Øyvinds julekalender, luke 13: No Comprendo Press 25 år

Skal du gi julegave til meg, har No Comprendo Press levert kandidater i 25 år. I år ønsker jeg meg Bendik Kaltenborns Tegning, form og farge og  Anna Fiskes Trær jeg har møtt.

Denne saken skreiv jeg i anledning tiårsjubileet i 2002 – director’s cut-utgaven finner du her.

En forfyllet poet i andefjær unnfanget No Comprendo Press. 50 utgivelser og ti år senere er forlaget ledende på norske tegneserier.

Denne måneden feirer No Comprendo Press sin tiårsdag med nye tegneserier fra Knut Nærum, Steffen Kverneland og Anna Fiske. Men det er Elvis Costello som får æren for forlaget som ble hjem til en hel generasjon norske serieskapere.

Året var 1991 og kompisene Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg dro til Stockholm for å se Costello.
Konsertopplevelsen var ikke det helt store, men i en bakgate kom duoen over en forfyllet, kynisk og pratsom poet med fjær: Arne Anka, Donald Ducks svenske fetter – og hovedperson i tegneserien som tok den svenske folkesjelen på kornet.

– Vi lo så mye av tegneserien på flyturen hjem, at vi bestemte oss for å søke om rettighetene for å gi det ut i Norge, mimrer Bratberg.

Samlingspunkt
Som sagt så gjort. Svenske Tago Förlag ga sin velsignelse, og Arne And kom ut i Norge påsken 1992. Den ble en umiddelbar medie- og salgssuksess, og de unge forleggerne fikk blod på tann.

Tidlig på 90-tallet var luften for alvor i ferd med å gå ut av den norske tegneseriebransjen. Boomen på 80-tallet hadde kræsjet, og forlag som Cappelen og Semic trappet betraktelig ned. I dette klimaet grublet Hallvard og Espen over hvordan de skulle gå frem for å gi ut norske serier.

– Vi hadde litt kontakt med Rolf Classon, forlagssjefen i Tago – og han sa vi burde kontakte Christopher Nielsen, forteller Holtestaul.

Tago hadde blant annet gitt ut Nielsens Blitz Tours i Sverige, en serie som fortsatt ikke er utgitt i Norge. [2017-kommentar: Vi venter fortsatt.]

– Og siden vi hadde Rolfs backing, torde vi faktisk å ringe Christopher.

Etter et forsiktig møte skjedde ting forbausende fort. No Comprendo ville gi ut en antologi etter mønster av Tagos Galago og amerikanske blader som RAW og Weirdo, og Nielsen og forleggerne samlet en redaksjon av serietegnere. De fleste med bakgrunn fra undergrunnsblekker som Brage og Gateavisa.

– På de første redaksjonsmøtene var det mange som møtte hverandre for første gang, selv om de hadde hatt ting på trykk i de samme utgivelsene. No Comprendo representerte noe nytt i og med at folk jobbet mer sammen, mimrer Nielsen.

Klikkdannelse
Antologien Fidus ble født, med en redaksjon bestående av Nielsen, Steffen Kverneland, Mikael Holmberg, Waldemar Hepstein, Ola Hegdal og Knut Nærum.

Fidus var et stort skritt fremover for klikkdannelsen i det norske tegneseriemiljøet. Og det var positivt – i alle fall for oss, sier Nærum i dag.

Ambisjonene var store. «Fidus vil bli en sterk og klar røst i den kakofonien som er norsk kulturliv», skrev forleggerne i første nummer, men etter en frisk start med tre numre i 1993 venter vi fortsatt på nummer 11. [2017-kommentar: Vi venter fortsatt.]

– I dag er Fidus mer å sammenligne med en full onkel i et familieselskap: En som velter ting og lager kvalm, men som tross alt gjør festen til en interessant begivenhet, sier Nærum.

– Han lukter ikke så godt heller, supplerer Nielsen.

En av grunnene at ambisjonene sank var at redaksjonsmedlemmene fikk stadig mer å gjøre ved siden av det idealistiske arbeidet med Fidus.

– Betalte oppdrag har helt klart vært en svøpe for Fidus, bemerker Nærum tørt.

