Høsten 2002 ga Norsk kulturråd ut en poputdredning.
«Den er viktig. Ikke fordi den sier så mye nytt, men fordi den utgjør et samlet fundament Pop-Norge kan bygge sin videre politiske kamp på,» skrev jeg i Dagsavisen.
Gunnar K. Madsen, daglig leder i Dansk Rock Samråd, sa det viktigste under presentasjonen av utredningen Populærmusikken i kulturpolitikken onsdag: «Boka viser at fordelingen er skjev. Nå må musikkmiljøet bli enige om hva det kan stå sammen om. Ta utredningen som et utgangspunkt, resten er hardt arbeid og politikk».
«Og nå må nok departement, bystyrer, utvalg og organisasjoner venne seg til at dørstokkene trampes ned av pengesugne rockere med Kulturrådets rapport i nevene. Dette kan føre til at det blir mye lobbyisme fremover,» underdriver Norsk Rockforbunds Stein Andreassen i en kommentar.
Han håper de mange interesseorganisasjonene makter å ha en konstruktiv, ryddig og avklart prosess framover. Nå er ikke norske poporganisasjoner akkurat kjent for sin evne til samarbeid, og musikerorganisasjonen GramArt startet like godt debatten med karakteristisk sutring allerede før de hadde lest rapporten.
Isteden for å glede seg over at popmusikken nå ettertrykkelig er satt på det kulturpolitiske kartet, brukte styremedlem Bjørn Boge tiden til å klage over at medlemmer i GramArt, Norsk Artistforbund, NOPA og Musikernes Fellesorganisasjon ikke var blitt hørt i løpet av det fem måneder lange arbeidet med utredningen. For siden musikere innen jazz, klassisk og folkemusikk var blitt hørt, måtte jo det samme skje med popmusikere, mente Boge.
Det Boge glemmer er at der jazz, klassisk og folkemusikk allerede er godt inkorporert i statlig kulturpolitikk, er arbeidet med popbransjen fortsatt på babystadiet. Kulturrådets utredning er således et lite skritt innen kulturpolitikken, men et stort skritt for popbransjen. I stedet for å sutre over hva som ikke står der, bør interesseorganisasjonene nå diskutere hvordan de best mulig kan stå sammen.
Det er mye å gripe fatt i: Støtte til festivaler, spillesteder, turneer, opplæring i skoleverket og tilgang på øvingslokaler. Men ett krav bør det være rimelig enkelt å enes om: En utvidelse av innkjøpsordningen for fonogrammer.
For der bokbransjen nærmest er garantert innkjøp, er innkjøpsordningen for plater håpløst tilfeldig. Bare en femdel av innsendt materiale kjøpes inn, og i tillegg kommer en lang rekke utgivelser som aldri sendes inn fordi ordningen er lite kjent og mangler troverdighet. I 2000 disponerte innkjøpsordningen for bøker rundt 60 millioner kroner, mens platebransjens utgivelser ble tilgodesett med sju millioner kroner. Innen pop ble åtte – 8 – album innkjøpt for perioden 1. september 2001 til 28. februar 2002: Brent, D’Sound, Knut Reiersrud, Krøyt, Mari Boine, Sister Sonny, Sondre Lerche og Subgud.
Kunstnerisk kvalitet må veie langt tyngre enn markedspotensial, understreket utredningsleder Jostein Gripsrud. Med den eksplosjonen vi opplever innen norsk kvalitetspop om dagen er innkjøpsordningen latterlig ineffektiv, spesielt når vi tenker på at mye av den mest spennende musikken gis ut av småselskap drevet på sparebluss.
I utredningen forteller Mikal Telle i Tellé Records, mannen som oppdaget både Kings of Convenience og Röyksopp, hvordan han tok ut månedslønn på 8000 kroner – der mesteparten av det gikk til å dekke private lån knyttet til musikkaktiviteten. En utvidet støtteordning vil være gull verdt for Telle og lignende idealistiske slitere, og hele det norske popmiljøet.
Øyvind Holen 