To nye fra Norah Jones

Norah Jones slapp nettopp to livelåter fra fjorårets Day Breaks som «Blue Note Spotify Singles».

Det gir meg anledning til å legge ut min eneste Norah-anmeldelse – en lunken kritikk av det vanskelige tredjealbumet.

Norah Jones
Not Too Late
Blue Note/EMI 2007
3/6

Norah Jones prøver å rive seg løs fra seg selv.

Come Away With Me ble en slik gigantisk suksess for Norah Jones at debuten siden har kastet skygger over de fleste unge, kvinnelige singer/songwritere med pianokrakk – inkludert Norah Jones selv.

Da er det på sin plass at Jones på sitt tredje album rister av seg støttehjul som coverlåter og stjerneprodusenten Arif Mardin, til fordel for eget materiale – ofte skrevet sammen med bassistkjæresten Lee Alexander, som også har produsert albumet.

Til tider er det flott, som når hun snuser i fotsporene til Tom Waits og Louis Armstrong på «Sinkin’ Soon» og freser mildt til George W. Bush i «My Dear Country».

Men der referansene til Irak-krigen kjapt koker ned til vage selvfølgeligheter, skjer det samme med musikken, som stort sett ender i en taffelgrøt av vokaljazz, blues og folk.

For Jones sliter med å skrive det vi vil ha fra henne, nemlig fengende jazzpop.