Men forlagsvirksomheten utviklet seg med solohefter – der serieskaperne fikk betalt i royalties. Hegdals «På kloden», Kvernelands «Amputerte klassikere» og Nærums «Bloid» ble alle samlet i album, mens Nielsen startet «Weltschmerz». Og nye navn kom til: Lars Fiske kom med sin poet Matje, hans kone Anna bidro med egne serier og Mette K. Hellenes tok med seg sine Kebbevenner. Forlaget mistet Arne And til Bladkompaniet, ga ut billedboken Boka om Tombo av Mats Sivertsen og oversatte Daniel Clowes’ Ghost World.

Og det takket nei til Jason – mannen som de siste årene har overbevist kritikere verden over.

– Ære via unnlatelse
– Vi trykte Jason i flere numre av Fidus, men hadde dessverre ikke penger til å satse på et blad à la Weltschmerz, sier Holtestaul mens Nielsen knegger i bakgrunnen.

– Jason jukser, han bruker ikke tekst i seriene sine. Det holder ikke, spøker Nielsen.

Uansett: Den relative suksessen til No Comprendo, kombinert med nåløyet for å slippe til var en medfaktor til at Jippi Forlag oppsto i 1997, noe som igjen har ført til nye miniforlag som Dongery, Pokus, Kick Ass Comics og Dragefjellet.

– Jeg tror dette er snakk om ære via unnlatelse for No Comprendos del. Hvis du er ung og utålmodig, kan du ikke sitte og vente på neste nummer av et blad som i beste fall kommer ut en gang i året, tror Nærum.

Nå satser No Comprendo mest på dyrere bøker og samlinger, i motsetning til den billige heftefilosofien fra tidligere. For forlaget har klart å kjempe seg inn i både bokhandler og bokklubber.

– Med hefter er det vanskelig å nå ut over den lille kjernen av serieinteresserte, men med bøkene når vi flere.

Relanseringen av Christophers «Jazzbasillen» var en prøvesten, og nå har vi hatt «Arne And», to «Amputerte klassikere»-samlinger, «Homo Norvegicus» og «Propaganda!» i bokklubber.
Men noe storsalg à la Pondus og Nemi har ikke No Comprendo fått til ennå.

– No Comprendo har alltid vært bedre på å utøve god smak enn med merkevarebygging, konstaterer Nærum.

Undersak: Lillebror Jippi
Med serieskapere som Jason, Jens K. Styve, Rune Borvik og Tore Strand Olsen i stallen er fem år gamle Jippi Forlag No Comprendos viktigste konkurrent.

– Da vi startet opp, hadde vi allerede over ti års erfaring med fanziner som Kraftig Kost, Smittsomt Gjesp, Fantazine og TEGN bak oss, forklarer Jippi-boss Erik Falk.

Han innrømmer at det var noe vanskeligere for de yngre Jippi-tegnerne å slippe inn i No Comprendo-varmen, og at Jippi med sine 10-15 årlige utgivelser har vært et viktig supplement.

– No Comprendo var nok ikke så veldig viktig for oss, men når det er sagt, har forlaget hele tiden vært der som en storebror. Jeg liker også å tro at vi kan ha gitt No Comprendo fornyet energi da vi startet. Både når det gjelder lavprispolitikk på heftene, gatesalg og solohefter med spesialtegnede lange historier.

No Comprendo topp 10 (anno 2002)
* Arne And I-II av Charlie Christensen (1992-1993).
Svart svensk satire. Tilgjengelig i to samlinger fra Bladkompaniet.
* På kloden I-III av Ola Hegdal (1993-2001).
Samlinger av stripeserien fra Universitas.
* Matje: Debutanten av Lars Fiske (1996).
Sprekt om forvirret ung lyriker.
* Jazzbasillen av Christopher Nielsen (ny utgave 1998).
Talentløs saksofonist fanget i jazzens grep i Oslo på 50-tallet.
* Homo Norvegicus» av Christopher Nielsen (2000).
Samling av Nielsens mest kjente taperfigurer: To trøtte typer, Narverne, Gutta fra Calcutta og Hold Brillan.
* Amputerte klassikere 4 av Steffen Kverneland (2001).
Samlingen av Dr. Kvernelands litteratur-amputasjoner.
* Ghost World av Daniel Clowes (2002).
Treffsikker amerikansk skildring av to tenåringsjenter, som også er blitt film.
* Kebbelife av Mette K. Hellenes (2002).
Satire fra kunstmiljøet, utvikler seg til krønike over moderne kvinneliv.
* Snakke med dyr av Anna Fiske (2002).
Naivistisk skildring av jakten på den rette i livet.
* Bloid 9: Store saker av Knut Nærum (2002).
Samling fra Dagbladets Magasinet.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: