like mye å gi publikum klær som befester hva vi tror, og ikke så mye hvordan det virkelig var. Et annet problem er at hvis man virkelig skal være tro mot historien, så vil klesstilen ofte dempe stjerneauraen til skuespillerne. Derfor må kostymedesignerne balansere to krav: Å være tro mot karakterene og historien, samtidig som de presenterer stjerneskuespillerne på flatterende vis.

«Nice little suit, cowboy», freser desperadoen Wood Hite (Jeremy Renner) til sin yngre røverkollega Robert Ford (Casey Affleck), og i filmen drar kostymedesigner Patricia Norris Jesse James og hans kumpaner mellom bondegården, nybyggerbyer som Kansas City og den gryende metropolen New York. For Affleck lukter det gjennombrudd, enten han pakker inn sin spyttslikkende, forræderske og nevrotiske rollefigur i pyntelige dresser eller røffere fugleskremselmote. Og la oss ikke glemme hattene. For selv om det ikke er én tradisjonell cowboyhatt i sikte i Jesse James’ filmverden, er det neppe tilfeldig at tenåringsguttene med diamantøredobb nå skotter med skepsis opp mot de ferske hattehyllene hos Hennes&Mauritz.. Dette gleder selvsagt Norges evige cowboyer.

– Jeg har brukt hatt i 20 år, det er et plagg altfor få bruker. Nå som selv politikere og børsmeglere går i olabukser, er hatten fortsatt forbeholdt de få. Noen ganger føles det riktig å ta på seg hatt, som når jeg skal på fest eller arrangere festival, sier Svein Bjørge, drivkraft i Hovefestivalen i Arendal, Steinkjerfestivalen og Schous kulturbryggeri i Oslo

Etablert westernmote
Med boots, westernskjorte og sporadisk cowboyhatt er Bjørge mer norsk rocks svar på «the man in black» enn en typisk cowboy. En slags goth-cowboy om du vil. Tom Skjeklesæther, frilansjournalist og programleder for musikkprogrammet Cowboy og indianer på NRK P1, har derimot klesskapet fullt av støvler, Wrangler-jeans og skreddersydde cowboyhatter, men påpeker at cowboymoten de siste årene nettopp nettopp er blitt annektert av andre enn typiske countryfans som ham selv.

– Innen rocken er westernskjorte og til og med cowboyhatt blitt mektig populært, både innen metal, blant popstjerner som Madonna, hipstermusikere og store deler av den nye norske singer/songwriter-generasjonen – fra Thomas Dybdahl via Saint Thomas til Madrugada. Cowboymoten har kommet og gått gjennom hele 1900-tallet, men har nå etablert seg som en akseptert måte å kle seg på, sier Skjeklesæther.

Så var da cowboystilen opprinnelig en videreføring av det funksjonelles seier over mote og pynt i mannemoten, en trend som begynte på tampen av 1700-tallet. I etterdønningene av den amerikanske og franske revolusjonen ble adelens overdrevne pyntebehov erstattet av de republikanske likhetstankene til den fremadstormende borgerklassen. De røffe forgjengerne til dagens businessdress erstattet adelens snorer, silke og broderier med nøktern uniformering, funksjonalisme og fravær av pynt. Og slik har det vært siden, med noen få unntak.

– Motkulturens «påfugl-revolusjon» på 1960-tallet, videreført i glamrock og disco på 1970-tallet, utvidet utvalget av prangende og uttrykksfulle klær for menn i alle aldre, men sett i den store sammenhengen var dette bare et blaff gjennom to hundreår med dempet herremote, mener Harold Koda.

Påfugl-cowboyen
Men cowboymoten har gjennom hele forrige århundre tallet balansert mellom den trauste arbeidskaren og den struttende påfuglen. Tidlig på 1900-tallet var cowboystil en måte å kle seg i historiens klær for den jevne amerikaner, et forsøk på å holde på individualismen og mulighetene til 1800-tallets nybyggere. Og gjennom Buffalo Bills vill vest-show ved forrige århundreskifte inntok cowboymoten populærkulturen, hvor den siden har befestet sin stilling gjennom filmer, tegneserier og countryartister.

