D2 fyller 10 år: OBOS-landet

Her er min første D2-coversak, 2007-historien om OBOS i director’s cut-utgave. Den er ikke så veldig forskjellig fra den trykte utgaven, men åpningsscenen fra Ekely borettslag blei kutta.

Og ti år etter har Simen Gonsholt fulgt opp med denne D2-saken om drabantbyenes perler.

D2 fredag 16. november 2007, foto: Sune Eriksen. 

Spøkelser, imponerende byggerekorder, dype skuffelser, anonyme helter og Dag Solstads drabantbyharme. Det er på tide å fortelle historien om OBOS.

Det spøker i borettslaget. På tampen av 1980-tallet møtte billedhogger Øyvind Osjord Åstein og kunstmaler Marja Karlsson gjenferdet som en sjelden gang viser seg i Ekely borettslag, i beste OBOS-land på vestkanten av Oslo. I forberedelsene til en utstilling på Kunstnerforbundet, hørte kunstnerparet raske skritt og så konturene av en person i atelieret de befant seg i.

– Det var blant annet flere trykk av Frans Widerberg i atelieret, så vi var sikre på at det var en tyv, og fortet oss etter for å stoppe ham, forteller Åstein, som har bodd i borettslaget i over 20 år.

Men selv om billedhoggeren var hakk i hæl, og alle mulige dører og vinduer var låst, var den mystiske tyven som sunket i jorden. Like plutselig som han hadde dukket opp.

– Da jeg snakket med Widerberg like etter, forklarte han at både han selv, Nils Aas og Knut Jørgensen hadde opplevd merkelige ting i borettslaget tidligere. Så la han inn en liten kunstpause, før han konkluderte:  ”Jaha… han viser seg kun for de begavede.”

Glemte pionerer
Edvard Munchs gjenferd hjemsøker kanskje kunstnerens gamle atelier på Ekely, og Munchs ånd svever helt sikkert fortsatt blant billedkunstnerne som i dag holder hus i OBOS’ kunstnerboliger på Ekely.

– Den største spøken er riktignok alle som tror Oslo kommune lar oss bo her gratis og at vi har fått husene. Du må riktignok være billedkunstner for å få lov til å kjøpe her, men vi betaler husleie som alle andre, og nå nærmer prisen for husene seg tre millioner kroner, sier Karlsson.

Noen som ikke spøker i dagens OBOS-borettslag er derimot herrene som har æren for at disse rimelige kunstnerboligene med tilhørende atelierer ble bygd i 1950. For de var altfor beskjedne til en gang tenke tanken på å plage naboene ved å vende tilbake som spøkelser.

Kjenner du til den lavmælte OBOS-sjefen Martin Strandli, ”betongsosialisten” Audén Baastad og arkitekter som Jacob Christie Kielland, Carsten Boysen og Frode Rinnan, drivkraften i det historiker og forfatter Bjørn Bjørnsen kaller ”et storstilt eksperiment i sosial boligbygging”? Bjørnsen forteller nå deres historie i boken OBOS 1929-1970. Hele folket i hus, det første av to bind om OBOS’ historie, skrevet på oppdrag fra boligselskapet.

For mens Nord-Norge måtte gjenreises fra grunnen etter andre verdenskrig, ble Oslo gjenfødt som en helt ny by etter krigen. I løpet av noen tiår ble grisgrendte jordbruksområder i Aker kommune ekspropriert av Oslo kommune, hovedstaden ble verdens fjerde største by i utstrekning, og bondegårdene ble på rekordtid erstattet av rekkehus, lavblokker og skyskrapere.

I 1953 satte Norge europeisk rekord i boligbygging, og OBOS bidro med 1787 i 1953, 2200 i 1954 og 2702 i 1955. I 1958 erklærte OBOS at Norge hadde satt verkensrekord i boligbygging, og sjefen Martin Strandli, snekkeren som ”snakket lavt og ble hørt”, hadde ansvaret for totalt 27.000 nye boliger. Bjørnsen mener Strandlis rolle i utformingen av Oslo er sørgelig undervurdert.

