Duck Tales er tilbake på tv, så vi slipper ikke unna «Carl den store» i årets julekalender heller. Har seriene hans virkelig alltid vært i sirkulasjon helt siden 1942?
Det er i så fall fortjent, og ikke fortvil om du ikke finner disse omtalte seriene, er det flere nyere og finere samlinger i omløp – både på norsk og engelsk.
Og så må du selvsagt skaffe deg boka mi om Barks & Co: Donald-landet.
Carl Barks
Carl Barks’ beste
Egmont Serieforlaget 2001
Carl Barks, Bob Karp, Jack Hannah, Eleanor Packer
Carl Barks 100 år – 1901-2001
Egmont Serieforlaget 2001
Gary Groth (red.)
The Comics Journal nr. 227: Carl Barks 1901-2000
Fantagraphics Books 2001
Til mine om 1900-tallets store historieforteller.
Carl Barks kom til verden 27. mars i nærheten av Merrill, Oregon, og sovnet inn i Grants Pass, Oregon 25. august 2000. I løpet av sitt arbeid med Walt Disneys tegnefilmer og tegneserier har Barks bitt seg fast i sjelen til et ufattelig antall mennesker, og trolig er han en av forrige århundres mest leste forfattere.
For å hylle Barks har Egmont nå sluppet to jubileumsbøker: Carl Barks’ beste tar seg for den håpløse oppgaven å plukke ut i underkant av 300 av tegnerens over 6000 sider med tegneserier som ”de beste”, mens det mindre jubileumsheftet rommer Barks’ aller første tegneserie og hans eneste Mikke Mus-serie.
Barks var et arbeidsjern av dimensjoner, fra 1942 til 1967 skrev og tegnet han som sagt over 6000 sider, og fikk aldri betalt mer enn 45 dollar siden. Royalties var det aldri snakk om, og i storhetstiden gikk Walt Disney’s Comics & Stories unna i et opplag på tre millioner eksemplarer.
Tar vi i tillegg med at det var i Europa Barks’ serier har festet seg sterkest, mye på grunn av at de var blant den første underholdningen som dukket opp like etter andre verdenskrig, er det nesten ufattelig hvor mye penger Disney-konsernet har skuffet inn på Barks’ geni. I Norge er det knapt et menneske under 50 år som ikke har et forlag til Barks’ serier. Begreper som ”pengebinge”, ”Petter Smart”, ”onkel Skrue” og ”B-gjengen” er en del av allmenndannelsen.
Men Barks fikk ikke en gang signere seriene han lagde, og forlaget videresendte nesten aldri fanbrevene de fikk, bare klagene. Barks har selv fortalt at han iblant spionerte på unger som kjøpte tegneserier i butikkene, men Barks så aldri at noen plukket med seg hans serier.
Hva var det som drev denne mannen? Han har selv fortalt at hans hovedmål var å gi ungene som betalte ti cent for bladene valuta for pengene; og at han prøvde å unngå ”politi og røver”-tematikken som preget tv, film og andre medier. ”Mine fortellerknep har vanligvis tatt for seg menneskelige svakheter som grådighet, stolthet og arroganse”, har Barks sagt.
Og det er vel nettopp det menneskelige med Barks’ ender som har gjort seriene hans så populære og sterke. ”En guttunge fortalte meg at han likte historiene fordi han aldri visste om Donald skulle være helt, skurk eller pratmaker fra historie til historie”, sier Barks selv.
Og det er liten tvil om at Barks tok tak i og utviklet den vesle hissigproppen i matrosdress publikum kjente fra tegnefilmene, han utviklet et nært forhold mellom Donald og nevøene, og skapte et samfunn og familie rundt anden. Onkel Skrue, fetter Anton, Petter Smart, B-gjengen, Gulbrand Gråstein og Magica fra Tryll er alle Barks’ oppfinnelser.
I bunnen av samfunnet i Andeby lå uten tvil den amerikanske drømmen. Donald prøvde hardere – og mislyktes grusomt – enn de fleste andre å bli rik og vellykket gjennom ulike yrker og mer eller mindre gjennomtenkte planer å bli rik og vellykket. Og i onkel Skrue og fetter Anton skapte Barks to speilbilder av Donalds skjebne – den hardtarbeidende rikmannen som har liten glede av rikdommen sin (Skrue) og den ufyselige snobben som er født med gullskje i munnen (Anton). ”Jeg fant det naturlige å satirisere over endenes ønsker og frustrasjoner fordi jeg tidligere jobbet med cowboyer, tømmerhoggere, bønder og stålarbeidere. De hadde et tøft liv, og de var alle satirikere. De hadde evnen til å le av de grusomste lidelser, ellers hadde de blitt sprø”, sier Barks selv.
Barks’ historier er strålende eventyr, skarp satire og stor humor på en gang. Selv var han ekstrem beskjeden; langt nærmere en nøysom mester som Tarjei Vesaas enn en posør som Ari Behn. ”Jeg har ikke reist noe sted, har sett få filmer og teaterstykker og lest få bøker. Ordet ’satire’ får meg til å løpe til ordboka, og eventuell satire er i så fall resultatet av et uhell. Jeg har ikke evnen til å skjule budskap i mine historier”, sa han selv.
Hva med disse utgivelsene? spør du. Vel, som med de fleste Barks-utgivelser på norsk er det et spørsmål om hva du har fra før av.
Carl Barks’ beste rommer historier jeg nesten kan utenat, men svært lekkert presentert: ”Eggmysteriet”, ”Gullhjelmen”. ”Jul i Pengelens”, ”Statuekampen”, ”Pengeregn” med flere. Et rimelig godt utvalg, selv om man aldri kan være helt enig. For eksempel savner jeg sterkt ”Tralla La”. Gi den bort til noen du er glad i.
Det vesle jubileumsheftet inneholder Barks’ aller første serie, ”Sjørøvergull”, og er mest av historisk interesse.
I tillegg vil jeg på det varmeste anbefale det amerikanske fagtidsskriftet The Comics Journals hyllestnummer til Barks, med analyser, sjeldne intervjuer, fotografier og annet godstoff. Carl Barks fikk aldri Nobelprisen i litteratur, men jeg er sikker på at jeg har mange med meg når jeg sier at det er en skam.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 