Fra 1930- og gjennom 50-tallet gjorde westernhelter som William S. Hart og Tom Mix stilen ekstremt populær blant barn, og siden er fakkelen båret videre av musikere fra Hank Williams til Garth Brooks, samt filmhelter fra Clint Eastwood til John Travolta i Urban Cowboy og tilbake til en grånende Clint Eastwood igjen.

– Jeg har både sansen for den nøkterne og den ekstremt overdrevne cowboyen, men vi gjennomskuer lett folk som har kledd seg ut. Men det er fortsatt slik at cowboystil kobler brukeren opp mot en spesiell film- og musikksmak, samtidig som det å bære cowboyhatt alltid har vært et politisk ukorrekt statement. Hatten er et symbol på alt som er galt med USA, noe som bare ble enda tydeligere etter 11. september og med George W. Bush i presidentstolen, mener Tom Skjeklesæther.

Harold Koda er på sin side ikke like begeistret for at trauste kugutter igjen ser ut til å bli et motemessig forbilde for alt fra aldrende gubber til tenåringsgutter, og savner perioden da en mer fargerik og prangende stil gjorde mannfolk seksuelt attraktive.

– Jeg foretrekker tiden da seksuelt tvetydige rollefigurer à la David Bowie og Mick Jagger ga gutter størst sjans for få seg et ligg, enn denne stilen som aper etter kugjetere og tømmerhoggere. Men det kan virke som dagens mann, med sitt skjøre ego, er redd for å virke mistenkelig opptatt av hvordan han tar seg ut. Dermed blir en stil som antyder en omhyggelig manglende interesse overfor mote redningen.

Tom Skjeklesæther er hjertens enig med tolkningen til museumskuratoren.

– Det å kle seg cowboy er utveien for menn som ikke vil bli oppfattet som motetullinger, men samtidig er opptatt av hvordan de ser ut. Og så er det en stil som aldri går av moten. Drømmen min er fortsatt en skreddersydd nudie-dress av den typen Hank Williams gikk med, men siden de koster fra 30.000 til 70.000 kroner, har jeg aldri hatt råd til det.

Vel, svaret er streit og enkelt og greit:
Det er Norge dem for tida kommer fra!
Og vi er stolte av vårt; så vi tenker på eksport
om bestanden blir for snau i USA

Lillebjørn Nilsen, «Hvor kommer alle cowboyene fra?»

Undersaker

* Aldersforklaringen
Harold Koda ved Metropolitan Museum of Art har også en kynisk forklaring på hvorfor «new macho» gjør seg gjeldende i høstens motebilde. Det handler nemlig om alder.

– Det mest velstående markedet for herreklær er nok flere hakk eldre enn moteindustriens målgrupper de siste årene. I tillegg er dagens ungdommelige kjøpere mer troende til å henge seg på en slik ny trend, enn de eldre kundene var troende til å bli med på dagens fokus på syltynne, ungdommelige og androgyne moteforbilder.

Armani og The Untouchables
Visste du at da Kevin Costner og Sean Connery ble kledd opp som Eliot Ness og Jim Malone i The Untouchables (1987), så var kostymene designet av Giorgio Armani.

– En Armani-kolleksjon fra 1980-tallet dannet grunnlaget for klærne til føderale agenter i forbudstidens USA på 1930-tallet. Armani fingret ikke med detaljene, og det som koblet klesdrakten opp mot tidsepoken lå i stylingen. Uten disse detaljene kunne klærne til Costner fungert like bra på 1980-tallet, og det samme gjelder westernstilen i Brad Pitts Jesse James-film, mener Harold Koda.

Fakta – Westernfilmer

* Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er regissert av Andrew Dominik, har Brad Pitt og Casey Affleck i hovedrollene, og har norgespremiere 16. november.

* Russell Crowe og Christian Bale spiller hovedrollene i 3:10 to Yuma av James Mangold, en nyinnspilling av en klassisk westernfilm fra 1957. Den har norgespremiere 3. januar.

* Flere westernfilmer er på vei: Appaloosa med Ed Harris, Viggo Mortensen og Renée Zellweger, filmatiseringen av Cormac McCarthys No Country For Old Men, The Prodigal Guns og Shiloh Falls.

* Underveis er også den meksikanske westernfilmen River of Gold, den danske westernkomedien Pistoleros, japansk sushiwestern i Sukiyaki Western Django, zombiewestern med Wesley Snipes i Gallowwalker, spøkelseswestern i The Ghost Riders og vampyrwestern i High Midnight.