– Kong Christian IV bare pekte på et kart, og var mer opptatt av militær strategi enn byens innbyggere da han planla Oslo. Martin Strandli ga derimot titusener tak over hodet, og har bidratt mer enn noen annen til å forme Oslo etter krigen. Statuen av Christian IV troner på en sokkel på Stortorget, mens Strandli bare har fått en blindvei på Rødtvet, og ikke en gang er nevnt i leksikon. Om noen fortjener en statue, er jeg ikke i tvil om at det er Strandli.

I boken trasker Bjørnsen gjennom OBOS-landet, og historien starter noen hundre meter fra hans eget hjem på Vålerenga, ved borettslaget Etterstad 1 på Etterstadsletta 4, som sto ferdig i 1931. Han fremstiller byggingen av den nye hovedstaden som en kamp mellom Christian IVs Oslo, der bare de rikeste hadde råd til å eie egen bolig, og Martin Strandlis Oslo, der flest mulig familier skulle ha eget tak over hodet. Etterstad 1 var det første skrittet på denne veien.

– Dette var de første leilighetene for arbeidsfolk i Oslo med egne bad, bygd i karré-form, og tegnet etter fransk slottsmønster. Der Slottet i Oslo aldri ble fullført som planlagt, har man her gjennomført den kvadratiske formen med innebygd hage, sier Bjørnsen.

IMG_2982

Parkerte ambisjoner
Arkitekturen, de romslige leilighetene og det luksuriøse interiøret førte til at både naboer og drosjesjåfører raskt døpte det første OBOS-bygget til ”Etterstadslottet”, et navn som fortsatt står seg. Bare synd at det raskt viste seg å være for dyrt for vanlige arbeidsfolk, og siden har OBOS-historien vært preget av den samme drakampen mellom ambisjonene til arkitekter og utbyggere og begrensningene fra politikk, økonomi og jus.

– Gang på gang på gang kolliderte ambisjonene med virkeligheten, mener Bjørnsen.

Men prinsippene som skulle prege boligbyggingen i Oslo i etterkrigstiden ble hamret fast midt på 1930-tallet. Venstresiden tok makten i hovedstaden i 1935, og deretter skaffet kommunen tomter og outsourcet bygging og drift til det kooperative bolig- og byggelaget. Så kom krigen, all boligbygging stanset, men arbeidet fortsatte i det skjulte…

8. mai 1945 holdt arkitekt Carsten Boysen et foredrag om sosial boligbygging i nazistenes fangeleir på Grini. Blant tilhørerne var Martin Strandli, og selv om Boysen aldri rakk å fullføre foredraget før nyheten om freden sprakk, fungerte fangeleiren som et slags universitet for etterkrigstidens boligbyggere.

Det var på Grini målet om treromsleiligheter for familier ble fastsatt, basert på undersøkelsene til oslolegen Nic Waal. Målet var at leiligheter for familier burde ha egne soverom for barna, noe som på den tiden ikke en gang var standard i det langt rikere Sverige. ”Det er kanskje ikke så dumt å sette landets ledende sjikt i fangeleir fra tid til annen,” som Bjørnsen skriver.

Da OBOS satte klampen i bånn i boligbyggingen etter krigen, kom inspirasjonen fra to hold. I London var det planlagt 14 nye byer, såkalte ”new towns”, for å avlaste trengselen i et samfunn der det ikke var bygd nye sivile boliger under krigen. Og i Sverige hadde Uno Åhren, Sveriges rikeste sosialist, stått i spissen for drabantbyen Vällingby, basert på en tanke om at dersom folk bor nær hverandre og blir kjent med hverandre i miljøer på størrelse med en skolekrets, blir de demokrater – og nazisme blir umulig. Ifølge Bjørnsen har store deler av OBOS-prosjektene blitt gjennomført på barnas premisser.

– Pionerenes mål var å gi ungene lys, luft, nærhet til naturen og gode oppvekstvilkår. Det var på mange måter et oppgjør med de trange bygårdene vi kjenner fra Rudolf Nilsens diktning, og etter krigen var det ikke vanskelig å få statsminister Einar Gerhardsen med på planene, bygårdsgutt som han var.

Ironisk nok var det nettopp bekymringen for barna som fikk opinionen til å vende seg mot OBOS. Etter at den mest intense norske boligfeberen på 1950- og 60-tallet hadde lagt seg, begynte hovedstadens folketall faktisk å synke, parallelt med at de største boligmaskinene byen har sett sto ferdige til innflytting. Og da ”skyskraperne” på Ammerud og Tveita sto ferdige på slutten av 1960-tallet, begynte skrekkhistoriene om blokkbarna å spre seg. Her fantes det unger som fikk heist matpakken ned fra tiende etasje i en snor, og ikke rakk å ta heisen hjem før de tisset på seg.

Internasjonal forskning ga kritikerne støtte: En fransk helseinspektør hevdet at man ble så selvopptatt av å bo høyt til værs at det virket oppløsende på både familie og samfunn, en norsk lege mente boligblokker produserte storbynevroser, fordøyelsesbesvær og sengevæting, mens britisk forskning fremmet hypoteser om at man ble både allergisk, nervøs og ensom av å bo i drabantby. De ferske OBOS-boligene ble stemplet som ”barnefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse”, som

Ammerud-rapporten i 1969 fastslo allerede på forsiden. Etter 1950- og 60-tallets fremtidsoptimisme, ble OBOS-landet i tiårene som fulgte stemplet som noe farlig, uforståelig og tomt.

-Vi bør øve oss i å se Oslos drabantbyer på nytt, mener billedkunstner Ane Hjort Guttu, oppvokst i skyggen av Tveita-blokkene på Godlia, og nå bosatt i OBOS’ kunstnerboliger i Trolltun borettslag på Bøler, i nærheten av Tove Nilsens udødeliggjorte skyskraperengler.

– Dette kan gi oss nye perspektiver, og samtidig bekjempe fordommene som enda eksisterer i kulturen om blokk og t-bane som noe stygt og fælt.

Hun har i arbeider som skulpturprosjektet ”Smalvollen”, bronseskulpturen ”Grorud T-banestasjon” og fotoserien ”Å bo i drabantby” fokusert på drabantbyen, dens rykte og vårt forhold til den. Med fotoboken ”Modernistisk reise” ønsket hun å gi et nytt syn på blant annet de utskjelte Ammerud-blokkene.

– Ammerud-feltet er vellykket på mange måter. De store parklignende arealene rundt husene skaper gode boforhold og mye sol og er kanskje det nærmeste vi kommer de modernistiske visjonene til den sveitsiske arkitekten Le Corbusier i Norge. OBOS har ikke alltid vært så flinke på å integrere det moderne urbane liv, med kaffebarer, kulturtilbud og butikker, i sine prosjekter, men selv nå som man i praksis kan bygge som man vil, er OBOS bedre på solforhold, lekeplasser, natur og utearealer enn andre utbyggere.

Guttu mener ikke at Oslos drabantbyer er perfekte, men at de har noe som Grünerløkka eller Ullern ikke har: Potensial. De er fortsatt uferdige, og skriker nærmest etter å fylles med nytt innhold.

– På Bøler har vi både samfunnshus, kjøpesenter, bibliotek og svømmehall, men de har stengt senteret mot biblioteket og svømmehallen slik at funksjonene ikke har kontakt med hverandre. Når man rehabiliterer sentrene, må man tenke bedre gjennom hvordan de kan utvikles som møtesteder.

Og OBOS-landet er så godt som usynlig for de som ikke bor der selv. Som forfatter Dag Solstad en gang har sagt; du kan bedømme en by ut fra hvor mange rytterstatuer den har. Han pekte mot den enslige Karl Johan-statuen foran slottet, men Oslo har ikke én rytterstatue, den har tre. De to andre er på Bøler, begge av Fritz Røed, og begge av Don Quijote, døpt ”Bølers ridder”.

Vi tar med oss Dag Solstad videre til morgendisen på Romsås nordøst i OBOS-landet, stolt tronende 200-300 meter over havet. Her trasker en arkitekt som fikk føle drakampen mellom idealer og realiteter i utbyggingen av Oslo på kroppen. Som del av Romsås-teamet på 1960-tallet, med arkitekt Alex Christiansen i spissen, var Jan Carlsen med på planleggingen av bydelen under parolen ”bort fra sovebyen”. Den nye drabantbyen var hjertebarnet til daværende OBOS-direktør Odvar B. Solberg, som døde av kreft like før byggingen begynte. Nå er det bare et veinavn på Romsås igjen etter ham.

På Romsås ønsket Christiansen og Solberg at ”livet mellom blokkene” skulle prioriteres for de 4000 innbyggerne, men økonomien førte til at alle visjoner om arbeidsplasser, sosial service og kultur mellom boligene brutalt ble barbert vekk, og folketallet pumpet opp til 8000. Dermed bygget man høyere og tettere, og samlet servicetilbudene i Romsås-senteret, som i dag ligger som en sovende kjempe i utkanten av Lillomarka.

– Det skulle ikke være noe kjøpesenter her. Vi ville forene den tradisjonelle byen med den moderne byen, men tidsånden ødela for Romsås, da Oslo kommune, byplankontoret, entrepenørene og OBOS prioriterte effektivitet og profitt fremfor trivsel. Først i dag, med utbyggingen av de nye bydelene på Ensjø og Hasle, er man i ferd med å gå vekk fra prinsippet om ”sovebyen” som et sted der man bare bor og handler på senteret, mener Carlsen.

En tynnhåret jogger med langt skjerf kommer farende ut av skodden, og minner oss igjen om Dag Solstad, nærmere bestemt hans Romsås-roman, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Her møter vi den frustrerte arkitekten Arne Gunnar ”AG” Larsen, som etter en skilsmisse foretar en motsatt klassereise da han bosetter seg i bydelen han var med å tegne ut. På sine joggeturer slås arkitekt Larsen av hvor mennesketomt det er utendørs i  norske drabantbyer.

”AG kjente det livløse Romsås fra sine joggeturer,” skriver Solstad, og det ikke mye liv på lekeplassen utenfor blokkene der Carlsen nå befinner seg. Han flyttet selv aldri til Romsås og ble heller ikke innblandet i noe pikant trekantdrama, men oppgittheten og frustrasjonen til AG Larsen har Solstad lånt fra Jan Carlsens skuffelser. Fortsatt vrenger det seg litt i Carlsens mage når han ankommer Romsås. Ikke fordi det er så ille her, men fordi han hadde håpet og trodd det skulle ha blitt så mye bedre.

– Det er fint at de pusser opp fasadene her, sier han, og peker mot de forfalne blokkene som venter på en balkongløfting. Det er brukt rundt én milliard kroner på oppussing av Romsås de siste årene.

– Men det blir for mye kosmetikk. Skal man fornye en bydel, kreves det andre virksomheter enn boliger, og her forsømmer både OBOS og kommunen seg fortsatt. Vi så for oss en bydel på størrelse med Horten, men så ble antallet beboere doblet, mens servicetilbudene ble skrelt vekk.

En som derimot er fornøyd er Kurt Eirik Bekkevold, seniorrådgiver i Finanshuset. 33-åringen solgte i fjor sitt hus på Gjelleråsen for å friste lykken i Oslo. Den fant han og kona på Romsås.

– Romsås er ufortjent undervurdert som boligområde. For 1,7 millioner kroner fikk vi drømmeleiligheten på 90 kvadratmeter, med egen garasje, ”walk-in closet”, badstu og fjordutsikt, og da har jeg tatt med at vi pusset opp for 600.000 kroner i regnestykket. Nå er det på tide at resten av saueflokken innser at Oslo har mer å by på enn overprisede sentrumsleiligheter.

Idyll på Holmlia
Sammen med Romsås og Ammerud er Holmlia en av Oslos drabantbyer med dårligst rykte og laveste boligpriser. Men her har Eva Hvitsand, Rolf Lahaug Nilsen og døtrene Sofie (9) og Hedda (6) funnet både OBOS-lykken, roen og panoramautsikten.

– Vi sitter og flirer når det regner i Asker og husene i Holmenkollåsen er innhyllet i tåke, mens vi sitter på balkongen og koser oss i solnedgangen, sier Hvitsand.

Ekteparet har holdt rekkehus i Hallagerbakken borettslag siden de kjøpte sitt første rekkehus i 1997. I 2005 oppgraderte de til 130 kvadratmeter, og i Hallagerbakken tar mange i bruk den interne forkjøpsretten når et av rekkehusene en sjelden gang legges ut for salg. Skal du inn her, anbefales det å først kjøpe seg en blokkleilighet i samme borettslag, for så å følge med når noen dør eller skiller seg i rekkehusene nedenfor. Men på tross av bilfrie områder, monumental utsikt over fjorden og sol på balkongen hele dagen, har prisene på Hallagerbakkens romslige rekkehus fortsatt ikke krøpet over tre millioner kroner.

– Vi synes det er fint at vi fortsatt er en slags hemmelighet, for det er ikke plass til alle her. Men ærlig talt, folk aner ikke hva de går glipp av, mener Hvitsand.

Og mens andre oslofolk på boligjakt fnyser lett på nesen når Holmlia kommer opp som mulighet, opplever beboerne her at japanske arkitekter og tyske turister knakker på døra for å beskue arkitekturen eller knipse utsikten.

– Husene ble bygd tidlig på 1980-tallet, og er en arkitektonisk perle. OBOS har ivaretatt naturen, og isteden for å sprenge seg plass, har man latt husene forme seg nedover fjellet. Resultatet er en attraksjon for alle som forstår seg på god byggeskikk, synes Nilsen.

Bjørn Bjørnsen er enig, og forteller om utenlandske eksperter innen sosial boligbygging og byplanlegging som forlater Oslo i en blanding av misunnelse og forundring. Misunnelse overfor boligbyggelaget og Husbanken, og forundring over at byens fineste områder er bebodd av de med lavest inntekt.

– Oslo er nok den eneste storbyen der de fineste tomtene er reservert for de som tjener minst. Se på Holmlia: En moderne og vel planlagt drabantby, med fjernvarme, garasjer og all slags moderne fasiliteter. Her har beboerne solnedgang, i motsetning til på vestkanten, og de bor nær sjøen, med natur i overmål, bilfrie områder og romslige hus. Holmlia ville ha vært definert som overklasseområde alle andre steder i verden, mener Bjørnsen.

UNDERSAK: Fanget av tidsånden

OBOS har aldri utmerket seg med signalbygg og stjernearkitekter. Der er arkitekt Jan Carlsen og historiker Bjørn Bjørnsen skjønt enige.

– Hver eneste av de nye bydelene i Oslo sterkt preget av strømningene i epokens politikk. 1920-tallets opprør og trass kom sterkt til uttrykk på Etterstad og Galgeberg, som et utslag av at OBOS mente arbeidsfolk ikke måtte bo så trangt og kummerlig, sier Bjørnsen.

Etterstadslottet fra 1931 ble bygd i nyklassisistisk stil, selv om funkispionerer som Lars Back allerede hadde begynt å gjøre seg bemerket med Skansen restaurant og Ekebergrestauranten.

– Denne perioden var fortsatt preget av hagebydrømmen og forbilder som Torshov-kvartalene, men i en noe mer urbanisert form. Målet var lav bebyggelse i det grønne, inspirert av de engelske ”new towns” og ”garden cities”, forklarer Carlsen, som også vil trekke den første drabantbyen på 1950-tallet, Lambertseter, inn i denne epoken.

For Bjørnsen er derimot Lambertseter starten på en ny epoke, preget av fattigdom, fremtidshåp og en ukuelig vilje til å bygge hus.

– Norge har vel aldri vært så fattig som da i moderne tid, og Lambertseter er et lappverk preget av mangel på materiale og håndverkere.

Denne futuristiske uskyldsperioden var preget av lave bygninger, helst på under seks etasjer – slik at man ikke trengte å bygge heis, med flust av grønne utearealer mellom blokkene og husene. Manglerud, Oppsal og Kalbakken fulgte, men på 1960-tallet ble den nøkterne fremtidsoptimismen erstattet av skyhøye forventninger og teknologifetisjisme. Verdensrommet skulle erobres, krig, fattigdom og sykdom skulle avskaffes, og det samme skulle boligkrisen. Dermed fikk vi det ettertiden har døpt brutalismen.

– Brutalismen kom til Norge via Sverige, USA og ideene til den sveitsiske arkitekten Le Corbusier. Epoken raserte store deler av Stockholm, mens man i Oslo satte en stopper for de mest stormannsgale prosjektene etter høyblokkene på Ammerud og Tveita, sier Bjørnsen.

Jan Carlsen mener brutalismen var et særs uheldig møte mellom visjonene om å få ta knekken på boligkrisen og ny teknologi som tillot å bygge høyere enn noen gang før.

– Resultatet ble kyniske bomaskiner, preget av kald og rasjonell byplanlegging med tilførselsveier og t-bane, men uten noe forsøk på å skape liv mellom husene, med torg, gater og urban mangfoldighet. Resultatet var en banal versjon av den europeiske funksjonalismens idealer, synes Carlsen.

Fra 1980-tallet og frem til i dag er epokene vanskeligere å gripe fatt i, passende nok samtidig med at postmodernismen i arkitekturen sammenfaller med markedsliberalismen i økonomien og frislipp av boligprisene. OBOS bygger nå mer utenfor Oslo, og fra 1990-tallet øker fortettingen i indre by. Bjørnsen mener vi står i fare for å bevege oss vekk fra OBOS-pionerenes visjoner om luft, lys og grøntarealer og tilbake til Rudolf Nilsens trange og tette bygårder.

– Se på boligene rundt den nye Teaterplassen på Grønland, her er det bygd så tett og høyt at beboerne mister  lys og luft, og lokalene egner seg best for kontorer og butikker, mener Bjørnsen.

Carlsen er enig, og viser til Bård Isdahls ferske undersøkelse ”På taket, i gården, i parken”, etter oppdrag av Husbanken og Norsk Form. Her går det frem at leilighetene i Oslo er blitt trangere og mørkere, og at det nesten ikke finnes uterom med plass til opphold og lek.

– Vi ser nå en kvalitativ tilbakegang sammenlignet med Lambertseter. Boligspekulantene dominerer, Fjordbyen er i ferd med å bli det nye vestkanten og OBOS har ikke fulgt med i timen når de nå bygger leiligheter og uterom med lavere boligstandard enn da de var på sitt sosialdemokratisk beste, mener Carlsen.

Fakta – OBOS (anno 2007)

* Oslo og Omegns Bolig og Sparelag (OOBS) ble opprettet 19. august 1929, og det første bygget på Etterstadsletta lå da utenfor Oslo – i Aker kommune.

* Skiftet navn til Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) i 1935, samtidig som Oslo kommune inngikk en avtale om at OBOS skulle være kommunens byggende organ.

* Inspirert av svenskenes modell for kooperativ boligbygging: Et andelslag bygger rimelige boliger for sine hussøkende medlemmer.

* OBOS-leiligheter selges etter vanlige budrunder, men etter at prisen er fastsatt kan medlemmer med lengre ansiennitet gå inn i avtalen. Ansiennitet kan igjen trumfes ut av intern forkjøpsrett i borettslaget.

* I 2006 hadde OBOS rundt 211.416 medlemmer og 117.943 boliger. Flere bor i leiligheter forvaltet av OBOS enn i hele Trondheim.

* Da Oslo og Aker kommune slås sammen i 1948 inngår OBOS en ny avtale med kommunen, som fører til at Oslos liste over boligsøkende blir en del av  medlemsmassen i OBOS.

* I 1950 begynner OBOS å bygge Norges første drabantby, Lambertseter, i sterk konkurranse med Olav Selvaag, som bygger Veitvet samtidig.

* Etter politisk debatt om høyden på Tveitablokkene, satte OBOS en uoffisiell høydegrense på 13 etasjer pluss underetasje for boligblokkene. Ellers kunne både Ammerud og Tveita endt opp med 20 etasjer.

* OBOS  fikk første egne arkitekter på 1970-tallet. Oppdragene ble isteden utdelt i en blanding av åpne og lukkede konkurranser, samt via en hovedarkitekt og koordinator som Frode Rinnan under utbyggingen av Lambertseter.

* I 1975 bygges OBOS-leilighet nummer 50.000, mens 80.000 forvaltede boliger passeres i 1998.

* I 2006 hadde morselskapet i OBOS et overskudd etter skatt på 172 millioner kroner, mot 207 millioner i 2005. Egenkapitalen i konsernet var 3,66 milliarder kroner.

Kilde: Caplex, Wikipedia. Obos.no.

Bonusnotis: Måtte være gift

Det er vanskelig å tro i dag, men frem til 1959 slo Oslo kommunes regler fast at  hybel var det eneste enslige hadde lov til å bo på. Og hvis det var en kjøkkenbenk på rommet, kunne det ikke være vindu over den. Først i 1965 fikk enslige lov til å eie toromsleiligheter, på betingelse av at det bare var plass til én på soverommet. Innen OBOS var det ennå strengere, frem til 1967 slapp man ikke inn i varmen hvis man ikke kunne vifte med en vielsesattest. De få unntakene som fantes, gjaldt i hovedsak søsken som valgte å bo sammen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: